En hyllest til listefyllet og til deg som tapte valget

Tidligere i sommer snakket jeg med en rekke listekandidater landet rundt. Altinget skulle bygge opp sin første valgomat – ambisiøst nok tok vi sikte på å ha lokal variant for hver eneste kommune i dette lange og merkelige landet. Skulle den være relevant, måtte jeg sjekke hvor skoen trykket. 

Det er 53.306 nordmenn som har navnet sitt på en liste til dette lokalvalget. 

Hvorfor gjør man egentlig det? Er det for å få makt? For å få en talerstol? Er det av plikt? Eller har man så edle tanker om å bidra til å utvikle et lokalsamfunn? 

En av sommerens samtaler var med en kandidat i en kommune med svært få lister. Hun fortalte at det som motiverte henne til å stille til valg, var å «få slutt på dette hegemoniet av mannfolk på toppen som tror de kan bestemme alt». Men det var ikke en enkel avgjørelse, for hun var alenemor og hadde slett ikke tid til å sitte i masse kveldsmøter.

Og – kunne vedkommende fortelle – det skulle egentlig vært flere partier som stilte med lister. Men det hadde ikke gått i år, «fordi lokallagslederne var midt i en skilsmisse».

Lokaldemokratiets arbeidsmaur

Selv har jeg aldri sittet i et kommunestyre. Det er rimelig uforenlig med å være nyhetsjournalist. Men jeg har referert fra komitémøter, formannskapsmøter, landsmøter og årsmøter i ulike partier. Der har jeg møtt hardtarbeidende arbeidsmaur som lar seg engasjere av både smått og stort, og som hver dag gjør en innsats for å få lokaldemokratiet til å gå rundt.

Foreldrene mine satt i kommunestyrer og fylkesutvalg i flere tiår, for tre ulike partier, og jeg vokste opp med brune konvolutter med bunker av sakspapir på stuebordet. Jeg kan huske hvor grundig de jobbet hvis noe virkelig var betent. De skulle jo møte motstanderne sine på Samvirkelaget dagen etter. 

Bak hvert navn jeg kunne sette et kryss ved, ligger det også et personlig valg. Om å engasjere seg. Om å utsette seg selv for kritikk. Om å bruke tid på samfunnsutvikling.

Mandag formiddag sto jeg i valgavlukket i en av Oslos bydeler og så på alle navnene på de mange listene. Det var en høytidsstund. Bak hvert navn jeg kunne sette et kryss ved, ligger det et personlig valg – om å engasjere seg. Om å utsette seg selv for kritikk. Om å bruke tid på samfunnsutvikling.

Det står det respekt av. Ikke er det sikkert at noen verdsetter innsatsen din, nei, du kan faktisk risikere at du får motstandere i byggefeltet der du bor.