Håkon Aspøy: Kunnskapen om skog er politisert

Miljøregistrering i skog (MiS)

Under henvisning til denne ansvarsfordelingen, tok Landbruksdepartementet sitt eget initiativ til kartlegging av biologisk mangfold i skog. I motsetning til naturtypekartlegging, som skulle gjøres på vegne av offentlig miljøforvaltning, skulle MiS (Miljøregistrering i skog) gjøres på vegne av det private skogbruket.

Departementet ga oppdraget med å utvikle MiS til Norsk institutt for skogforskning, som i dag er en del av NIBIO. Tanken bak MiS er å finne de biologisk mest verdifulle områdene, og la dem være i fred mens resten av skogen kunne hogges. Slik ønsket man å opprettholde skogbruksaktiviteten uten å forringe biologisk mangfold.

MiS ble tatt i bruk på begynnelsen av 2000-tallet. Kort tid etter bestemte Landbruksdepartementet at kun registreringer etter MiS var aktuelle for økonomisk støtte. Dermed utkonkurrerte departementet en lignende metode. Bevaringsbiologene i Siste sjanse, som siden startet konsulentfirmaet BioFokus, hadde nemlig registrert biologisk mangfold i skog siden begynnelsen av 1990-tallet.

Påstander om subjektivitet har angivelig til hensikt å avsløre kunnskapens politiske sider. De blir brukt mot andres kunnskap, mens egen kunnskap fremstilles som ren og nøytral. Slik kamufleres interessekonflikter effektivt.

Håkon Aspøy
Stipendiat, Norsk institutt for naturforskning

Både miljøorganisasjoner og miljømyndigheter protesterte mot Landbruksdepartementets særbehandling av MiS. Til liten nytte. Siste sjanse ble raskt historie, mens MiS ble enerådende som kartleggingsmetode i skogbruket.

Siste sjanse-metoden hadde mange likhetstrekk med MiS. Men der førstnevnte tillot kvalitative vurderinger og forslag til forvaltning, er MiS basert på kvantitative indikatorer, samtidig som hensyn til skjøtsel og forvaltning avgjøres av skogbruket selv og ikke involverer den som kartlegger. Med henvisning til disse forskjellene uttrykte myndighetspersonene og forskerne bak MiS at mens Siste sjanse-metoden var preget av et uryddig forhold mellom registrering og forvaltning, var MiS utstyrt med et skarpt skille mellom disse.

Opplæring i og praktisering av MiS gjøres av skogbruket selv. Registreringene utgjør en sentral del av den næringskontrollerte miljøsertifiseringen PEFC. Både PEFC og MiS har vært kritisert i en årrekke av miljøorganisasjoner og biologer. Én grunn er at informasjon om kartlagt biologisk verdifull skog som ikke ivaretas, men som hogges, er utilgjengelig. En annen er at skog som skal ivaretas, altså ikke hogges, noen ganger hogges likevel. Uten at det får konsekvenser for sertifisering.

Naturtypekartlegging

Feltbiologer har fortsatt å kartlegge biologisk mangfold gjennom naturtypekartlegging. Lenge var praksisen instruert av den såkalte DN-håndbok 13, som var utarbeidet av det daværende Direktoratet for naturforvaltning og som tok for seg mange typer natur. Men det var for skog at DN-13 ble sterkest kritisert, og da særlig av skogbrukets interesseorganisasjoner.

I likhet med Siste sjanse-metoden, tillot DN-13 at kartleggerne foretok kvalitative vurderinger i felt og kom med forslag til hvordan verdifulle områder best kunne ivaretas.

Dette likte skogbruket dårlig. Særlig fordi MiS-registreringer kan utføres på samme arealer, ofte med andre resultater.

Natur i Norge

I 2015 vedtok Stortinget at det nye klassifiseringssystemet Natur i Norge (NiN) skulle utgjøre grunnlaget for all kartlegging av natur. Med andre ord skulle naturtypekartlegging og MiS baseres på samme «språk».

Systemet, som er utviklet i samarbeid mellom Artsdatabanken og Naturhistorisk museum, ble fremstilt som sektornøytralt. Det vil si at ingen forvaltningsmessige mål skulle komme forut for beskrivelsene. Kartlegging kunne bestilles av ulike sektorer, men de politiske vurderingene var henvist til prosesser etter kartlegging. Slik så man for seg at uenigheter om hvordan naturen så ut, ville ta slutt.

Partene kan ha rett i at andres kunnskap har politiske elementer. Men refleksjon over de politiske sidene ved ens egen kunnskap uteblir. Derfor er ikke den påståtte nøytraliteten nøytral.

Håkon Aspøy
Stipendiat, Norsk institutt for naturforskning

Skogbrukets interesseorganisasjoner hadde gode grunner til å støtte NiN. De mente at naturtypekartlegging var for farget av miljøforvaltning, og uttrykte ønsker om at ansvaret måtte flyttes fra Miljødirektoratet til Artsdatabanken. I tillegg håpet de at NiN ville bety slutten på praktisering av naturtypekartlegging på skogbrukseiendommer.

Men de ble ikke fornøyde. Når den nye NiN-baserte instruksen for naturtypekartlegging ble lansert i 2018, mente skogbrukets organisasjoner at den var for lik DN-13. Altså etter deres mening hverken objektiv eller nøytral. De likte heller ikke at ansvaret for naturtypekartlegging ble værende hos Miljødirektoratet, og at naturtypekartlegging fortsatt kunne overlappe med MiS. Miljødirektoratet viste til at skogbrukets registreringer ikke kan ivareta miljøforvaltningens kunnskapsbehov.

Mange feltbiologer ble også skuffet. De mente at manglende rom for fagbiologiske vurderinger gjorde den dårlig egnet til å identifisere sårbar og truet natur.

Nøytraliteten er ikke nøytral

MiS og NiN ble kjempet fram på bekostning av henholdsvis Siste sjanse og DN-13. Mens de to første ble fremstilt som objektive og nøytrale, ble de to siste fremstilt som subjektive.

MiS og NiN er del av et mønster. Kunnskapskonfliktene i skogforvaltningen er nemlig ikke begrenset til kartlegging av biologisk mangfold. Vi har sett tilsvarende konflikter om naturindeksen, økologisk tilstand og karbonlagring i skog, for å nevne noen.

Påstander om subjektivitet har angivelig til hensikt å avsløre kunnskapens politiske sider. De blir brukt mot andres kunnskap, mens egen kunnskap fremstilles som ren og nøytral. Slik kamufleres interessekonflikter effektivt. Og det blir vanskeligere å forstå hva som står på spill.

Partene kan ha rett i at andres kunnskap har politiske elementer. Men refleksjon over de politiske sidene ved ens egen kunnskap uteblir. Derfor er ikke den påståtte nøytraliteten nøytral.

En mer konstruktiv vei videre for kunnskapsbasert forvaltning kan være å anerkjenne ulike kunnskapsformers politiske forutsetninger og konsekvenser. Slik blir sammenhengen mellom kunnskap som brukes og hvordan naturen brukes, tydeligere. Og slik får vi en mer opplyst diskusjon om bruk av natur for fremtiden.