Astrid Hoem: Dansegulv til livene våre

2023 starta med et utspill fra NHOs direktør om at trygdene er for høye. Visstnok lønna det seg ikke lenger å jobbe i Norge. Samtidig som folk er usikre på om trygda strekker til til nok mat, mener NHO at de som har mest skal få skattekutt, mens de som har minst skal få trygdekutt. I Politisk kvarter første uka i januar antydet Høyres Heidi Nordby Lunde at folk kanskje valgte å gå på trygd i stedet for å jobbe, som om folk går rundt og tenker at de heller vil bli trygda - enn å jobbe. 

Når køa til fattighuset blir lengre og lengre, så må vi bygge dansegulvet vårt stødigere

Astrid Hoem
Leder i AUF

Skillelinjene i debatten om velferdsstaten vår er ikke nye. Den har gått siden før vi begynte å etablere de første velferdsordningene våre. Forslagene om å kutte i velferden til folk er heller ikke ny, de har vært en del av det ideologiske prosjektet til høyresida siden lenge før Kåre Willoch.

I et innlegg i Agenda magasin denne uken skrev Ina Libak klokt om hvordan høyrefolk gjerne vil snakke om at velferdsstaten må være der for de som trenger det mest, men i virkeligheten trenger jo alle velferdsstaten på ulike måter. Det finnes ikke et A og B lag i samfunnet, hvor noen bygger velferd og andre får. Vi er alle tjent med å vite at man har ordninger klare for når man vil trenge det, både for seg selv og for alle man omgir seg med. At vi har en sterk velferdsstat og høy tillit mellom folk, har kommet av vissheten om at det er solidaritet og fellesskap vi bygger det på, ikke veldedighet, splittelse og mistro.

Når vi diskuterer velferden vår, arbeidslinja og hvor mye folk skal få i trygd, så er nettopp det viktig å huske på. Det er en betydelig forskjell mellom å tenke at alle som i dag står utenfor arbeidslivet har valgt det selv – eller å tenke som mer reelt er – at fellesskapet ikke har stilt opp nok, og skjøvet dem ut.

Det finnes ikke et A og B lag i samfunnet, hvor noen bygger velferd og andre får

Astrid Hoem
Leder i AUF

Arbeidslinja har for mange blitt et skjellsord. Forståelig nok, om det man mener skal være arbeidslinja er at trygdene skal være lavest mulig, for å gjøre det mer «lønnsomt å jobbe» – som om det er mer attraktivt å gå på trygd enn på jobb. Selvfølgelig har folk lyst til å kunne gå på jobb. Selvfølgelig skal det lønne seg å jobbe. Det gjør det. Og der det ikke gjør det, er det lønna som er problemet, ikke trygdeytelsene. Der må lønna opp, ikke trygda ned.

For oss i AUF er det tydelig at arbeidslinja burde være et honnørord. Men da må vi være enige om hva arbeidslinja er. Vi mener at arbeidslinja skal være velferdsstatens løfte til deg om at du skal ha en jobb å gå til, og vi skal stille opp for deg hvis samfunnet ikke leverer på løftet vi har gitt.

Vi må få folk i jobb gjennom støtte, ikke kutt fra velferdsstaten. Vi må slutte å høre på høyresida som mener kutt i trygd skal brukes som et virkemiddel for å få folk ut i jobb. Man skal ikke leve i fattigdom når man mottar trygd, folk må ha ytelser man kan leve av.

Derfor burde arbeidslinja fylles med tiltak som ungdomsgaranti, som gir oss unge rett til jobb eller utdanning. Et eget NAV ung som stiller med en dør inn – hvor du kan få hjelp til å komme deg i jobb, økonomi, bolig og alt det som kan være krevende i en allerede krevende livssituasjon. Gjøre det lettere å ta utdanning, eller delvis jobbe samtidig som man mottar ulike ytelser. Flere tiltaksplasser. Gjøre det enklere for de som står utenfor arbeidslivet å komme inn.

Vi mener at arbeidslinja skal være velferdsstatens løfte til deg om at du skal ha en jobb å gå til

Astrid Hoem
Leder i AUF

I Norge snakker vi ofte om tillit som en av våre viktigste ressurser. Det at vi har tillit til hverandre, er skikkelig lønnsomt, og det gjør samfunnet vårt tryggere og bedre. Men tillit kan ikke bare være et begrep i festtaler, det må vises i hverdagen også. Vi må ha tillit til at folk som kan jobbe, vil jobbe.

Å ha en jobb å gå til er et gode både for samfunnet, og for hver enkelt av oss. Når du har jobb får du tjent dine egne penger, med all den friheten det medfører. Men å ha en jobb skaper også verdier som ikke kan måles i penger, det å være en del av et fellesskap og få være med å bidra til fellesskapet.

Sprekkene i dansegulvet vårt repareres ikke ved å kutte til de som allerede har minst. Eller å fjerne arbeidslinja som begrep. Det repareres gjennom en forsterka velferdsstat, tiltak som får flere ut i jobb, tillit til hverandre, og å sørge for at folk har nok å rutte med til å leve verdige liv. På den måten kan vi få plass til alle på dansegulvet vårt, hvor vi kan danse sammen.