Analyse av 
Esben Schjørring

Danske regjeringsforhandlinger: I Mette Frederiksens verden er ingenting normalt og alt er krise

Hennes dype følelse av sosial krise førte til Arne-pensjonen og den strenge innvandringspolitikken. Nå driver den også Mette Frederiksen mot et regjeringssamarbeid med Venstre, skriver politisk redaktør i danske Altinget, Esben Schjørring. 

Det er ved å utpeke og definere samfunnskrisene at Socialdemokratiet og Mette Frederiksen vant folketingsvalget på en måte at selv Venstres leder erklærer at det ikke lengre er et alternativ til henne som statsminister.
Det er ved å utpeke og definere samfunnskrisene at Socialdemokratiet og Mette Frederiksen vant folketingsvalget på en måte at selv Venstres leder erklærer at det ikke lengre er et alternativ til henne som statsminister.Foto: Ólafur Steinar Rye Gestsson / Ritzau Scanpix / NTB
Esben Schjørring

Det er ingen problemer lenger. Det er ingen utfordringer. Det er bare kriser.

Klimakrise, rekrutteringskrise, velferdskrise, inflasjonskrise, biologisk mangfoldskrise, migrasjonskrise, energikrise, trivselskrise, forsyningskrise.

Etter korona (-krisen) sluttet politikerne å ha en normal hverdag med vanlige problemer og oppgaver. Krise ble et annet ord for politikk. Og statsminister Mette Frederiksen er ikke lenger bare statsminister, men landets kriseleder.

Krisen er med andre ord blitt en forutsetning for politisk handling. Og dermed har evnen til å erklære og definere en krise blitt arenaen der kampen for politisk makt finner sted.

Krisen er med andre ord blitt en forutsetning for politisk handling. Og dermed har evnen til å erklære og definere en krise blitt arenaen der kampen for politisk makt finner sted.

Her er det ingen som opptrer med mer teft enn Mette Frederiksen, og selv om forhandlingene om en fremtidig regjering har gått inn i en fase der taushet og dype samtaler under radaren råder, er det klart at dansk politikk er i ferd med å gjennomgå en historisk endring.

For det er med forestillingen om politikk som kriseledelse, krisehåndtering og krisekontroll at Mette Frederiksen for tiden forsøker å trekke Venstre inn i regjeringssamarbeidet og dermed fjerne de historiske, grunnleggende skillelinjene i dansk politikk.

Til sin egen og Socialdemokratiets fordel.

Enhetslisten føler seg forrådt

Partiene Alternativet og Enhetslisten beklager i disse dager at de begge ble sendt ut av videre forhandlingene om å danne Danmarks neste regjering.

Spesielt Enhetslisten føler seg åpenbart forrådt og har nesten gått i valgkampmodus igjen med en tøff kampanje mot Socialdemokratiet, selv lenge etter at kryssene er plassert.

Faktisk har Enhetslisten oppført seg eksepsjonelt pragmatisk og lojalt de siste tre årene. Håpet var at med lojalitet skulle partiet få økt innflytelse underveis. Men håp er ikke en strategi, som amerikanerne – og Barbara Bertelsen – sier.

Det Enhetslisten bygget sitt håp på, var selvsagt Mette Frederiksens egne ord. Enhetslisten forsto dem i den forstand at det, som i dagene med Helle Thorning og Bjarne Corydon, ikke lenger var et brudd mellom Ø og S. (Ø og S er forkortelser for de danske partiene Enhedslisten og Socialdemokratiet, red anm.)

Man sto på en felles grunn med Mette Frederiksens sosialdemokrati med felles sannheter og identiske analyser. Analysen kretset rundt forståelsen av nåtiden som en krisetid. 

Det danske valget
  • Det 71. Folketingsvalg fant sted 1. november 2022.
  • Valget ble utskrevet av dronningen den 5. oktober etter anmodning fra statsminister Mette Frederiksen (S). Dette på bakgrunn av en trussel om et mistillitsvotum fra regjeringens støtteparti Radikale Venstre etter minksaken.
  • Socialdemokratiet (S) under ledelse av statsminister Mette Frederiksen ble største parti og gikk fram med to mandater. 
  • Venstre gikk mest tilbake, med 20 mandater.
  • To nye partier, som begge hadde brutt ut fra Venstre, Moderaterne og Danmarksdemokraterne fikk henholdsvis 16 og 14 mandater. 
  • Dansk Folkeparti gikk tilbake med elleve mandater, mens Liberal Allianse gikk fram med ti mandater.
  • Radikale Venstre, som hadde insistert på nyvalg, ble mer enn halvert; partiet gikk fra 16 til sju mandater.
  • Etter valget har Mette Frederiksen forhandlet bredt om regjeringsmakt, men forrige uke strammet det seg til. Da ble Alternativet og Enhedslisten droppet. Frederiksen meddelte da at det var sannsynlig at hun ville kunne danne regjering på tvers av blokkene, med Venstre. 

Var det ikke hun som sa at «kapitalismen har blitt syk» og snakket om «galopperende ulikhet»? Var det ikke hun som retorisk spurte om «den største trusselen mot demokratiet er en ennå ukontrollerbar globalisering og ikke, som før, fascisme, kommunisme eller nazisme?»

Og hørtes ikke det ut som noe som kunne ha kommet ut av munnen på noen fra Enhetslisten?

Jo. Det gjorde det.

Men hvis du hørte litt bedre etter, kunne du høre at selv om noe av venstresidens vokabular var det samme, er Mette Frederiksens forståelse av hva en krise faktisk er, mye mer konservativ.

Les også

Mette Frederiksens jordbærbod

Krise er et velbrukt begrep på venstresiden. Går vi helt tilbake til Marx, er tanken at samfunnsutviklingen defineres av kriser som blir verre og verre, og til slutt ender opp i den store krisen, revolusjonen, som samfunnet gjenfødes fra med nye, mer humane premisser.

Kriseforståelsen på venstresiden – selv etter at den ikke lenger er like marxistisk – er dermed progressiv: krisen er en tilstand der strukturelle endringer blir politisk mulige. Fremgang gjennom krisehåndtering, det er slik du ser på verden på venstresiden.

For Mette Frederiksen er krisen også full av muligheter, og den representerer åpenbart et spesielt politisk handlingsrom for henne. Men for henne er ikke krisen progressiv. Krisen er et tegn på at noe verdifullt er eksistensielt truet og i ferd med å forsvinne ned i avgrunnen.

Det beste eksempelet på dette er hennes tale ved åpningen av Folketinget i 2019. Den med bildet av Danmark som den ubetjente jordbærboden i veikanten og det sovende barnevognbarnet foran butikken i tillitssamfunnet.

Det var et bilde på fortidens lykke, ikke på nåtidens forhold, sa Mette Frederiksen.

«For selv om rammen på bildet holder har maleriet falmet», sa hun og listet opp hvordan danskene var splittet som aldri før og hadde mistet troen på en bedre fremtid – og at velferdssamfunnet var der for dem.

Med andre ord: Bilde på krise.

«Historien går ikke bare fremover. Det kan også gå tilbake», konkluderte hun den gang.

Det er her Mette Frederiksen avviker fra venstresidens krisebegrep, der krisen er veien til fremgang, og går over på et konservativt spor.

Vi har mistet, eller er i ferd med å miste det som gjør samfunnet verdt å leve i, og Socialdemokratiets rolle er å beskytte det som beskytter danskene.

«Trygt gjennom usikre tider», som partiets slagord lød i valgkampen.

Det skiftet er ikke bare forskjeller i politisk filosofi. Det leder også Mette Frederiksen inn på et annet spor når det gjelder å få og opprettholde politisk makt.

Den som definerer krisen, bestemmer

Den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt sa en gang at vinneren er den som er den suverene over – og i – unntakstilstanden. Med andre ord, i krisen finner vi ut hvem som bestemmer.

Krisen er alt annet enn et makttomt rom, men det som definerer og viser hvem som sitter med makten.

Krisen er alt annet enn et makttomt rom, men det som definerer og viser hvem som sitter med makten.

Det er også derfor krisediskursen appellerer så sterkt til politikere over hele det politiske landskapet. Hvis det er en krise, kan det iverksettes tiltak og store beslutninger kan tas raskt. Hvis du er den som definerer krisen, har du en privilegert rett til å komme opp med løsningen på den. Og når det er samfunnet som sådan som er i krise, får du makt i samfunnet ved å definere den og styre gjennom den.

Dette gjelder i høy grad Mette Frederiksen.

For Mette Frederiksen handler kriser om makt – og hvem som besitter den. Da hun i 2018 retorisk spurte i en kronikk i Politiken om ikke globaliseringen var den største trusselen mot demokratiet siden fascismen, handlet det nettopp om forholdet mellom krise og makt.

For globalisering betydde: «En verden der beslutninger av betydelig betydning for samfunn og mennesker tas av mennesker uten snev av et demokratisk mandat.»

Og hennes analyse av hvorfor Statsministerens kontor bør styrkes med et politisk-økonomisk sekretariat og en stabssjef, handlet om det siste: å kapre det demokratiske mandatet og få gjennomslag. For i likhet med globaliseringen tok embetsmenn makten fra politikerne.

Begge deler var en krise.

«Etter min mening er det den politiske ledelsen som bestemmer om jeg kan flytte ting og dermed bidra til å løse tillitskrisen vi står overfor», sa hun til Berlingske den gang.

«Her har danskene gitt meg mandat til å lede landet, og forutsetningen for at jeg skal kunne gjøre det, er at vi har den nødvendige muskelmassen,» fortsatte hun.

Styrkingen av den politiske handlekraften koblet hun til en annen krise, som hun kalte «avmaktskrisen», der folk ga opp troen på at politikk kunne endre noe:

«Jeg tror faktisk vi ser den avmaktskrisen allerede. Mange har en følelse av at ting skjer, uten at de er del av det,» sa hun.

For Mette Frederiksen handler krisen om politisk handlekraft og om makt. Og hun har allerede vist sin enorme vilje og evne til, gjennom å definere samfunnet som kriserammet, å innrede maktens rom – utøvelse og forvaltningen av makten – på nye måter.

Dette er både historien bak Arne-pensjonen og minkskandalen. Sistnevnte var nær ved å koste henne statsministerposten.

Men det er også kampen om makten via krisefortellingene som utspiller seg i de ellers så taushetsbelagte regjeringsforhandlinger.

Omgitt av kriser

Egentlig har Mette Frederiksen sagt det selv.

«Krisehåndtering krever bredde.» Det sa hun til Politiken like før valgutskrivelsen. En bred regjering «vil kunne ta de nødvendige beslutninger om langsiktige løsninger».

Argumentet for at hun ikke bare forlot det opprinnelige oppdraget med å videreføre den sosialdemokratiske ettpartiregjeringen, men søkte regjeringssamarbeid med ett eller flere av de borgerlige partiene – og dermed ikke lenger ønsker å basere seg på venstrefløyens støtte – ja, det var krisene og håndteringen av dem.

Og kriseopplevelsen, som allerede var der i begynnelsen av hennes tid som statsminister, er bare intensivert.

«Den gangen forholdt vi oss egentlig bare til én krise – klimakrisen. I dag er det krig på vårt kontinent, og det er reell bekymring for om vi kan varme og lyse opp Europa. Du har en pandemi som ikke er over, og du har en forsyningskrise og en inflasjonskrise», analyserte hun videre i Politiken.

Forskjellen mellom hennes forslag til et samarbeid mellom Socialdemokratiet og Venstre og det Lars Løkke Rasmussens foreslo i 2019, er at han begrunnet det med en frustrasjon over å være fanget i høyresidens kvikksand av særkrav og kamp med hverandre.

Mette Frederiksen begrunner det med at vi er omgitt av kriser, og derfor er det behov for et S/V-samarbeid. Derfor mener hun alvor med en bred regjering på tvers av blokkene; Fordi hun seriøst tror at landet er i en tilstand av polykriser.

Problemet for Enhetslisten og venstresiden generelt er at de har vært med på fortellingen om at samfunnet er i en dyp krise. Dermed har Mette Frederiksens rolle som kriseleder blitt understøttet og styrket. Og dermed økt hennes aksjonsradius når det gjelder å konsolidere Socialdemokratiets grep om makten.

Krisefortellingen var rød frem til 2019. Nå blandes det inn flere blånyanser med skattelettelser og arbeidsmarkedsreformer. 

Krisefortellingen var rød frem til 2019. Nå blandes det inn flere blånyanser med skattelettelser og arbeidsmarkedsreformer.

I lys av dette er det langt fra tilfeldig at Pelle Dragsted (EL) har begynt å imøtegå fortellingen om at vi har en stor samfunnsøkonomisk krise som gjør det nødvendig med reformer rundt tilgang på mer arbeidskraft.

Men krisefortellingen er helt åpenbart også et rom som Mette Frederiksen peker på og en historie hun er forfatter av. Det handler fortsatt om politisk handlekraft, hennes og Socialdemokratiets. Det handler om makt og om å få og beholde den.

Og for Mette Frederiksen er det fremste strategiske mål å erobre sentrum av dansk politikk. Det var dette hun siktet til da hun på valgnatten beskrev partiet sitt som «det eneste folkepartiet i Danmark».

I krisesamfunnet spiller de borgerlige andrefiolin

Faktisk hadde hun allerede sagt dette før valgutskrivelsen i det tidligere omtalte intervjuet med Politiken, akkurat som arbeidsminister Peter Hummelgaard (S) fortalte Alltinget på samme tid.

Det er og var ikke bare en nøktern analyse av styrkeforholdet mellom partiene i Folketinget. Det er også beskrivelsen av en strategi og en selvoppfatning.

Poenget er at som det «eneste folkepartiet», er ikke lenger sentrum stedet mellom uenige partier. Det er Socialdemokratiet som er sentrum. Det store uunngåelige partiet ingen kan komme utenom, både venner og fiender, fordi de er for små til at de kommer utenom S når avtaler skal inngås.

Selv de historiske rivalene i Venstre går nå til forhandlinger for å finne ut om de kan sitte som statsråder i en regjering med Mette Frederiksen ved bordenden. Med andre ord en konstellasjon der det borgerlige Danmark ikke lenger har en relevant, konkurransedyktig politisk overbygning.

Alt det prøver man å tone en del ned i S-ledelsen i disse dager.

Det vises snarere til at det er nødvendig med reformer dersom det skal være penger til ny politikk og uforutsette utfordringer de neste ti årene. Og til at det har tæret unødig på Mette Frederiksen å ha stått i så mye motvind som under minkskandalen. Man snakker om hva som er det beste for landet og om det folkelige mandatet man vil ha med Venstre.

Det er ingen grunn til å tvile på at S-ledelsen mener det helt på alvor.

Men det er like åpenbart at det er ved å identifisere og definere samfunnskrisene at Socialdemokratiet og Mette Frederiksen vant Folketingsvalget med så stor margin at selv Venstre-lederen har erklært at det ikke lenger finnes et alternativ til henne som statsminister.

Det er den store fortellingen.
 

Omtalte personer

Mette Frederiksen

Danmarks statsminister, partileder, Socialdemokratiet
master i afrikastudier (Københavns Universitet, 2009), ba.scient.adm. i samfunnsfag (Aalborg Universitet, 2007)

Lars Løkke Rasmussen

Danmarks utenriksminister, stifter og leder av Moderaterne (Danmark), medlem av Folketinget
cand.jur. (Københavns Universitet, 1992)

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00