Umar Ashraf: Islamofobi i norske maktinstitusjoner

Her er tre eksempler som viser hvorfor det blir viktig:

Nylig skrev Per-Willy Amundsen, som senere gikk av som leder for justiskomiteen, følgende:

«Med Norge og Israel mot arabere som dreper mennesker, slik dere har for vane å gjøre. Så dra et annet sted med din moral. Det er som regel dere som dreper oss. Og Islam har en hel gjeng med psykopater som dreper.»

Merk dere, «slik dere har for vane å gjøre». Og de færreste i de politiske rekkene valgte å kalle det for hva det er: rasisme og islamofobi. Når synderen selv unnskylder uttalelsene som «personlige feiltrinn i fylla», underkommuniseres alvorlighetsgraden av uttalelsene, og hvilken effekt de har for muslimer. Forklaringen fra Amundsen selv viser i liten grad solidaritet med den muslimske delen av befolkningen, som er mottageren av slike stigmatiserende beskrivelser. Det er denne typen unnlatelser som svekker tilliten som den muslimske delen av befolkningen har til politikere. 

Er det ikke nettopp det som er medienes rolle, utfordre maktinstitusjoner og grave seg frem til sannheten? 

Umar Ashraf
Rådgiver, Sannum & Bergestuen

Det andre eksempelet er fra den såkalte «fjerde statsmakt». Nettavisen har gjennom en av sine faste spaltister fremsatt alvorlige og grunnløse påstander, blant annet om at norske imamer jobber for svarte penger, og driver hallikvirksomhet gjennom å tilrettelegge for prostitusjon av muslimske kvinner. Ingen andre medier har utfordret dette. Selv når Ingrid Rosendorf Joys, fast medlem i Pressens faglige utvalg og avtroppende generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, har tydeliggjort overfor Nettavisen at de ikke har belegg for slike påstander. Meningsjournalistikken, spesielt faste spaltister, er også underlagt redaktøransvar og «Vær varsom plakaten».

Så vil kanskje noen lure på om det er medienes ansvar å utfordre hverandre? Er det ikke nettopp det som er medienes rolle, utfordre maktinstitusjoner og grave seg frem til sannheten? Når andre mediehus lar slike udokumenterte og islamofobiske påstander passere, og ikke stiller kritiske spørsmål til sine egne journalistfeller, svekkes tilliten til mediene. 

Det tredje eksempelet er det mest alvorligste av dem alle, for det kommer fra en institusjon som har den tydeligste beskytterrollen i samfunnet vårt. I et forsøk på å sette æreskriminalitet på dagsorden, ender bokaktuelle ansatte i PST og Kripos, Terje Risanger og Bjørnar Svennson, med å uttale: «De fleste i Norge med bakgrunn fra muslimske land lever i en æreskultur med seksuell kontroll av jenter.»

De fleste – det vil si flertallet av oss. 

Når én part sprer udokumenterte påstander, må ikke andre unnlate å stå opp for sannheten.

Umar Ashraf
Rådgiver, Sannum & Bergestuen

Slike uttalelser svekker også tilliten til et ellers viktig, nyansert og antirasistisk arbeid mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som er utført over lang tid på tvers av en rekke departementer og underliggende etater i samarbeid med politiet. Selv har jeg deltatt i slikt arbeid i flere år, og har aldri vært vitne til en så udokumentert påstand. Når lovens lange arm sprer usannheter som stigmatiserer ytterligere, svekker det tilliten som den muslimske befolkningen har til dem.

Alvorlighetsgraden er høy, fordi disse personene eller organene besitter makt, og skal opplyse og beskytte befolkningen. Det gjør de i liten grad om de kommer med påstander som kan nøre opp under farlige holdninger.

Problemet må erkjennes

Min Ramadan-bønn i år er at man erkjenner at islamofobi er et betydelig problem, og at man går sammen for å bekjempe det. Dette er ikke bare noe som bør gjøres av FN, men også av maktinstitusjonene våre.

Når én part sprer udokumenterte påstander, må ikke andre unnlate å stå opp for sannheten. Når deler av maktinstitusjoner sprer løgner om en del av befolkningen vår, må noen ta ansvar.

Ellers risikerer vi at tillitssamfunnet vårt går i oppløsning.