Dalhaug: Forbereder Norge seg på krig? Ja, men litt motvillig og blåøyd

Denne våren har vært preget av ferdigstillelsen av mange utredninger som berører Norges sikkerhet. Alle har det samme budskapet: Særlig Russland, men også Kina utgjør helt klart en trussel mot Norge. Forsvaret, og alle andre samfunnssektorer, er lite forberedt på å møte denne trusselen. Norge er rett og slett dårlig rustet til å møte en krise- eller krigssituasjon.

Likevel fremstår Regjeringen som noe motvillig til å ta inn over seg fullt ut alvoret i den geopolitiske situasjonen, også sammenlignet med regjeringene i Sverige og Finland. Dette gjelder særlig det fremtidige forholdet til Russland, behovet for en ny gjennomgang av grunnprinsippene for norsk sikkerhetspolitikk og ikke minst hva som må til av bevilgninger til Forsvaret.

Norske sikkerhetspolitiske virkemidler – avskrekking og beroligelse – og forholdet til Russland

Noe forenklet kan vi si at norsk avskrekking består av vårt NATO-medlemskap og vårt eget militære forsvar. Når vi snakker om beroligelse, er det først og fremst basepolitikken og atomvåpenpolitikken som de fleste vil tenke på.

En ikke alltid tydelig uttalt forutsetning for at beroligelse skal virke, er jo at motparten tenker innenfor et sikkerhetspolitisk paradigme ikke ulikt vårt eget – der en viss gjensidighet og tilbakeholdenhet står sentralt, f.eks. Helsingforsprosessen/OSSE. Man trodde også at Russland hadde inkarnert idéen om fred som den foretrukne tilstand mellom stater (consensual peace). 

Man trodde også at Russland hadde inkarnert idéen om fred som den foretrukne tilstand mellom stater.

Beroligelse har dårlige forutsetninger for å kunne virke overfor en stat som ønsker og bevisst bruker invasjonskriger som politisk virkemiddel.

Andre viktige forhold er felles ønsker om bl. a. en regelbasert verdensorden, en internasjonal rettsorden og statlig samarbeid, alle stater er suverene og har like rettigheter og viktigheten av internasjonale avtaler. Alt dette er tankegods Russland eksplisitt og klart uttalt har forkastet flere ganger.

Hva med en nasjonal sikkerhetsstrategi?

Forsvarskommisjonen har behandlet dette omfattende komplekset, og ser åpenbart store negative endringer i Russlands adferd, men kommer likevel med en litt «salomonisk» løsning. Det anbefales at «prinsippene for og praktiseringen av norsk avskrekkings- og beroligelsespolitikk gjøres til gjenstand for en særskilt utredning i lys av endrede sikkerhetspolitiske omgivelser, militære behov, og med forankring i norske forsvars- sikkerhets- og utenrikspolitiske tradisjoner». 

Det er lett å være enig med Forsvarskommisjonen at norsk politikk omkring avskrekking og beroligelse trenger en egen utredning, og at det haster. Kanskje burde Forsvarskommisjonen tilrådd å utrede en nasjonal sikkerhetsstrategi?

Det er særlig basepolitikken som må sees på i lys av den nye geopolitiske istiden. NATO har vedtatt et fremskutt, grensenært forsvar som en konsekvens av bl.a. russiske krigsforbrytelser mot sivile i okkuperte områder i Ukraina. NATO har utstasjonert flernasjonale styrker på bakken fra Finskebukta og ned til Svartehavet, og Norge deltar.

Fra Finskebukta og opp til Barentshavet er det ingen. Det er et rimelig spørsmål å stille seg om det skal fortsette å være sånn? Finland har f.eks. ikke tatt på seg selv noen restriksjoner da medlemskapet ble inngått, dvs. landet kan godt huse NATO-baser, noe også enkelte finske politikere har antydet.

Det fundamentale spørsmålet er om noen form for tilbakeholdende sikkerhetspolitisk adferd fra Norge vil kunne bidra til at Russland opptrer på mer positiv måte enn hva det ellers ville ha gjort? Ja er dessverre ikke et åpenbart svar på det spørsmålet. 

Undertegnede skrev allerede sist sommer flere kronikker, og deltok i debatter om behovet for å tenke helt annerledes rundt avskrekking og beroligelse, og særlig basepolitikken, med samme begrunnelse som Skjalg Fjellheim gir. I tillegg, selv om mange forhold vil være ulike ved en eventuell russisk krig mot Norge, har likevel kampene i Ukraina minnet oss om de store utfordringene som er forbundet med å ta tilbake egne landområder som en fiende okkuperer. NATOs strategi basert på et fremskutt grensenært forsvar av eget territorium tar hensyn til akkurat dette.

Avskrekking er åpenbart nødvendig. Det store spørsmålet er hva slags rolle beroligelse har å spille, om noen, gitt det Russland vi nå ser utfolde seg?

Det fundamentale spørsmålet er om noen form for tilbakeholdende sikkerhetspolitisk adferd fra Norge vil kunne bidra til at Russland opptrer på mer positiv måte enn hva det ellers ville ha gjort? Ja er dessverre ikke et åpenbart svar på det spørsmålet. Det er også slik at norsk praktisering av basepolitikken, og konsekvensene av dette, må veies mot i hvilken grad den reduserer vår evne til nødvendig avskrekking. 

Kampen om virkelighetsoppfatningene – og Langtidsplanen

Langtidsplanen er forsvarspolitikk og denne skal svare på de sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor, og ikke minst bli en konsekvens av vår tenkning omkring avskrekking og beroligelse. Både Forsvarskommisjonen og Forsvarssjefens fagmilitære råd, og alle andre relevante utredninger, konkluderer med at Norge står overfor varige og sterkt negative endringer i vår sikkerhetsmessige situasjon, at vi er dårlig forberedt på kriser og krig og at det vil koste store penger å gjenopprette en akseptabel tilstand. Det er alvor og det haster. Det er foreløpig vanskelig å se at Regjeringen i noen særlig grad har kjøpt dette budskapet. 

Det er alvor og det haster. Det er foreløpig vanskelig å se at Regjeringen i noen særlig grad har kjøpt dette budskapet.

For bare noen dager siden var både Jonas Gahr Støre og Knut Storberget i sving på Aftenpostens sider. De synes ikke å tilhøre samme sikkerhetspolitiske solsystem. Storberget var veldig tydelig på at situasjonen er alvorlig og at det haster med mer penger til Forsvaret. Statsministerens innlegg (Trygghet og sikkerhet for vår tid – i vår tid) var så vidt annerledes at det kreves en nærmere analyse. Vi må kunne legge til grunn at denne artikkelen representerer Regjeringens syn og derfor er grundig gjennomarbeidet.

Selve tittelen er jo i seg selv egnet til å forundre litt da den lett skaper assosiasjoner til Neville Chamberlains lite ærerike rolle i forhandlingene med Hitler i 1938 der deler av Tsjekkoslovakia ble gitt til Nazi-Tyskland og Chamberlain kom tilbake til London og ytret de mest latterliggjorte ordene noen kan tenke på, nemlig «fred i vår tid».

Et generelt inntrykk er at Statsministeren sier lite om politiske ambisjoner og retning, og det virker heller ikke som det haster med å treffe noen kraftfulle tiltak. Det er mye beskrivelser, men det kommer ikke særlig klart frem hva Regjeringens ambisjoner er. Hva er Regjeringens kraftfulle og konkrete politiske prosjekt for raskt å bedre landets sikkerhet, gitt det Russland vi nå vet finnes? 

Statsministeren beskriver riktignok et brutalt Russland og at dette har gitt en forverret sikkerhetssituasjon også for Norge. Likevel føler Støre behov for å legge til: «Norges naboskap med Russland har en annen historie. Her hjemme ser vi ikke i dag en konkret og direkte militær trussel som følge av Russlands angrep på Ukraina». Ingen vil være uenig i det, men det er også et utsagn av liten politisk og strategisk verdi. Det er hva vi tenker og tror om Russland som fremtidig utfordring som er viktig når Norge nå skal utforme sin nye sikkerhets- og forsvarspolitiske kurs, hvis den da blir ny. Sverige og Finland opplevde heller ikke noen direkte militær trussel fra Russland da de søkte om NATO-medlemskap, men de oppfatter Russland som en så vidt alvorlig fremtidig trussel at en godt innarbeidet nøytralitetspolitikk ikke lenger ga tilstrekkelig vern. Et NATO-medlemskap uten selvpålagte begrensninger ble ansett nødvendig. Så hva tenker Regjeringen som Russland som fremtidig trussel, og hvilke konsekvenser har dette for Norge? 

Støre skriver også: «Det er med andre ord helt nødvendig med betydelige investeringer i forsvar i årene fremover. Derfor har regjeringen besluttet at forsvarsutgiftene skal opp til Nato-målet på minst 2 prosent av BNP innen 2026». 

Jonas Gahr Støre og Knut Storberget synes ikke å tilhøre samme sikkerhetspolitiske solsystem.

Våre allierte er ikke spesielt imponert

For et «utrenet forsvarsøkonomisk øye» kan dette se tilforlatelig ut. Men 2 prosent-ambisjonen representerer ikke noe forsvarsøkonomisk løft av betydning.

La oss starte med å nevne at NATOs målsetting var at 2 prosent skulle nåes aller senest i 2024. Allerede der ligger Regjeringen to år etter, og i tillegg vil det i 2026 være fire år siden Putin reintroduserte storkrigen i Europa. I Vilnius nå i sommer ble 2 prosent av GDP omtalt som en bunnplanke, et absolutt minimum som er nødvendig gitt trusselen fra Russland. Det er rimelig å anta at våre allierte ikke er spesielt imponert, noe Norge også har fått høre titt og ofte.  

Det må være lov å si at Regjeringens pressekonferanse 2. mai, dagen før Forsvarskommisjonen la frem sin rapport, var en noe selsom forestilling. Det ble utbasunert med bravur at Norge skulle nå 2 prosent av GDP til forsvarsformål i 2026, men det eneste som ble oppnådd var å sette søkelyset på hvor «puslete» dette var sammenlignet med de økonomiske behovene Forsvarskommisjonen hadde identifisert.

I praksis, gitt at litt usikre BNP-prognoser holder, vil Forsvaret frem til og med 2026 få tilført cirka 11 milliarder mer. Dette er et beløp som ikke vil endre noe særlig på Forsvarets svært anstrengte økonomi. Storberget foreslo 30 milliarder umiddelbart og deretter ekstrabevilgninger på 40 milliarder årlig. Forsvarssjefens fagmilitære råd identifiserte behov i samme størrelsesorden.