Marian Hussein: Juksemaker, pipelort, tar igjen og gir bort

Mens helseministeren stod i media og skrøt av 150 millioner til psykisk helse i sykehusene, planla sykehusene i Oslo et kutt på 200 millioner til, ja nettopp, psykisk helse.

Tydeligere kunne det ikke vært vist: Politikerne har ingenting de skulle sagt om styring av sykehusene. Og når sykehusene får bestemme, kommer myke ting som pyskisk helse og fødselsomsorg nederst på prioriteringslista.

Slik kan vi jo ikke ha det. Regjeringa gir med den ene hånda, og lar foretaket ta med den andre.

Ja, du leste riktig. Sykehusene er blitt omdøpt til foretak. Og foretak er designet for å tjene penger, ikke for å forvalte et ansvar. Derfor er det helt logiske valg styret i helseforetaket gjør nå det legger ned psykiatriplasser og kutter i fødeavdelinger – de er ikke lønnsomme! For i det unødvendig kompliserte poengsystemet som foretakene er underlagt, er det andre ting som lønner seg mer.

Regjeringa gir med den ene hånda, og lar foretaket ta med den andre.

Visste du for eksempel at en bukoperasjon er mer lønnsom enn et keisersnitt? At fødeavdelingene taper på normale fødsler? Eller at psykiatriske pasienter er rene tapsprosjekter?

Demokratisk kontroll?

I disse dager kan vi lese hvordan helseforetakene fra nord til sør planlegger kutt i fødselsomsorgen. Vi har sett opprøret for å beholde et forsvarlig fødetilbud i Alta, Helgeland, på Nordmøre og i Oslo.

Åtte år med Solberg-regjeringen ga oss Bunadsgeriljaen og et barselopprør. Norske kvinner finner seg ikke lenger i å være salderingspost i helseforetakenes budsjetter.

De har stemt fram et flertall i Stortinget for å styrke vårt offentlig helsevesen. Nå står vi i en skjebnetid for å redde vårt felles helsevesen, hvis ikke kommer sentraliseringen og fremveksten av private fødetilbud til å vokse fram. 

Absurd situasjon

Helseforetaksmodellen er et barn av Arbeiderpartiet, som har blitt voksent under høyresiden. Mens Sosialistisk Venstreparti har protestert siden innføringen av modellen (sykehus er da ingen kiosk!), ser vi at stadig flere nå får øynene opp for det absurde i situasjonen.

Ikke minst bør helseministeren se det selv, der hun blir undergravet av helsedirektører som er mer lojale mot modellen og de økonomiske insentivene som ligger der, enn direkte pålegg fra helseministeren.

Helseforetaksmodellen er et barn av Arbeiderpartiet, som har blitt voksent under høyresiden.

For hva godt gjør vel et pålegg fra ministeren, når det lønner seg å kutte i tilbudet? Hva betyr vel en prioritering i statsbudsjettet når poengene regnes ut på en annen måte?

Ikke underlagt demokratisk styring

«Juksemaker, pipelort, tar igjen og gir bort», heter det i en barneregle. Statsråd Kjerkol må enten bekrefte at det er regjeringens bevisste politikk å gi med den ene hånda for så med den andre, og la helseforetakene inndra og bruke pengene til noe annet.

Eller så må hun innrømme for både seg selv og oss andre at helseforetakene reelt sett ikke er underlagt demokratisk styring.

Hvis konklusjonen er det siste, er det på tide å avvikle foretaksmodellen og gjeninnføre politisk styring av helsevesenet.