Pfizer: Blåreseptanbud i teori og praksis

Pasienter har forskjellige behov

All medisinsk vitenskap har vist oss det samme: At til tross for en overveldende genetisk likhet mellom oss mennesker, så reagerer vi overraskende forskjellig på forskjellige legemidler. Livsstil, alder, etnisitet, kjønn, utdanning og rene tilfeldigheter er bare noen eksempler på faktorer som gode fastleger og hele systemet for legemiddelbruk har i ryggmargen når vi vurderer hva som er god behandling og hva som ikke fungerer for den enkelte pasient. 

I løpet av de siste tiårene har legemiddelindustrien levert et enormt antall nye muligheter og forbedringer innen mange behandlingsområder. Både der det finnes alternativer fra før, og på områder som ikke tidligere har hatt god behandling. Denne utviklingen er drevet av vitenskap, og har som mål å finne rett medisin til rett pasient – ikke én medisin til alle. 

Denne utviklingen er drevet av vitenskap, og har som mål å finne rett medisin til rett pasient – ikke én medisin til alle.

Joachim Henriksen og Oddvar Solli
Pfizer

Anbud begrenser valgfriheten

Det er flere eksempler fra sykehusanbudene som viser at ønsket om å presse ned priser på legemidler med hjelp av anbud, i praksis skyver grensene for hva som med rimelighet kan vurderes som «likt nok». Samtidig ser vi også at anbud i sykehussektoren nå fører til situasjoner hvor kreftpasienter som står på effektiv behandling, byttes over til en annen behandling på grunn av anbud. Dette er så alvorlig at vi vil si det igjen: 

Kreftpasienter med en dødelig sykdom, og som har fått god effekt av en godkjent og kostnadseffektiv kreftmedisin, risikerer å måtte bytte medisin på grunn av et anbudsresultat. 

Kreftpasienter med en dødelig sykdom, og som har fått god effekt av en godkjent og kostnadseffektiv kreftmedisin, risikerer å måtte bytte medisin på grunn av et anbudsresultat. 

Joachim Henriksen og Oddvar Solli
Pfizer

Hele poenget med et anbud er å kåre en vinner, og at pasientene med en bestemt diagnose behandles med anbudsvinner. Legemidlene som taper i anbud vil bli mindre brukt og i noen tilfeller trekkes fra markedet, slik vi har beskrevet i vårt første innlegg. 

I praksis vil anbud medføre en betydelig ulempe for legene og redusere deres muligheter for å utøve deres faglige skjønn. Det samme vil gjelde pasientene som først må prøve anbudsvinner før de eventuelt kan få den behandlingen som legen mener passer best. Dalen bekrefter også dette når han skriver: «Industrien har altså rett når de sier at anbud begrenser valgfriheten til legene og pasientene».

Dalen har rett i at anbud på biotilsvarende eller generiske legemidler har vist seg å føre til innsparinger. Dette har imidlertid ingen overføringsverdi til diskusjonen om blåreseptanbud fordi biotilsvarende og generiske legemidler er legemidler som er produsert etter samme «oppskrift» og skal virke helt likt.

Problemet med pilotprosjektet og evalueringen av anbud på blåresept er ikke hva som er vurdert, men snarere det som ikke er vurdert. Nemlig hvordan dette vil virke i praksis, og påvirke samfunnet som helhet, der økt tidsbruk og ulemper for både pasienter og leger må tas med i beregningene, i tillegg til de sosiale konsekvensene av et slikt eksperiment. 

Anbud på blåresept øker sosial ulikhet 

Det er ingen hemmelighet at det er lettere å være frisk og rik, enn ressurssvak og syk. Dette gjelder også i den utmerkede offentlig finansierte norske helsetjenesten. Like muligheter er en hovedtanke i velferdsstaten. Blåreseptordningen er en hjørnesten i denne konstruksjonen, som bidrar til å sikre likhet innen helse. 

Blåreseptordningen er en hjørnesten i denne konstruksjonen, som bidrar til å sikre likhet innen helse.

Joachim Henriksen og Oddvar Solli
Pfizer

Med anbud på blåresept vil behandlingsalternativene til den norske gjennomsnittspasienten bli færre. Den ressurssterke pasienten som enten har høy kompetanse eller tykk lommebok vil derimot ha helt andre muligheter. Enten fordi hun snakker legenes språk og lettere kan få unntak fra anbudsvinner når det er nødvendig, eller fordi hun rett og slett har pengene til å kjøpe den medisinen hun ønsker på hvit resept. Dette er ganske enkle mekanismer, men vi har ennå til gode å se en ordentlig analyse av disse sosiale konsekvensene før politikerne nå snart skal ta stilling til om anbud på blåreseptlegemidler skal gjennomføres i praksis.

Andre tiltak er mulig

Dagens system for blåreseptlegemidler inneholder sterke og effektive mekanismer som i sum fører til at prisene på legemidler i Norge er svært lave sammenlignet med andre land. Samtidig har vi i dag en ganske lik og rettferdig tilgang på medisiner i blåreseptordningen, uavhengig av økonomisk eller sosial status. Legemiddelindustrien (LMI) har også foreslått andre tiltak som kan gi ytterligere besparelser, som for eksempel prisforhandlinger og refusjonskontrakter. I stedet for å innføre en ny mekanisme med ukjente konsekvenser, kan altså staten heller velge å gjøre mer av det som allerede fungerer for å redusere kostnadene ytterligere.

Vi hevder ikke at velferdsstaten vil falle sammen på grunn av anbud på blåreseptlegemidler. Men vi mener sterkt at anbud på blåresept er grunnleggende feil i dagens situasjon, med en økende todeling og sviktende tillit til den offentlige helsetjenesten.