Norsk Kjernekraft: Uran for det grønne skiftet
Det er mulig å gjøre Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050, men det blir på ingen måte enkelt. Produksjon av atombrensel og håndtering av radioaktivt avfall er heller ikke enkelt. Det er ikke en grunn til å la være, skriver Håvard Kristiansen, operasjonsansvarlig i Norsk Kjernekraft.
Håvard Kristiansen
Operasjonsdirektør, Norsk Kjernekraft ASDebatten om kjernekraft har på kort tid blitt langt mer faktabasert. Stadig færre av skeptikerne tar opp spørsmål om sikkerhet og avfall, kanskje fordi EUs vitenskapspanel har dokumentert at kjernekraft er like trygt og bærekraftig som vind og sol, og at avfallet kan håndteres.
Bellona-leder Frederic Hauge er likevel ikke overbevist. Til Sunnmørsposten tar han opp et tema som så langt ikke har fått like mye oppmerksomhet i debatten: Kan brenselet skaffes på en forsvarlig måte?
Svaret er ja.
En trygg verdikjede
De største forekomstene av uran er i Australia, Kazakhstan og Canada.
Kan brenselet skaffes på en forsvarlig måte? Svaret er ja.
Håvard Kristiansen
Operasjonsansvarlig, Norsk Kjernekraft
Uran utvinnes enten i form av malm, eller ved å pumpe en væske gjennom mineralforekomsten og på den måten løse opp uranet. Malmen eller væsken prosesseres til uranoksid-konsentrat før den sendes fra gruven til fabrikker hvor konsentratet omdannes til uran heksafluorid (UF6). Slike fabrikker finnes i Canada, Frankrike, USA, Kina og Russland. UF6 er et fast stoff, hvilket betyr at det trygt kan transporteres videre til et anrikningsanlegg.
Naturlig uran inneholder kun 0,7 prosent av den spaltbare isotopen uran-235 og 99,3 prosent uran-238. I et anrikningsanlegg økes andelen uran-235 til oppunder 5 prosent. Anrikningsanlegg finnes i Frankrike, Tyskland, Nederland, Storbritannia, USA, Kina og Russland.
I det siste steget i verdikjeden omdannes anriket UF6 til pellets av uranoksid, som plasseres i rør bestående av metallet zircaloy. Flere rør buntes sammen i brenselselementer, som er det man til slutt plasserer i en reaktor. Fabrikker for dette steget i verdikjeden finnes i Frankrike, Tyskland, USA, Sverige, Storbritannia, Spania, Sør-Korea, Russland, Kina, India, Japan og Brasil.
Man kan fint skaffe brensel uten at det involverer Russland eller Kina.
Håvard Kristiansen
Operasjonsansvarlig, Norsk Kjernekraft
Man kan altså fint skaffe brensel uten at det involverer Russland eller Kina. Alle stegene i verdikjeden blir nøye overvåket av nasjonale myndigheter og av Det internasjonale atomenergibyrået IAEA, for å sikre at uran ikke kommer på avveie. Dette gjøres i henhold til konvensjonen om fysisk beskyttelse av nukleært materiale, som Norge er tilsluttet. I Norge gjennomfører Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet inspeksjon av lagre for nukleært materiale på Kjeller og Halden, ofte sammen med IAEA.
Nukleært materiale transporteres i godkjente beholdere og i henhold til internasjonalt lovverk som også er innarbeidet i norsk lovverk.
Beskjedne kostnader
Brensel koster omtrent 9 øre/kWh. Kostnaden for selve råmaterialet utgjør kun en liten andel av det igjen. Uran er et ganske vanlig mineral, og det kan resirkuleres fra brukt brensel. Det betyr at brenselskostnaden vil fortsette å være relativt lav, selv om det bygges mer kjernekraft i verden.
Avfall er ikke et problem
Brukt reaktorbrensel er radioaktivt avfall. I likhet med alt annet avfall, kan det anses som en ressurs og gjenvinnes. Eller det kan deponeres under bakken. Uansett er det viktig å håndtere det på en forsvarlig måte. Det er vitenskapelig konsensus om at det er mulig.
Frederic Hauge antyder likevel at avfallet er en grunn til å unngå kjernekraft i Norge. Men Norge har allerede radioaktivt avfall, som følge av reaktorene på Kjeller og i Halden. Staten har påtatt seg å betale for å håndtere det eksisterende avfallet. Ved å tillate kjernekraft, vil staten kunne dele regningen med kjernekraftverkene.
Hvis vi ivaretar Norges nukleære kompetanse, kan vi bidra til å realisere bedre løsninger for avfallshåndtering.
Håvard Kristiansen
Operasjonsansvarlig, Norsk Kjernekraft
I Sverige og Finland bygges deponier i kommuner som har kjernekraftverk. Hele 84 prosent av innbyggerne i den svenske vertskommunen støtter tiltaket. Med flere kjernekraftkommuner, vil det bli flere mulige steder å plassere det norske avfallet. Når vi skal utrede og planlegge kjernekraftverk, vil dette inkludere å etablere løsninger for avfallet, slik de norske konsesjonsvilkårene for atomanlegg krever.
I fremtiden kan det skapes enda bedre løsninger for avfallshåndtering enn de som finnes i dag, for eksempel innen gjenvinning eller deponering av avfall ved hjelp av teknologi fra olje og gass. Hvis vi ivaretar Norges nukleære kompetanse, kan vi bidra til å realisere slike løsninger.
Ikke fordi det lett, men fordi det er vanskelig
Selv om vi har lovene, myndighetene og beredskapssystemene som trengs for kjernekraft, vil det ta tid å etablere en presedens for konsesjonsbehandling, utdanne flere fagfolk og rekruttere eksperter fra utlandet. Derfor har Hauge rett i at kjernekraft ikke kan gjøre at vi klarer målet om å kutte 55 prosent av klimautslippene innen 2030. Men det er det dessverre ingen enkelttiltak som kan. Vi må ikke narre oss selv til å tro at det finnes noen «quick fix» for energi-, klima- og naturkrisene.
Vi må ikke narre oss selv til å tro at det finnes noen «quick fix» for energi-, klima- og naturkrisene.
Håvard Kristiansen
Operasjonsansvarlig, Norsk Kjernekraft
Storskala klimakutt er vanskelig. Det er mulig å gjøre Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050, men det blir på ingen måte enkelt. Produksjon av atombrensel og håndtering av radioaktivt avfall er heller ikke enkelt. Men at noe er vanskelig, er ikke en grunn til å la det være. De fleste skjønner det, og det er kanskje derfor et flertall i befolkningen og stadig flere politiske partier støtter kjernekraft, til tross for at – eller fordi? – det ikke er enkelt.