Forsvaret – hastverk er lastverk?

Sent i juni gikk en professor fra Institutt for forsvarsstudier, Paal Hilde, ut og advarte sterkt mot for raske budsjettøkninger.

Han mente at Forsvaret først må håndtere interne styringsutfordringer. Professorkollega Sven Holtsmark gav støtte til utspillet, og understreket viktigheten av å «skynde seg langsomt».

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, nå tilknyttet Forsvarets forskningsinstitutt, har også ment at rådene savner realisme.

Et vanstyrt Forsvar?

Til manges overraskelse kan det altså fastslås at en del eksperter i forsvarssektoren ikke støtter en umiddelbar oppbygging av Forsvaret.

Årsakene kan være flere. Med basis i anbefalingene kan noen frykte en voldsomt brå budsjettøkning, mer enn Forsvaret vil evne å fordøye. Videre kan fryktes at politikerne vil innfri i en kort periode, for så å falle tilbake til lavere nivåer. Et kortvarig hopp i bevilgingene kan føre til investeringer som det siden blir krevende å drifte.

Slike bekymringer er ikke grunnløse. Forsert vekst gir risiko for sløsing. Forsvaret er neppe satt opp for å aksle en brå økning i ressurstilgangen.

Kjetil Skogrand

Slike bekymringer er ikke grunnløse. Forsert vekst gir risiko for sløsing. Forsvaret er neppe satt opp for å aksle en brå økning i ressurstilgangen.

Hvis vi forsøker å fortolke politiske signaler, er det kanskje mindre grunn til bekymring for at Forsvaret vil drukne i forsvarskroner. Som Arne Bård Dalhaug har påpekt her i Altinget, er det lite som tyder på at regjeringen vil følge våre allierte og iverksette en kraftig opprustning. Fra de største opposisjonspartiene er det påfallende tyst.

Fare for krig

Når flere forsvarseksperter vil prioritere organisatorisk reform fremfor kortsiktige investeringer i styrket beredskap, må det likevel i siste instans føres tilbake til vurderingen av trusselbildet.

Kort sagt:

• Hvis risikoen for at Norge blir involvert i en væpnet krise de nærmeste årene oppleves som forsvinnende liten, er det ingen grunn til hastverk.
• Hvis vi derimot mener at den internasjonale situasjonen er så alvorlig at vi må stå rustet for en spredning av krigshandlinger i Europa, kreves en rekke kortsiktige tiltak.

Flere argumenter kan støtte forsvarsforskernes nøkterne vurdering av risikoen for at Norge kan stå overfor krig i overskuelig fremtid. Russerne har neppe appetitt på en mer omfattende konflikt – de har mer enn nok i Ukraina.

Nato er en formidabel motstander som ikke kan beseires konvensjonelt. Videre må det antas at russerne har liten interesse av å true norsk territorium, iallfall landmillitært. Evnen skorter også: De tunge landmilitære avdelingene deres i Norges nærområder er sendt sørover til fronten, der de har lidd en krank skjebne.

Et skritt for langt

På den annen side er det fullt mulig å tenke seg scenarier der den internasjonale situasjonen utløser en krise som berører Norge direkte.

I dagens forgiftede utenrikspolitiske atmosfære, er det tenkelig at en storkrig utløses av en feilberegning. Mye oppmerksomhet har vært rettet mot Russlands angivelige «røde linjer» – at økt støtte fra Vesten til Ukraina kan utløse russiske motreaksjoner. Her kan det riktignok hevdes at Russlands trusler mot Nato fremstår som lite troverdige, sett i lys av Russlands militære underlegenhet.

Minst like viktig er det imidlertid at det også kan finnes røde linjer på vestlig side. Bruk av atomvåpen er bare ett eksempel. En ny hendelse i Ukraina med massedrap av sivile, eller russisk militær aggresjon mot ytterligere en stat, eksempelvis Moldova eller Georgia, kan også føre til at begeret brått renner over i vestlige hovedsteder.

Høy spenning og krig skaper uforutsigbarhet og fare for uplanlagt eskalering. Stoler vi på at Putin og hans isolerte krets er i stand til å vurdere Vestens reaksjoner?

Kjetil Skogrand

Vi kan håpe og tro at russiske myndigheter erkjenner denne risikoen, men det er ikke til å komme fra at angrepet på Ukraina i seg selv var en fatal strategisk feilvurdering fra Moskvas side.

Det er ikke alltid lett å vite hvor grensen går – hverken for seg selv eller andre. I 1939 skal Hitler ha blitt overrasket da Storbritannia og Frankrike faktisk erklærte Tyskland krig etter angrepet på Polen – han hadde antatt at de nok en gang ville nøye seg med tomme protester. Rett før det nordkoreanske angrepet i 1950 hadde den amerikanske Truman-administrasjonen bestemt seg for ikke å forsvare Sør-Korea. Men sjokket over nordkoreanernes raske fremrykking gjorde at store amerikanske styrker ble satt inn, etter hvert støttet av FN-enheter. 55.000 amerikanske soldater mistet livet for et land USA egentlig ville oppgi.

Med andre ord: Høy spenning og krig skaper uforutsigbarhet og fare for uplanlagt eskalering. Stoler vi på at Putin og hans isolerte krets er i stand til å vurdere Vestens reaksjoner?

Det er mulig å hevde at risikoen for storkrig er større i dag enn på noe tidspunkt siden Cuba-krisen. Ingen kan hevde at Norge er forberedt.

Kjetil Skogrand

Hvis det skulle komme til militær konfrontasjon mellom Russland og Nato, er det verdt å merke seg at Russlands omfattende sjø- og luftmilitære kapasiteter i Norges nærområder fortsatt er fullt intakte. Russiske missiler kan true et hvilket som helst punkt i Norge. En konflikt kan raskt komme nærmere enn vi liker å tenke på.

Samtidig bør vi huske at Atlanterhavspakten er solidarisk – det er ikke bare allierte som skal bistå Norge, vi skal også bistå andre. En eskalering et annet sted i Europa vil raskt utløse forventning om norske militære bidrag ute, parallelt med at strykene hjemme må settes på krigsfot.

I slike scenarier vil de velkjente svakhetene i det norske Forsvaret straks få mer enn teoretisk interesse. Tynt oppsatte enheter og mangelen på ammunisjon og reservedeler blir særlig problematisk. Flere vil spørre seg hvorfor vi ikke gjorde mer for å fylle hullene mens vi ennå hadde muligheten.

Hvor går USA?

Så har vi det amerikanske presidentvalget. Vi vet ikke ennå om Donald Trump faktisk vil bli republikanernes presidentkandidat, enda mindre om han kan vinne valget i november neste år. Men skulle han bli valgt, krever det lite fantasi å tenke seg alvorlige sikkerhetspolitiske konsekvenser. Det er nok å peke på at Trump bombastisk har lovt å stanse krigen i Ukraina på ett eneste døgn. Det kan neppe skje i tillitsfull dialog med verken Kyiv eller de europeiske allierte.

Det er nok å peke på at Trump bombastisk har lovt å stanse krigen i Ukraina på ett eneste døgn. Det kan neppe skje i tillitsfull dialog med verken Kyiv eller de europeiske allierte.

Kjetil Skogrand

I en slik tenkt situasjon om bare halvannet år, med en «USA First»-president og svekkende transatlantiske bånd, hvor mange tror vi vil komme Norge til hjelp dersom Russland truer Svalbard?

Og nå har vi ennå ikke vurdert krisescenarier i tilknytning til Kina og Øst-Asia, som også vil berøre Norge. Det er mulig å hevde at risikoen for storkrig er større i dag enn på noe tidspunkt siden Cuba-krisen. Ingen kan hevde at Norge er forberedt.

Nøkterne norske eksperter vil muligens riste på hodet og med rette fremheve at dystre spådommer svært sjelden slår til.

Spørsmålet er likevel om den internasjonale situasjonen åpner for så mange urovekkende scenarier at vi ikke bør la bekymringer over Forsvarets administrative struktur stå i veien for en rask styrking av beredskapen. Slik to kommisjoner og forsvarssjefens fagmilitære råd samstemt har tatt til orde for.

Ikke fordi vi tror at det verste kommer til å skje. Men fordi vi må være forberedt hvis det skjer.