Rommetvedt (Norce): Kommunevalg: Blir ordførerne dratt med i det rikspolitiske dragsuget?

Erfaringsmessig kan mye skje i løpet av kort tid fram mot et valg. Som forsker skal man være forsiktig med å spå. I stedet skal vi se nærmere på rikstendenser, ordførereffekter og lokale variasjoner basert på undersøkelser av tidligere valg.

Et tilbakeblikk på kommunestyrevalget i 2019, viser at det kan være enorme variasjoner i de lokale valgresultatene. Tabell 1 viser kommunene med størst framgang og tilbakegang for de forskjellige partiene. En del av endringene hadde sammenheng med at vedkommende parti stilte nye lister, eller lot være å stille liste i kommuner der de hadde stilt før.

Tabell 1. Kommuner med størst fram- og tilbakegang for de ulike partiene, prosentpoeng endring fra 2015 til 2019.[1]

På landsbasis var Senterpartiet 2019-valgets vinner med en framgang på 5,9 prosentpoeng sammenlignet med kommunevalget i 2017. Men framgangen på landsbasis var ikke til hinder for at Senterpartiet også opplevde betydelig tilbakegang i mange kommuner. Størst var tilbakegangen i Dovre kommune med et velgertap på 22,1 prosentpoeng. Størst var framgangen for Sp i Båtsfjord med hele 48 prosentpoeng. Også Arbeiderpartiet og Høyre opplevde stort sprik mellom kommunene med størst fram- og tilbakegang.

Rikstendens kan beregnes

For å beregne det vi kan kalle «rikstendensen» i et lokalvalg, er det nærliggende å ta utgangspunkt i det foregående riksvalget. Hvert punkt i figur 1 representerer en kommune. På den vertikale y-aksen kan man lese av Senterpartiets stemmeandel ved kommunevalget i 2019. På den horisontale x-aksen kan man lese av Sp-resultatet ved stortingsvalget i 2017. [2] Punkter som ligger på den røde diagonalen, viser kommuner som fikk samme resultat ved de to valgene. Punktene over den røde linjen viser at Sp gikk fram i et flertall av kommunene, men punktene under den røde linjen viser at det også var et betydelig antall kommuner der Sp gikk tilbake sammenlignet med stortingsvalget i 2017.

Det vi kan kalle rikstendensen, er et slags «gjennomsnitt» for alle kommunene. Den er markert med den blå linjen i figur 1. Denne rikstendenslinjen er beregnet slik at kommunepunktenes avvik fra den blå linjen samlet sett blir minst mulig.[3] Som vi ser, er det stor spredning av kommunepunkter omkring den blå linjen. Det er med andre ord en lang rekke kommuner der Senterpartiets valgresultat avvek sterkt fra rikstendensen i 2019-valget.     

Det vil føre for lang å vise tilsvarende figurer for alle partiene. Vi må forenkle bildet. Da kan vi også ta med utviklingen over tid, slik det er gjort i tabell 2.[4] Denne viser gjennomsnittet av de kommunale avvikene fra rikstendensen ved de tre siste kommunevalgene.

I 2011 og 2015 var de gjennomsnittlige lokale avvikene fra rikstendensen størst for Arbeiderpartiet, fulgt av Høyre i 2011 og Senterpartiet i 2015. I 2019 var det Senterpartiet som opplevde størst avvik fra rikstendensen. Også for Fremskrittspartiet finner vi størst lokale avvik ved 2019-valget. For Høyre har trenden vært nedadgående, mens det for de andre partiene har gått noe opp og ned.

Tabell 2. Lokale avvik fra rikstendensen ved kommunevalgene, gjennomsnitt i prosentpoeng.

Den nederste linjen i tabell 2 viser gjennomsnittet for alle de inkluderte partiene. Vi ser her at de lokale avvikene fra rikstendensen har økt fra 3,86 prosentpoeng i gjennomsnitt i 2011, via 4,17 i 2015, til 4,60 prosentpoeng i 2019. Samlet ser det med andre ord ut til at kommunevalgene etter hvert er stadig blitt mer lokale, mens rikstendensen er blitt svakere.

Denne utviklingen kan ses i sammenheng med at velgerne legger vekt på noe forskjellige forhold når de skal avgjøre hvilket parti de skal stemme på. I en rekke undersøkelser er velgerne blitt spurt om hva som betyr mest når de skal avgjøre hvilket parti de skal stemme på ved ulike valg. Figur 2 viser resultatene for kommune- og stortingsvalg basert på Norsk Monitors undersøkelse etter valget i 2021.[5]  

Mange velgere skiller mellom riks- og lokalvalg 

Det er tydelig at mange velgere skiller mellom riks- og lokalvalg. Ved stortingsvalg var det to tredjedeler av de spurte som la mest vekt på standpunktene i bestemte saker, mens godt over halvparten svarte det samme for stemmegivning ved kommunevalg. Ved kommunevalg svarte nesten tre av ti velgere at de la mest vekt på tillit til partienes kandidater og ledere, mens bare en av ti svarte det samme ved stortingsvalg. En snau fjerdedel la mest vekt på generell tillit til partiene ved stortingsvalg, mens 15 prosent sa det samme om kommunevalg.

I Lokalvalgprosjektet som ledes av Institutt for samfunnsforskning, er det siden 1995 blitt stilt spørsmål om hva som har størst betydning ved valg av parti eller liste ved kommunevalg[7]. Disse undersøkelsene viser at lokale saker har fått størst betydning. I 2019 svarte 47 prosent av de spurte at lokale saker betydde mest, mot 29 prosent i 1995. Andelen som svarte at de rikspolitiske sakene betydde mest, ble redusert fra 40 prosent i 1995 til 29 prosent i 2019. Personer på listen har også fått redusert betydning, fra 19 prosent i 1995 til 8 prosent i 2019. Betydningen av den allmenne tilliten til partiet har holdt seg nokså stabil, med 12 prosent i 1995 og 16 prosent i 2019 (men noe lavere i mellomtiden).

I forbindelse med regjeringspartienes kraftige tilbakegang på meningsmålingene om stortingsvalg er det flere kommentatorer som har antydet at populære ordfører fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet kanskje kan bidra til at disse partiene kan gjøre det bedre ved høstens lokalvalg, enn på stortingsmålingene. Men en ordfører er ikke alltid populær. Lokalt kan man kan kanskje oppleve en «ordførerslitasje» tilsvarende den «regjeringsslitasjen» som synes å gjøre seg gjeldende i rikspolitikken?[8]

Jeg kjenner ikke til nyere undersøkelser om ordførernes betydning for folks stemmegivning, men denne sammenhengen er blitt studert i forbindelse med kommunevalgene i 1991 og 2003. Sammenstillingen i tabell 3 er basert på disse undersøkelsene.[9] Det er bare de største «ordførerpartiene» som er tatt med.

Tabell 3. Partienes gjennomsnittlige fram- og tilbakegang ved kommunevalg, prosentpoeng.

Her må det først presiseres at det kan være mange andre forhold enn ordføreren som har påvirket resultatene. Mer omfattende analyser må til for å kartlegge eventuelle ordførereffekter ved valgene. Her må vi nøye oss med gjennomsnittstall. Da ser bildet slik ut:

For Arbeiderpartiet ser vi at tilbakegangen var større i kommuner der partiet hadde ordføreren, enn i de øvrige kommunene. Dette gjaldt både i 1991 og i 2003. I den grad man kan tale om en ordførereffekt, var denne negativ for Ap.

For Høyre spriker resultatene. I 1991 fikk partiet minst tilbakegang i ordførerkommunene, men i 2003 fikk Høyre derimot størst tilbakegang i de kommunene der partiet hadde ordføreren. I 1991 var med andre ord den eventuelle ordførereffekten positiv (mindre velgertap), mens den i 2003 var negativ (større velgertap).

For Kristelig Folkeparti er forskjellene forholdsvis små, men partiet gikk litt mer tilbake i de kommunene der de hadde ordfører eller varaordfører, enn i de øvrige kommunene. Den eventuelle ordførereffekten var med andre ord svakt negativ.

For Senterpartiet ser det ut til at ordførereffekten var klart positiv i 1991. I gjennomsnitt gikk partiet mer fram i kommuner der de hadde ordføreren, enn i kommuner der de ikke hadde ordføreren. I 2003 var det derimot liten eller ingen forskjell mellom kommuner med og uten ordfører eller varaordfører.

Ingen generell positiv ordførereffekt

Resultatene viser at eventuelle ordførereffekter kan slå begge veier. Effekten kan være positiv i den forstand at ordførerpartiet enten får større framgang, eller mindre tilbakegang i ordførerkommunene enn i de øvrige kommunene. Effekten kan imidlertid også være negativ, dvs. at ordførerpartiet enten får mindre framgang, eller større tilbakegang i de kommunene der det hadde ordføreren, enn i de kommunene der partiet ikke hadde ordføreren. Eventuelle ordførereffekter varierer også over tid og mellom partiene. Det ser ikke ut til å være noen generell, positiv ordførereffekt på partienes velgeroppslutning.

Når dette er sagt, må det legges til at det kan være mange lokale avvik fra slike gjennomsnittsberegninger. Det finnes nok eksempler på både populære og upopulære ordførere som har påvirket valgresultatene i sine enkeltkommuner, men mer generelt ser det ut til at de lokale sakene har vel så stor betydning.

––––– 

Noter

• [1] Kilde: J. Saglie, J. Bergh, J.P. Gitlesen og H. Rommetvedt (2021): Hva skjedde ved valget? Nasjonale trender og lokale variasjoner (s. 48), i J. Saglie, S.B. Segaard og D.A. Christensen (red.): Lokalvalget 2019. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Boken er åpent tilgjengelig og kan lastes ned gratis:  https://utdanning.cappelendamm.no/_lokalvalget-2019-9788202697075
• [2] Se Saglie m.fl. (2021, s. 55-56) der det også er en tilsvarende figur for Arbeiderpartiet.
• [3] Det er summen av de kommunale avvikenes absoluttverdier som er lagt til grunn. Dette i motsetning til en regresjonslinje der det er summen av de kvadrerte avvikene som ligger til grunn for beregningen. For nærmere forklaring, se s. 169 i J.P. Gitlesen og H. Rommetvedt (1994): Lokalvalg i møtet mellom riks- og lokalpolitikk. Oslo: Kommuneforlaget. Programmeringen og beregningene ble utført av Jens Petter Gitlesen som dessverre døde i mars i år.
• [4] Kilde: Saglie m.fl. (2021, s. 57).
• [5] Se https://www.ipsos.com/nb-no/samfunnsundersokelsen-ipsos-norsk-monitor
• [6] De som svarte «ikke sikker» er utelatt i prosentueringen. For endringer over tid for både kommunevalg og fylkestingsvalg, se https://www.altinget.no/artikkel/det-politiske-paradokset-folk-vil-ha-raymond-johansen-som-byraadsleder-men-vil-stemme-paa-hoeyre
• [7] Se Saglie m.fl. (2021, s. 46).
• [8] Spørsmålet om regjeringsslitasje blir drøftet i H. Rommetvedt: Regjeringsslitasje, startvansker og svingninger i politikken, som kommer i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, nr. 3, 2023. Se https://www.idunn.no/journal/nst.
• [9] Se Gitlesen og Rommetvedt (1994, s. 125), og T. Bjørklund og J. Saglie (2005, s.40): Valgresultatet i 2003, i J. Saglie og T. Bjørklund (red.): Lokalvalg og lokalt folkestyre. Oslo: Gyldendal Akademisk.