Analyse av 
Hans Andreas Starheim

Kaoset i staten handler ikke om LOs makt – men om LOs avmakt

Vær forsiktig med hva du ønsker deg, for plutselig kan du få det, heter det seg. Det er kanskje den beste beskrivelsen av LOs forhold til staten i årets lønnsoppgjør.

Noen mener kanskje at Peggy Hessen Følsvik styrer norsk lønnsdannelse som en mafiaboss fra Youngstorget. Men det er i alle fall ingenting ved årets oppgjør i staten som tyder på at det er slik.
Noen mener kanskje at Peggy Hessen Følsvik styrer norsk lønnsdannelse som en mafiaboss fra Youngstorget. Men det er i alle fall ingenting ved årets oppgjør i staten som tyder på at det er slik.Foto: Montasje: Altinget/Arthur J. Camelbeeck / NTB/Beate Oma Dahle
Hans Andreas Starheim

Hva som skjer i forhandlingsrommene og under meklingen i et lønnsoppgjør, er taushetsbelagt, og i prinsippet skal ingen vite hvem som gjorde og sa hva før protokollen er signert på Riksmeklerens kontor.

Men situasjonen som er oppstått i årets lønnsoppgjør i staten er veldig spesiell, og veldig vanskelig å håndtere for alle partene (tilsynelatende med unntak av YS). Sammen med partenes frustrasjon har det derfor også seget ut nok informasjon til at man kan tegne seg et ganske klart bilde av forløpet.

Kort fortalt handler dette om at staten kom til forhandlingsbordet med en løsning som de fra deres side allerede regnet som ferdigforhandlet. I følge flere Altinget har snakket med, ble det ikke beveget en millimeter på dette utgangspunktet, verken under de innledende forhandlingene, eller under meklingen. Det var take it or leave it.

Les også

Absolutt minimum for LO

Denne løsningen kom selvsagt ikke ut av tynn luft. Departementet har vært godt kjent med hva som er grunnleggende for LO å ha med for å i det hele tatt vurdere en tariffavtale:

  • Det være en del av potten som forhandles sentralt.
  • Det må være sentralt bestemte minstelønnssatser på alle stillingskoder.

Disse to punktene henger tett sammen, for LO vet at dersom de fire hovedsammenslutningene samles om likelydende avtaler igjen, vil deres viktigste inntektspolitiske mål bare kunne oppnås gjennom sentral heving av minstesatsene.

Det var avgjørende for LO å ha dette verktøyet, fordi staten allerede hadde gjort det klart at de ville fjerne hovedlønnstabellen, og gå over til å gi tillegg bare i prosenter på årslønn.

Dette er langt unna LOs foretrukne avtale

Hans Andreas Starheim
Nisjeredaktør arbeidsliv

Disse to punktene er med andre ord et minimum av hva LO kunne ha gått med på, og det er ikke langt unna dette minimumet de fikk fra staten. Borte er høye sentrale tillegg, borte er kronetillegg til de laveste lønnskategoriene, borte er hele statens hovedlønnstabell og lønnstrinn.

Riktignok fikk LO ta med seg sine godskrivingsregler – noe Unio og Akademikerne irriterer seg over, fordi utdanning og forskning gir begrenset ansiennitet etter disse reglene – men det var neppe dette som var det viktigste punktet på noen sider av bordet.

Dette er langt unna LOs foretrukne avtale. Faktisk skriver staten i sitt første, åpent tilgjengelige tilbud at de krever «like hovedtariffavtaler, som er tilnærmet lik avtalen vi har med Akademikerne og Unio

Krevende internt

At det også blir oppfattet sånn i LO, ble bekreftet i uravstemningen, med et overveldende «nei» til avtalen blant LO Stats medlemmer.

Men staten sto på sitt i forhandlingene. Budskapet LO fikk fra forvaltningsdepartementet på vei inn i forhandlingene, var klart:

Vi kom dere i møte ved å kreve at alle blir med på likelydende avtaler, da må dere gå med på en avtale som ligger mye nærmere den største konstellasjonen i staten, som er Unio og Akademikerne.

Det må ha vært noen ganske vanskelige diskusjoner internt i LO Stats forhandlingsdelegasjon om dette. Kjersti Barsok, leder for NTL – det soleklart største LO-forbundet i staten – har vært åpen om at hun ble nedstemt da hun ønsket å si nei til tilbudet.

Men flertallet følte at bordet fanget. Det var, som LO-leder Peggy Hessen Følsvik sa til Altinget, trolig den siste sjansen de ville få til å nå målet om å samle avtalene i staten på en god stund.

Det kan også være høyt spill, med trusselen om internt opprør i potten

Hans Andreas Starheim
Nisjeredaktør arbeidsliv

Det er vanskelig å vite hvilke strategiske vurderinger som ble gjort i LO underveis i denne prosessen, men det er klart at det bare kunne finnes to reelle muligheter for at de kunne vinne:

  • Enten måtte Unio og Akademikerne bøye av i siste øyeblikk og takke ja til tilbudet. Det ble neppe seriøst vurdert som en mulighet, siden det dårligste resultatet disse organisasjonene kunne få i en streik jo er nettopp er det samme.
  • Eller så må Rikslønnsnemnda velge å tvinge gjennom dette tilbudet over hodet på alle som er imot det – inkludert LOs medlemmer selv, om så nødvendig. Det er en strategi som ennå kan fungere, men det kan også være høyt spill, med trusselen om internt opprør i potten.

At staten gjør som den gjør, og ikke en gang åpner for reelle forhandlinger i årets oppgjør, er heller ikke til LOs fordel. Det har nemlig gjort det umulig for Riksmekleren å lage en skisse til løsning. Det er nettopp en slik skisse som normalt ville blitt lagt til grunn for en løsning i lønnsnemnd.

Uten en skisse må Rikslønnsnemnda vurdere om det er mulig å ta det som er første tilbud fra arbeidsgiversiden, og tre det ned over hodet på motparten. Dersom staten skal belønnes for å nekte å forhandle, så setter jo det unektelig en krevende presedens for fremtidige lønnsoppgjør.

For enkel maktanalyse

Mange kommentarer som har kommet underveis i konflikten, har lagt vekt på at det er LO som har presset hardt på for å få til en løsning med likelydende avtaler i staten, nærmest for enhver pris – og at dette har handlet om at LO med makt skal vinne tilbake det sterke eierskapet de en gang hadde til hovedtariffavtalen i staten.

Men selv om historien om LOs maktarroganse er tilforlatelig, og ikke uten historiske meritter, så blir det litt for enkelt. For om de skulle lykkes med å samle alle under likelydende avtaler, hva er det da som skulle tilsi at det er LO som ville kunne ha hovedregien blant arbeidstakerorganisasjonene i staten?

Å si at LO har fått viljen sin, vil mildt sagt være en overdrivelse

Hans Andreas Starheim
Nisjeredaktør arbeidsliv

Det tilbudet de fikk fra staten – og dette er staten med Arbeiderpartiet i førersetet – gir en slags fasit på det.

Det viser kanskje også at det er å undervurdere den norske modellen for lønnsdannelse å mene, som det mer enn er blitt antydet, at Peggy Hessen Følsvik alene kan styre norsk lønnsdannelse som en mafiaboss fra Youngstorget.

Selv om LOs ønske om å samle tariffavtalene i staten sammenfaller med regjeringens uttalte politikk, så ser tilbudet staten faktisk gir, mer ut som et forsøk på etterkomme ønskene fra virksomhetslederne i staten. Som det fremkom da Fafo gransket konsekvensene av ulikelydende avtaler i staten, så mener de som styrer i de ulike statsvirksomhetene at lokale forhandlinger er bra, men at det er kronglete og vanskelig at ulike hovedsammenslutninger har ulik størrelse og innretning på sine lokale potter.

Så altså, ja takk til likelydende avtaler, men da bør det være Unio og Akademikernes avtale, og ikke LO og YS sin.

Nå gjenstår det å se hva Rikslønnsnemnda faktisk gjør, og det er fremdeles mulig at vi ender med én avtale etter årets oppgjør. Men å si at LO i så fall har fått viljen sin, vil mildt sagt være en overdrivelse.

Noen maktdemonstrasjon fra LO har ikke denne konflikten vært, selv om det kan ha sett slik ut underveis. Avmakten har vært mer påfallende. 

Les også
Les også

Omtalte personer

Peggy Hessen Følsvik

Leder, LO

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon









Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977[email protected]
Sjefredaktør og ansvarlig utgiver:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørChristoph NørgaardStyreleder og utgiverRasmus Nielsen
Copyright © Altinget, 2024