Civita-rådgiver: Velferdssabotørene

Offentlig monopol er direkte mistillit til andre. Det virker hemmende på nytenkning, og det eliminerer valgfrihet for norske innbyggere. Videre skaper det en bukk og havresekk-mentalitet, der den samme instansen som yter tjenestene, også vil være den som skal kontrollere kvaliteten.

Hvis vi sammenligner landets innbyggere som betalere av velferdstjenester (over skatten) med vanlige dagligvarekunder, blir velferdssabotørenes prosjekt som å pålegge kundene en ekstra prisøkning for at en av de store kjedene skal kunne kjøpe opp alle konkurrentene – for til slutt bare å gi deg én butikk-kjede å handle i. 

Mangel på konkurranse fører til stagnasjon, og det gir både dyrere og dårligere tjenester. Offentlig drevne tjenester blir dårligere når det offentlige ikke har noen å sammenligne seg med. 

Aslak Versto Storsletten
Historiker og rådgiver, Civita

Høyre dilter for mye etter

Også Høyre har nylig lansert en rapport om den norske velferden. Høyre er naturligvis mer positiv til private leverandører, men også i Høyres verden er det statens og politikernes perspektiver som gjelder. De private skal bare så vidt få hjelpe til der og når det trengs og ellers kontrolleres svært strengt – blant annet når det kommer til lønns- og arbeidsvilkår.

Høyre svelger ikke venstresidens narrativ om dårlige lønns- og arbeidsvilkår i private velferdsbedrifter, for Velferdstjenesteutvalget med flere viser tross alt at det ikke finnes noe belegg for å hevde at privates overskudd oppstår som følge av dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Men fremfor å ta konsekvensene av dette, velger Høyre å gå inn for at de private skal kontrolleres strengere. Det er mulig at det er taktisk smart, men det blir ikke mer riktig av den grunn.

Skjermet offentlig sektor

I velferdsdebatten ser vi at LO, først og fremst gjennom Fagforbundet, med tette bånd til Arbeiderpartiet, men også andre partier og samfunnsaktører, ikke ønsker konkurranse fra private aktører i den offentlig finansierte velferden, fordi dette vil legge et lite press på bruk av ressurser og medlemmenes ansettelses- og lønnsvilkår. 

Også i Høyres verden er det statens og politikernes perspektiver som gjelder. De private skal bare så vidt få hjelpe til der og når det trengs og ellers kontrolleres svært strengt.

De kjemper mot mer effektivitet og konkurranse i offentlig finansiert velferd, fordi det er i strid med deres interesser om å opprettholde en stor, trygg og skjermet offentlig sektor, som deres medlemmer kan nyte godt av i lang tid.

Kritikken av private velferdsleverandører tar imidlertid ikke tilstrekkelig høyde for de utfordringene som vårt velferdssamfunn står overfor, altså de demografiske og økonomiske utfordringene som er her – og vil øke i omfang fremover.

Klarer ikke offentlig sektor å øke produktiviteten, vil vi få redusert kvalitet på velferdstilbudet. Manglende finansiering hemmer kvaliteten, og vi risikerer et todelt helsevesen – fordi sviktende finansiering vil føre til helsekøer og lav kvalitet på tilbudet, som igjen vil føre til fremvekst av et mye større privat – og privatfinansiert – tilbud for de som har råd til det, enn det vi har i dag.

Situasjonen krever at mange ressurser og aktører tas i bruk. Dette oppnår vi ikke ved å ha en stor offentlig sektor, som stadig vokser nærmere himmelen, hvor flere særinteresser er skjermet totalt fra konkurranse.

Kveler utviklingen i velferden

Private aktører driver i dag om lag 20 prosent av de offentlig finansierte velferdstjenestene – kommersielle brorparten av disse. Hvis det offentlige og noen få ideelle skal ta over alt av tjenesteytingen, vil det bli en veldig lang og svært kostbar prosess – som igjen vil skape mindre velferd. Derfor er det, tross alt, lite sannsynlig med en massiv avkommersialisering av velferdstjenestene. 

Hvis det offentlige og noen få ideelle skal ta over alt av tjenesteytingen, vil det bli en veldig lang og svært kostbar prosess – som igjen vil skape mindre velferd. 

Det som derimot kan skje, er at vi får en sakte kvelning av utviklingen i de ulike velferdssektorene. De private tjenesteyterne er allerede svært strengt regulert, både når det gjelder bemanning, kvalitetskrav, pris og tilsyn. Og med regjeringens politikk, LOs retorikk, avkommersialiseringsutvalg i emning og en altfor slapp høyreside, er det fare for at de ulike sektorene blir enda mer gjennomregulert.

Barnehager kan brukes som eksempel (her kunne vi også trukket inn sykehjem, rehabilitering, rusinstitusjoner osv.). Hvis det offentlige definerer for strengt hva en barnehage er – hvordan den skal være, hvordan man skal arbeide – blir ikke konkurransen mellom barnehager reell. Da forsvinner nytenkningen helt bort. 

Når aktører konkurrere med hverandre, ser på hverandre og blir inspirert av hverandre, bidrar dette utvilsomt til nytenking, slik at gode tjenester hele tiden blir litt bedre. Flere hoder tenker bedre enn ett.

Men nytenkning oppstår i et mylder av aktører, når en haug med mennesker tenker forskjellig. Hvis de tenker minst mulig forskjellig, som følge av for streng regulering av hvilke rammer de kan tenke innenfor, blir det mindre innovasjon. Jo strammere kravene blir, jo mindre nytenkning blir det.

Det er en fare for at vi får en kvelning av utviklingen i de ulike velferdssektorene, fordi velferdssabotørene stadig maser om velferdsprofitører, bendelormer og avkommersialisering, mens embetsverk og høyresiden hele tiden kommer de noe i møte med stadig mer regulering – sabotasjen blir komplett.