Andreas Halse: En slags anmeldelse av Hadia Tajiks nye klimabok – og hva jeg savner i den

Først kommer en liten disclaimer: Jeg har kjent Hadia Tajik i nesten tjue år. Til tider har vi jobbet sammen om prosjekter, og hatt en god del kontakt. Hun har alltid vært en særs kapabel dame, med både stor integritet og arbeidsevne. Og en venn.

Gjennom alle disse åra har jeg egentlig aldri oppfatta henne som særlig opptatt av klima- og miljøspørsmål. En intellektuell forståelse av hvor viktig det er, åpenbart, men ikke et sterkt personlig engasjement for å løse disse store problemene.

Dette skriver også Tajik selv om i den nye boka «Drømmer for min datter». Hun beskriver hvordan hun på noen områder har valgt å ta kampen, mens hun på andre har bøyd av for partilinja. Det er ikke tilfeldig at det er klimaspørsmålene som har blitt nedprioritert.

Handlingsregel for klima

Desto mer gledelig er det nå at hun skriver en ordentlig god bok om norsk klimapolitikk, som virkelig prøver å gi noen svar på hvordan vi former politikken så den gir kraft til å nå målene vi setter oss. Som forfatteren selv påpeker, mål har det aldri manglet på i norsk klimadebatt, det er handlingen og virkemidlene som har vært utfordringen. Norges fremste politikere burde prøve å gi oss disse svarene. Dette er et godt forsøk. 

Dette er ikke en bok full av oppskrifter på klimakutt, slik for eksempel Heikki Holmås prøvde seg på. Eller for den saks skyld slik diverse klimautredninger har gjort, forsøkt å fortelle oss hvor vi kan og skal kutte for å nå fjerne alle disse utslippene.

Boka går derimot en annen vei, og prøver å lage et rammeverk som tvinger oss til å gjennomføre kuttene. I klassisk Arbeiderparti-ånd henter hun inspirasjon fra noen av de mest teknokratiske styringsverktøyene vi har. Handlingsregelen for oljefondet har tjent landet godt i tjue år, nå foreslår hun en lignende regel for klimapolitikken.

Norge skal være i netto null i 2050. Tajiks forslag er en klimapolitisk handlingsregel som regner bakover fra det året, og dermed lager en bane vi må holde oss til for å komme dit. Hvis vi ett år ikke klarer å holde oss til banen må vi stramme mer inn for å komme oss inn igjen neste år. Handlingsregelen skal være juridisk forpliktende så ulike regjeringer ikke bare kan hoppe av og ignorere den.

Savner juridisk diskusjon

Hvis du syns denne tanken høres kjent ut, så er ikke det så rart. Rett etter Tajik kom med sin bok, la Skancke-utvalget fram sin klimarapport hvor de foreslår nesten det samme. Hun har altså fått god faglig støtte allerede.

At det er en god ide å gjøre det sånn, tror jeg egentlig ikke er så omstridt. La meg likevel drøfte noen problemstillinger som jeg syns er verdt å diskutere nærmere. 

Det er rett og slett utrolig vanskelig å beregne hva som er klimanytten av en sykkelvei eller flere ladeplasser til bildelingsbiler.

Andreas Halse
Bystyrerepresentant (Ap), Oslo

Hvordan er dette juridisk bindende? Jeg savner egentlig et svar på hvordan man får det til. Tajik bruker en del tid på å gå gjennom både det norske klimasøksmålet som Høyesterett avviste og sammenlignbare dommer i andre land, med en forbausende klar kritikk av det norske dommerkollegiet. Selv er jeg ikke jurist, men jeg har skjønt at norsk Høyesterett er ganske så måteholden med å gripe inn i politiske vurderinger av hva som skal til for å nå ulike målene.

I lengden tror jeg det er bra både for demokratiet og klimaarbeidet at politikken først og fremst har forankring gjennom valg og ikke juss, men hva er det da som gjør denne handlingsregelen til noe mer enn en ny måte å formulere enda et klimamål på?

Bruken av oljepenger er vel nettopp et bevis på at regelen i seg selv ikke løser problemet, det er politikkens oppfølging av den som er viktig. I boka refererer Tajik til Hilde Bjørnland, som påpeker at den norske tradisjonen er å bruke mer penger når oljefondet kan redde oss ut av kniper, men å så opprettholde det samme nivået når krisen er over. Norske politikere har i flere år snakket om at vi må gjøre landet mindre oljeavhengig, norsk politikk har gjort oss mer oljeavhengig. Dette betyr ikke at det er dumt å forsøke seg på regelstyrt politikk. Alternativet er helt klart dårligere. Reglene gir gode retningslinjer, men de gjelder bare så lenge politikerne velger å holde seg innenfor dem.

Klimabudsjett i Oslo: Vanskelig å beregne effekt...

Så til litt mer personlig erfaring. De siste åtte årene har jeg først som miljøpolitisk talsperson for Oslo Arbeiderparti, og deretter som gruppeleder, vært tett involvert i klimaarbeidet det rødgrønne byrådet har drevet med i Oslo.

Vårt klimabudsjett, som Tajik også refererer til i boka, prøver egentlig å gjøre det samme som handlingsregelen hun beskriver. Oslo har lagt til grunn at 95 prosent av utslippene skal kuttes til 2030. Klimabudsjettet inneholder en bane som viser hvordan vi ligger an, hvilke tiltak som gjør at vi kommer dit, og hva som fortsatt ikke er løst. Per nå viser klimabudsjettet at vi vil klare å kutte 80 prosent av utslippene til 2030, forutsatt at renseanlegget for Co2 på Klemetsrud kommer på plass.

Det er en hel masse ting som er verdt å reflektere rundt om klimabudsjettet. Vi har sagt at vi skal telle utslipp som vi teller penger, men i realiteten minner det mye mer om et overordnet nasjonalbudsjett enn et konkret statsbudsjett. Det er rett og slett utrolig vanskelig å beregne hva som er klimanytten av en sykkelvei eller flere ladeplasser til bildelingsbiler.

... men skaper bevissthet

Viktigst med budsjettet er egentlig ikke banen og regnestykkene, men at det systematiserer alle tiltakene og tvinger fram handling fra alle underliggende etater. Når alle må rapportere så skapes det en annen bevissthet rundt tiltakene og ansvaret. Plutselig har Gravferdsetaten gjort en jobb med å undersøke hvordan maskinparken deres kan bli elektrisk, og har en plan for hvordan de kan få det til. 

Argumentasjonen hadde stått seg bedre hvis boka hadde drøfta hvorfor det er bedre med vern gjennom avgift enn gjennom vedtak.

Andreas Halse
Bystyrerepresentant (Ap), Oslo

Klimabudsjettet har ikke lykkes i særlig grad med å løfte den politiske debatten, og gjøre den tydeligere fokusert på klima. Vi har for eksempel hatt budsjettkonferanser hvor byrådene og gruppelederne bruker mye tid på å diskutere mange forskjellige bevilgninger til alle mulige kommunale tiltak. Folk spør og utfordrer hverandre om alt mulig. Bortsett fra når det kommer til klimabudsjettet. Her har det vært tilnærmet helt tyst, og budsjettforslaget har sklidd gjennom nesten uten diskusjon. Og jeg våger påstanden, de som satt der var blant landets aller mest klimabevisste politikere.

Klimaminister med for lite makt

Dette bringer meg videre til et annet poeng Tajik har i boka, om klimaministerens lille portefølje og manglende reelle makt i klimapolitikken. Som hun viser, er det mange land hvor klima er en del av et langt større og mektigere departement.

Et mektigere klimadepartement kan bli et kraftfullt virkemiddel for å forsterke klimapolitikken i Norge. Finansministeren har i dag kontroll på pengebruken i hele statsbudsjettet Et velskolert byråkrati med en driftig statsråd som virkelig spør og graver i hvordan de forskjellige sektordepartementene når klimamålene sine med like stor kraft som finansdepartementets folk nå følger opp pengebruken, har et stort potensiale i seg. Men det kan også bli en sovepute. Hvis statsråden ikke er oppriktig engasjert og farer over det med harelabb, så er det heller ikke noe kraft i verktøyet. Som så mange andre steder i politikken er det viktig å velge de rette personene til å faktisk gjøre jobben. Systemet redder deg bare til en viss grad.

Forslag om naturavgift

Systemisk er også Tajiks ønske om å følge opp skattekommisjonens forslag om en egen naturavgift. Samfunnsøkonomer vil nikke anerkjennende. Gjennom å sette en pris på naturen skal vi unngå å bygge ned så mye natur. Vi sikrer at det er prosjektene som virkelige er nyttige for samfunnet som utvikles hvis prisen på naturen er riktig satt.

Jeg syns likevel Tajik burde reflektert mer rundt hvorfor dette er den rette måten å gjøre det på. Hvis målet er å unngå nedbygging av natur, kan vi ikke da bare vedta at vi ikke skal bygge ned naturen? Hvorfor er det best å gå veien om en avgift? 

Det er synd at denne boka kommer omtrent samtidig med at Tajik forlater energi- og miljøkomiteen. Det hadde vært bra både for partiet og klimaet at hun ble.

Andreas Halse
Bystyrerepresentant (Ap), Oslo

Regjeringa sa nylig nei til et kjøpesenter for IKEA i Vestby utenfor Oslo. Begrunnelsen er at det er viktigere å verne matjorda enn å legge til rette for disse arbeidsplassene. Ønske om en egen naturavgift er vel en implisitt anerkjennelse av at hvis bare IKEA betalte nok for tomtene, så ville det være greit å bygge matjorda ned? Argumentasjonen hadde stått seg bedre hvis boka hadde drøfta hvorfor det er bedre med vern gjennom avgift enn gjennom vedtak.

Markedsstyrt avvikling

Til sist, det går ikke an å se bort fra at Tajik faktisk tar til orde for å begynne utfasingen av oljeindustrien i Norge. Hun slår tydelig fast at det bør være en markedsstyrt avvikling, men påpeker også med grundighet problemene med å ha en næring som er «too big to fail».

Hennes forslag er et klassisk norsk trepartssamarbeid der partene skal bli enige om rammene for industrien, med den klare forutsetningen om at vi skal nå netto null i 2050. Starten er å begrense oljeletinga. Og som et homage til strømdebatten slenger hun inn et krav om at all elektrifisering må skje med ren kraft som faktisk produseres på sokkelen.

Såframt man tror at det er riktig å finne en vei ut for norsk petroleumsnæring, så burde dette være en sosialdemokratisk oppskrift som flere kan slutte seg til. Men det aner meg likevel at ganske mange vil bruke tid på å benekte hele problemstillingen. Noen andre får ta jobben med å avvikle.

Savner drøfting av EUs rolle

Hvis jeg skulle peke på noe som mangler i denne biten av boka, så er det kanskje en drøfting av hva EUs store satsinger på det grønne skiftet som Fit for 55 har for forbruket og verdien av norsk olje og gass i årene framover. Det kan hende at denne omstillingsplanen ikke bare burde være et trepartssamarbeid her til lands, men et samarbeid mellom Norge og EU om hvordan vi kan være en trygg leverandør så lenge det trengs, men heller ikke lenger enn det trengs. Norsk gass bør ikke brukes til å utsette omleggingen til rene energikilder på kontinentet.

Som klimabevisst sosialdemokrat syns jeg det er synd at denne boka kommer omtrent samtidig med at Tajik forlater energi- og miljøkomiteen. Det hadde vært bra både for partiet og klimaet at hun ble. En får håpe at de som kommer etter tar seg tid til å lese boka, og virkelig reflektere rundt hva det som er gjør at vi aldri har nådd klimamålene våre. Det er hvert fall ingen tvil om at det må politikk til.