SoMe-forbud vil hverken gi frelse eller fortapelse

Det er viktig at et generelt krav til aldersverifisering ikke gjør at det ikke lenger er mulig å være anonym på nett. Det ville vært en enorm gavepakke til tekselskapene som nettopp ønsker å samle mest mulig personopplysninger om folk for å selge mest mulig reklameplass og tjene penger. Dessuten er det ikke alle som kan eksistere digitalt under sitt ekte navn uten at det betyr risiko og fare. Personer som trenger å skjermes fra voldelige partnere eller foreldre vil lide under dette. Det samme vil sårbare grupper som ønsker å ytre og uttrykke seg uten at informasjon om legning eller verdensanskuelse knyttes til deres identitet. 

Sosiale medier som menneskerett

Mange som er mot forbudet argumenterer som om ungdom må ha sosiale medier for å leve fullverdige liv, være sosiale med hverandre, ikke havne utenfor og finne nødvendige fellesskap. 

Dette blir litt anstrengt. Det er fullt mulig å se for seg at alle disse åpenbart positive aspektene kan oppnås uten de store sosiale mediene, hvis forretningsmodell legger opp til reklame, belønningssystemer, hektende design og tidvis massive mengder sosial sammenligning i det som kan være en sårbar ungdomstid. Samtidig er sosiale medier i dag noe annet enn for ti år siden. De store sosiale mediene har den siste tiden hatt en vending mot konsum av video fra innholdsskapere, og et stadig mer utflytende forhold til moderering og faktasjekk. Ungdom kommer til å finne frem til hverandre, også uten Instagram. 

Teknologien: Det er håpløst, men vi gir oss aldri! 

Ungdom kommer forøvrig til å finne mange måter å snike seg rundt forbudet på. Kritiske røster har lenge påpekt at et slik forbud er teknisk vanskelig å innføre, og samtidig lett og lure. 

De mange tekniske problemene og begrensningene sender tankene til pornografisladden på 2000-tallet som dukket opp over TV1000 sine pornofilmer etter midnatt. På ungdomsskolen florerte det av tips og triks for å lure sladden. Noen zappet kanal frem og tilbake for å få et sekund eller to uten sladd. De smarte skrudde på tekst-tv, og gjorde bakgrunnen gjennomsiktig - da forsvant hele sladden. 

Det vil alltid være smutthull. Ungdom som vil flørte, sosialisere, se på forbudte ting eller kjøpe narkotika finner alltid en måte, enten vi liker det eller ikke. 

Et kjærkomment verktøy for foreldre

At ordningen ikke blir perfekt betyr selvfølgelig ikke at en høyere aldersgrense er verdiløs. 

Aldersgrensen vil gi friksjon for de som ønsker tilgang. Ikke alle vil orke arbeidet det vil medføre å snike seg rundt den. Mest av alt blir aldersgrensen et velkomment virkemiddel i de tusen hjem og skoler.Som en privatperson i høringsrunden for aldersgrensen formulerte det:

Det ville gjort det enklare for meg som både far og lærar, om de berre kunne sagt: “Orsak. Men smarttelefon må de (born under 16) nesten berre vente med”

Det vi ikke må glemme

Risikoen i en slik tilnærming er at vi stopper nettopp der. At vi lener oss på aldersgrensen. Da glemmer vi alt det andre som må til for å oppdra barn som kan være trygge i skjermenes tid. 

Jeg er selv en moderat bekymret forelder. Da jeg gjorde research til boken Skjermtid: Nødhjelp til frustrerte foreldre var det et faktum som satte en støkk i meg: Tallet barn og unge som oppgir at de går til voksne for hjelp og støtte når de opplever noe ubehagelig på nett er for lavt. 

Som både forelder og forfatter er jeg derfor livredd for at en altoppslukende forbudsdebatt gjør at vi glemmer det viktigste: å lære barna å håndtere risiko. At vi gir dem verktøyene de trenger for å ferdes digitalt på tryggest mulig måte. 

Å ferdes i trafikken innebærer mye risiko. Vi ville aldri holdt et barn unna trafikken frem til de var ungdommer, og så sluppet det ut uten veiledning. Derfor øver og terper vi. De første årene holder vi i hånden. Vi lærer dem om grønne og røde lys, å se oss for, og om alt de må tenke på, passe på og gjøre. Gradvis blir de tryggere trafikanter. Samtidig er trafikken aldri ufarlig. Målet med oppdragelsen er nettopp å lære barnet å minimere risiko i et risikofylt miljø. 

Det jeg savner i debatten, og i samfunnet for øvrig, er at disse spørsmålene tar mer plass: hva er de gode digitale “trafikkreglene” alle barn og unge bør trenes opp i? Hvordan oppdrar vi barn til å håndtere risiko på nett? 

Det klarer vi ikke hvis vi kun fokuserer på forbud, begrensning og aldersgrenser.