EU er mer enn Tyskland, Frankrike og Brussel – en region under norsk radar?

Polen viktigst, Tsjekkia konstruktiv

Polen er par excellence det viktigste landet i regionen. Det er sikkerhetspolitikken tett fulgt av økonomi som er det avgjørende.  Polen er en regional leder økonomisk i kraft av sin størrelse, regional leverandør av sikkerhet i kraft av sin militære oppbygging, regional leder på policy i kraft av sin robuste avstand til Russland. Og geografisk, skulle Ukraina falle, vil Polen få enda mer vekt som flankeland.

Tsjekkia har likeledes markert seg som en stødig vestorientert partner i det euro-atlantiske-samarbeidet. De ønsker klart å spille en konstruktiv rolle, ikke bare innad i EU-samarbeidet, men også i forhold til Ukraina-krigen, nå sist med sitt ammunisjonsforslag. I en tid hvor Europa møter flere utfordringer, ikke bare sikkerhetspolitisk, klima, flyktninger, men også trussel mot vårt demokratiske styresett og verdigrunnlag, trenger Norge flere likesinnede venner – som Tsjekkia. 

Det vi imidlertid ikke kan utelukke, er en kritisk Orbán som tidvis tar til orde for kritikk av Brussel og EU. 

Siri Sletner
Spaltist

Ungarn overtar presidentskapet i juli

La meg ta et nærmere blikk på (som alltid) Ungarn.

Hvorfor? Fordi Orbáns politikk fungerer som et «forbilde» for andre politiske ledere i regionen. Jeg kan raskt nevne Slovakia, Serbia eller nå kanskje Georgia.

Ungarn overtar presidentskapet i EU 1. juli. Hva ligger i dette? De leder de formelle og uformelle rådsmøtene. I hvor stor grad de kan sette agendaen, avhenger av hvilke saker de arver fra det belgiske formannskapet. Men hensikten vil være å føre prosesser frem til vedtak. De har mindre mulighet til å kjøre rene nasjonale saker, men kan forsinke eller drive prosesser frem til vedtak.

Det vi imidlertid ikke kan utelukke, er en kritisk Orbán som tidvis tar til orde for kritikk av Brussel og EU (slik han gjorde under formannskapet i 2011). Dette krever forberedelse fra norsk side. Sannsynligvis vil vi ha saker (helse, satelittkommunikasjon, EØS-midler) på agendaen som vi håper løses på en for Norge god måte. Orbán har god hukommelse, så det holder å minne om forrige periode av EØS-midlene hvor vi ikke kom til enighet med hans regjering. 

Hans uavhengighet i forhold til det europeiske samarbeidet ser vi ikke minst i utenrikspolitikken, på områder som bryter med vestlig samhold. Hans «vennskap» med Putin og utdypet samarbeid med Kina taler sitt tydelige språk. Kina ser på Ungarn som et av sine nærmeste samarbeidspartnere i Europa, og president Xi kom med «overdådige investeringsløfter» på sitt siste besøk. Gjennom sitt mer formaliserte samarbeid med Kina bryter Orbán med den økonomiske politikken til de fleste EU-land som ønsker større uavhengighet av Kina (kinesiske selskaper kan etablere produksjon for å unngå EUs importtoll). Samtidig er han nyttig for Kinas politiske målsetning om å slå sprekker i det euro-atlantiske samarbeidet (i likhet med Serbia). 

Orbáns politikk fungerer som et «forbilde» for andre politiske ledere i regionen.

Siri Sletner
Spaltist

Dette er interessant i et økonomisk perspektiv; Ungarns hovedeksport i dag går til EU, hvor Tyskland er den viktigste partner. Videre, Ungarn trenger EU og deres overføringer. Ungarsk økonomi sliter (målt i snitt av BNP i EU ligger de på 22. plass).

Men dette hindrer ikke Orbán i å føre en (som normalt) agressiv linje overfor Brussel i valgkampen til Europaparlamentsvalget. Her kjører han på faren for krig (på grunn av Ukraina) og «vi skal ta over Brussel».

Orbán kan tape det nasjonale valget

Men kan han tape det nasjonale valget i 2026? En ny opposisjonspolitiker, Peter Magyar (tidligere Fidesz), samler mye støtte. Men skal han lykkes, må han overleve den skittkasting som Orbáns system har startet; greie å samle opposisjonen og ikke minst nå ut til folk gjennom vanlig media og sosiale kanaler. Det kan bli utfordrende. Videre har parlamentet vedtatt en ny lov, «Defence of National Souverenity Law», som gir myndighetene fullmakt til å gå etter «utenlandsk innblanding», det vil si «den som ikke er med oss, er imot oss». Loven minner om «Russerloven» i Russland og Georgia. Denne brukes mot Magyar.

Ungarn tilhører formelt det noe løslige V4-samarbeidet (Visegrad-samarbeidet). Det består av Polen, Slovakia og Tsjekkia – i tillegg til Ungarn. Samarbeidet fungerer nå dårlig. Polen har fått ny ledelse som vender tilbake mot europeiske verdier, og Tsjekkia står fortsatt støtt på sine demokratiske verdier, særlig etter skifte av president.

Ny Orbán-alliert

Derimot har Orbán fått en alliert i Slovakias nye statsminister Fico og president Pellegrini. Utviklingen har gått raskt i negativ retning etter at Fico tiltrådte i høst. Han har lagt frem reform av rettsvesenet og mediepolitikken. Men i motsetning til Ungarn og Orbán, leder han en koalisjon med en svak majoritet som krever kompromiss. Det sivile samfunnet er foreløpig sterkt, likeledes media. Videre vil han nok ikke legge seg ut med EU eller USA. Han ønsker heller ikke konfrontasjon med Polen eller Tsjekkia. Fico forsøker å balansere både i forhold til Russland og USA. Derfor har han satt foten ned for eksport av våpen til Ukraina, men ikke mottak av ukrainske flyktninger og sivil nødhjelp. 

Fico har lagt frem ny medielov som legger opp til nasjonal styring over TV og radio i tråd med den politikk som Orbán og PiS (Polen) gjennomførte – som klart vil være i strid med EUs retningslingjer for fri media og journalistikk. Dette har møtt sterk kritikk fra nasjonal rikskringkasting, som kaller det en intervensjon som vil sette mediene under sterkt politisk press.

Attentatet på Fico forrige uke kan bevege Slovakia inn i ukjent politisk farvann. 

Siri Sletner
Spaltist

Videre har regjeringen møtt sterke protester etter å ha stoppet støtte til sivile organisasjoner. De har vedtatt en lov som sier at utenlandsk støtte (til NGO-er) over et visst nivå må oppgis (slik det er vedtatt i Ungarn). Man frykter at dette vil diskreditere organisasjonene. Det har blitt vedtatt en ny straffelov som avvikler statsadvokatkontoret, svekker beskyttelse av varslere og reduserer straff for drap, voldtekt og korrupsjon. EU-kommisjonen har allerede advart regjeringen om følgene, enten bot eller suspensjon av EU-midler. EUs erfaring med Ungarn og Polen har vært viktig. De er nå mer observante og følger med i utviklingen i landene. Således vil de reagere raskere.

Utenrikspolitisk opplever Ficos regjering en viss motbør. Det gjelder alt fra tillit fra de allierte (hva slags fortrolig informasjon kan deles med et land som «snakker med Putin») til deltagelse til viktige møter (organisert av enkelt land). Enkelte ganger kommer det tydeligere frem, som da den tsjekkiske statsminister Fiala suspenderte det mellomstatlige samarbeidet med Slovakia på grunn av uenighet om utenrikspolitikk i spørsmål som gjelder russisk krigføring i Ukraina.

Drapsforsøket kan endre situasjonen

Attentatet på Fico forrige uke kan bevege Slovakia inn i ukjent politisk farvann. Den populistiske pro-russiske venstresiden som han tilhører, kan nå vende seg mot «krefter som ønsker å destabilisere landet». Gjerne «finansiert av utenlandske interesser», og så videre. Vi kjenner refrenget. Dette kan være et alibi for å stramme grepet.

Det som imidlertid gjør dette til litt mer enn en lokal hendelse, er at Slovakia, nest etter Polen, er det viktigste transittlandet for støtte til Ukraina. Slovakia har den nest-største «transport-hub-en» østover. Det tyske forsvaret har verksteder for å reparere skadet krigsmateriell 40 kilometer fra grensen. Hvis for eksempel et russisk utfall via Belarus skulle gjøre transportkorridoren Polen-Ukraina vanskelig, må man falle tilbake på Slovakia. Intern uro i Slovakia setter dette i fare.  

Vi bør kjenne vår besøkelsestid overfor alle medlemslandene i EU.

Siri Sletner
Spaltist

Hvor står Norge i forhold til Sentral-Europa?

Det er viktig at vi tar inn over oss den generelt økende europeiske fokus østover. Vår politiske dialog med dem er nærmest fraværende. Vi må forstå at de sentraleuropeiske landenes «lærlingtid» i EU/Nato er over, de er ikke lenger policy-takers, men i stadig større grad policy-makers. For Norge er Polen særlig viktig strategisk, og landet er i vår region. Dessuten er Polen nøkkelen i forsvaret av de baltiske landene. Det gjør Polen til garantist også for vår sikkerhet.

Vi fokuserer mye på bistand gjennom EØS-midlene. Det er få forsøk på politisk alliansebygging med regionen. EØS-midlene har utvilsomt åpnet dører for norske interesser og gitt et uvanlig bredt kontaktnettverk blant både myndigheter og sivilt samfunn. Samtidig må norske myndigheter være observante så ikke bistandsdimensjonen styrker seg på bekostning av et tettere politisk samarbeid.

I lys av Norges stadig lengre «ønskeliste» for mer samarbeid med EU, bør vi kjenne vår besøkelsestid overfor alle medlemslandene i EU.