Dette prinsippet er avgjørende for om Terje Aasland klarer å gjenreise tilliten etter Fosen-saken

Ting tar tid. Noen ganger tar det tiår å få godkjent en ny veistubb eller en rørledning. Konsesjoner er også årelange prosesser med mange faser. Det er det gode grunner til. Natur skal beskyttes, eiendomsforhold avklares. Areal-dialoger er heftige saker, ikke bare i reinbeitedistrikter.

Når det er slik som kommunal- og forvaltningskomiteen fikk fortalt på sin tur til Finnmark i forrige uke, at kun 12,5 prosent av alle konsesjonssøknader i Finnmark får ja, mens rundt 40 prosent aksepteres sør i landet, kan man peke på «krevende reineiere med særretter».

Men man kan også peke på at forvaltning og politikk forholder seg ekstra varsomt til flere sårbarheter i våre nordligste fylker. Det handler om menneskerettigheter beskyttet av både internasjonale konvensjoner og Norges Grunnlov, om urfolks rettigheter til kulturutøvelse, og det handler om sårbar arktisk natur og klimaendringer. 

Flere partier har de siste ukene tonet flagg og foreslått nye politiske løsninger:

Frp-leder Sylvi Listhaug tar til orde for å gjennomgå alle norske lover for å lete etter steder der «enkelte etniske gruppers særrettigheter går på bekostning av storsamfunnet» (Politisk kvarter mandag morgen).

SV og MDG har tatt til orde for at vindturbiner må rives og at reindriftseiere må få veto-rett i konsesjonssaker der reindriftsområder er berørt. 

Det er tydelig at Aasland ikke kan regne med at dette blir noen «walk in the turbin-park».

Et sted midt mellom disse standpunktene og med en menneskerettighetsdom som ikke kler et regjeringsparti hengende over seg, må Terje Aasland (Ap) lete etter en politisk løsning som balanserer svært mange motstridende hensyn.