At mange savner forvaltningens stemme i sløsedebatten er forståelig, men det er heller ikke å forvente

Debatten har vært vanskelig å håndtere, både for politikere, økonomer, forvaltningen og deler av offentlig sektor. Og det er det flere grunner til.

Urimelig, og anekdotisk

Mange som arbeider i førstelinjen i offentlig sektor, føler at «sløsedebatten» er urimelig. De opplever den som et krav om at de skal løpe enda fortere. Hverdagen deres er allerede travel, og ressursene strekker ikke alltid til.

Også for forvaltningen er debatten vanskelig, fordi den ofte er anekdotisk. Det er selvsagt mulig å finne eksempler på uvettig pengebruk i det offentlige, men forvaltningen vet at mye skyldes politiske prioriteringer eller systemfeil som det ikke er så lett å endre.

Fagøkonomer blir frustrerte, fordi det faglige grunnlaget for påstandene om sløsing ikke alltid er korrekt.

Og politikerne kommer litt i klemme, siden de ikke er så flinke til å kutte i offentlige utgifter. De er klart flinkere til å finne på mer politikk, som ofte øker risikoen for enda mer «sløsing». 

Uklart hva «sløsing» er

Likevel trengs det debatt, og derfor var det prisverdig at Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo nylig arrangerte et seminar der dette var tema. Der møttes «Blindern-økonomene» og en av kritikerne, nemlig Martin Bech Holte, ansikt til ansikt.

Et hovedproblem med debatten, har vært at det er uklart hva «sløsing» er.

Henning Carr Ekroll, som har skrevet boken «Skattepengene som forsvant», bruker en enkel definisjon: Sløsing betyr å bruke mer penger enn nødvendig.

Alle sløser

Ulempen med definisjonen er at den innebærer at alle sløser. Det fins neppe noen organisasjoner, bedrifter eller familier som ikke av og til bruker mer enn nødvendig.

Hva som er nødvendig, er dessuten ikke så lett å si. Er det nødvendig med billig kantine, trening i arbeidstiden eller kake når noen har bursdag? Og når trenger vi egentlig flere normer og regler, flere planer og mer kontroll? 

Effektiv ressursbruk

Det beste er nok at vi greier å diskutere de høye offentlige utgiftene uten alltid å snakke om sløsing.

Eller for å si det med staten selv: Effektiv ressursbruk handler om

• prioriteringseffektivitet: å prioritere mellom ulike områder eller formål,
• formålseffektivitet: å gjøre de riktige tingene for å oppnå målet,
• resultateffektivitet: å oppnå de beste resultatene i forhold til ressursbruken, og
• kostnadseffektivitet: å gjøre tingene til lavest mulig kostnad.

På alle disse områdene kan det bli behov for å øke effektiviteten i årene som kommer.

Norge har allerede en stor offentlig sektor. De offentlige utgiftene utgjør nå nesten 65 prosent av BNP for fastlands-Norge, og cirka 30 prosent av de sysselsatte er i offentlig sektor. På begge områder ligger vi langt over OECD-snittet og våre nærmeste naboland.

Produktivitetsproblem

På grunn av Oljefondet kan vi bruke svært mye mer enn andre land, men det er ikke opplagt at vi får bedre offentlige tjenester. Det kan tyde på at vi i deler av offentlig sektor har et produktivitetsproblem.

Samtidig viser perspektivmeldingen at de offentlige utgiftene om få år vil vokse mer enn inntektene. Riksrevisjonen har anslått at utgiftene vil vokse med 7 milliarder 2024-kroner mer enn inntektene hvert år fra 2030 til 2060.

Men oppgaven blir ikke enkel.

Vil politikerne greie det?

For samtidig som vi må dempe veksten i de offentlige utgiftene, vil vi også måtte øke utgiftene på viktige områder: Vi skal bruke mer på forsvar og beredskap, og vi må bruke mer på helse og eldre. Sannsynligvis må vi også bruke mer på å forebygge og rydde opp etter store klimahendelser og -ulykker.

Vil politikerne greie det?

Det er ikke åpenbart, men det er en bevegelse på gang.

Flere politikere snakker nå med større alvor om behovet for å prioritere.

Men i praksis er det fortsatt vanskelig. Det er, tross alt, lettere å snakke om offentlige utgifter i generelle vendinger enn å være konkret.

To promille

Den listen med innsparinger som finansministeren la frem på budsjettdagen i oktober i fjor, utgjorde under to promille av de totale utgiftene. Og innen budsjettforliket forelå, hadde utgiftene steget med fire milliarder kroner. I virkeligheten er det enda mer, fordi forliket inneholder mange «triks» som innebærer at utgiftene vil stige mer siden.

Politiske partier har ulike prioriteringer, og det politiske bildet er blitt mer fragmentert. Det er blitt vanskeligere å samarbeide og inngå kompromisser mellom partiene. Dessuten er trykket fra mediene, og dermed fra ulike pressgrupper, langt større enn det var før.

Visjoner er dyrt 

Valgkampene kommer annet hvert år, og det er lett å love for mye. Og her har Bech Holte et åpenbart poeng: Pengerikeligheten i Norge gjør det vanskelig. Velgerne vet at politikerne har mye penger, og politikerne vet at velgerne vet det. Eller som en tidligere departementsråd har uttrykt det: «Visjoner er dyrt».

Mange savner bidrag fra forvaltningen i den offentlige debatten. Det er forståelig, men det er heller ikke å forvente. Departementsansatte har en lojalitetsplikt overfor politisk ledelse. De som står litt friere, føler seg kanskje ikke så fristet. Iallfall ikke om de ser på TV og får med seg hva som kan ramme en stakkars sykehusdirektør fra Nord-Norge dersom hun stiller opp.

Det som monner, er vanskelig

Skal man gjøre noe som monner på utgiftssiden på statsbudsjettet, må man dessuten gå løs på det som er vanskeligst og minst populært: Offentlige ytelser, rettigheter, normer og regler, og endringer som innebærer færre og større enheter, altså en form for sentralisering. Og det er ikke akkurat temaer som er upolitiske.

Det aner meg likevel hva erfarne byråkrater ville foreslått bak lukkede dører.

Mange av dem ville nok for eksempel foreslått færre, større og mer slagkraftige departementer, større kommuner, mindre detaljstyring av kommunene, færre bemanningsnormer, færre regler, færre politikere, færre løfter, hardere budsjettdisiplin, innstramning i sykelønnsordningen, større rotasjon av medarbeidere i departementene, en ny budsjettprosess, bedre samordning og mindre symbolpolitikk – for å nevne noe.

Utvalg som tør der andre tier

Men skal det frem i dagslys, må man antagelig spørre dem som har gått av med pensjon.

Et godt alternativ til embetsverkets forslag til innsparinger, kan være Det rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser. Det tør der andre tier og bidrar til en mer åpen debatt om politisk sensitive temaer.

I den siste uttalelsen foreslo utvalget kutt i utgiftene til blant annet strømstøtte, CO2-kompensasjon, batterisatsing, sykepenger og ulønnsomme samferdselsprosjekter.

Å kalle det et «alternativ» til embetsverket er selvsagt ikke helt riktig. Men medlemmene av utvalget innehar den kompetansen som skal til, for å kunne komme med kvalifisert kritikk. De har også den autoriteten som skal til, for at politikerne bør føle seg truffet av kritikken. Finanspolitikkutvalget kan ikke føyses bort som en pressgruppe eller særinteresse.

Se til Danmark og Sverige

Utvalget kan gis en enda mer sentral og uavhengig rolle, slik at det kan bidra enda mer og bedre til den offentlige debatt. Hvordan det skal skje, kan diskuteres, men én mulighet er et mer uavhengig sekretariat og et mer åpent mandat. I dag er utvalget (for) tett knyttet til Finansdepartementet.

Mitt inntrykk er at det kan være noe å lære av både det Finanspolitiska rådet i Sverige og Det Økonomiske Råd og «Vismændene» i Danmark.  

De spiller begge en mer synlig, tydelig og aktiv rolle som en finanspolitisk vaktbikkje og som en interessant aktør i den offentlige debatt.

Hvis også det norske finanspolitikkutvalget fikk en friere rolle, kunne det helt sikkert også bidratt til å gjøre «sløsedebatten» bedre – til glede for både politikere, offentlig ansatte, andre fagøkonomer og forvaltningen selv.