Sveinung Stensland: Mens verden var opptatt av å bekjempe covid-pandemien, tok ikke andre helsetrusler ferie

Mens verden var opptatt av å bekjempe covid-pandemien, tok ikke andre helsetrusler ferie. Den største av disse er antibiotikaresistens (AMR).

En artikkel i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet anslår at 1,27 millioner mennesker døde som følge av AMR i 2019. Det er langt flere enn man tidligere har antatt, og beregninger tilsier at tallet vil stige dramatisk i årene som kommer.

Resistensen øker

Heldigvis har Norge til nå hatt få tilfeller og lave dødstall forårsaket av antibiotikaresistens. Men de siste månedene har vi sett hvor skjørt dette vernet er. Nordmenn har gjenopptatt reisingen etter pandemien. I mange av våre favorittreisemål er AMR utbredt. Bakteriene følger noen ganger med hjem, og inn på norske sykehus. Samtidig er det krig og uro mange steder i verden. Store folkemasser er i bevegelse. De resistente bakteriene beveger seg sammen med dem også. Bakteriene kjenner ingen landegrenser. Forekomsten av resistens vil øke. Flere kommer til å dø, også i Norge.

Antibiotikaresistens handler om menneskeliv som går unødvendig tapt, både i Norge og i resten av verden.

Sveinung Stensland

Under regjeringen Solberg hadde Norge ledertrøya i det globale arbeidet mot antibiotikaresistens. Vi sto i bresjen for å sette saken på dagsorden i FNs hovedforsamling, Verdens helseorganisasjon og i Nordisk råd. 

AMR nedprioriteres

I vårt eget land fikk regjeringen på plass en overordnet nasjonal strategi mot antibiotikaresistens, i tillegg til handlingsplaner for ulike sektorer. For helseområdet ble det utarbeidet egne handlingsplaner med tiltak for redusert antibiotikabruk og for et bedre smittevern. Måleperioden for den nasjonale strategien og handlingsplanene løp ut i 2020. Nå nærmer vi oss 2023 og det er fremdeles ikke kommet på plass en ny strategi eller nye handlingsplaner. 

Norge har tilgang til under halvparten av nye antibiotika utviklet de siste 10 årene.

Sveinung Stensland

Det har ikke manglet på muligheter for helse- og omsorgsminister Kjerkol til å vise handlekraft. Heller ikke internasjonalt. I mai møttes klodens helseledere til Verdens helsekonferanse i Geneve. Til forskjell fra andre lands ledere, fant ikke Kjerkol plass til AMR i sitt hovedinnlegg. Det er underlig. Helseministerens tale er et uttrykk for hva regjeringen prioriterer i sitt internasjonale arbeid. Det var ikke AMR.

Dette på tross av at folkehelseinstituttet allerede i 2020 ferdigstilte et oppdatert kunnskapsgrunnlag som både peker på behovet for å videreføre eksisterende tiltak med uforminsket styrke og behovet for å tenke nytt.

To helt essensielle elementer

Det skjer ikke så lenge regjeringens svar når man etterlyser handling, er stadige utsettelser. Da blir det dessverre politisk stillstand på feltet. Ambisjonene ser ut til å være borte. Det gjør meg dypt bekymret å se en regjering uten evne til å møte den største trusselen mot global helse med den kraft og styrke som kreves. 

Arbeidet med ny nasjonal antibiotikastrategi må forseres. To helt essensielle elementer som vil være viktig for Norge, er en tydelig handlingsplan for antibiotikastyring og å sikre tilgang til effektiv antibiotika.

Norge er et av få land som fremdeles bruker mye smalspektret antibiotika. Siden få land bruker slike antibiotika er markedet lite og prisene svært lave. Det gjør at det er få leverandører globalt og vi ser stadig oftere mangelsituasjoner. Norge blir da svært sårbart for brudd i de internasjonale forsyningslinjene.  

Vi må derfor sikre markedet for smalspektrede generiske antibiotika, nye virksomme antibiotika som ikke når markedet og vi må stimulere til innovasjon og utvikling av nye antibiotika. 

Manglende beredskap

Inntjening på legemidler er i de fleste tilfeller knyttet til høyt salg. Dette er en utfordring når antibiotika skal brukes minst mulig. For produsentene er det ofte ikke lønnsomt å tilby antibiotikumet i et lite marked som det norske. Nye studier viser at Norge har tilgang til under halvparten av nye antibiotika utviklet de siste 10 årene. Andre avtaler enn de som baserer seg på høyt salg av et legemiddel må derfor til.

Det er kostbart å utvikle nye antibiotika, og utsiktene for inntjening er svært usikre. Selv om vi i Norge i dag har mindre forekomst av antibiotikaresistens, og foreløpig mindre behov for nye innovative antibiotika, trenger vi å ha dem i beredskap. Derfor har vi egeninteresse i at det globalt utvikles nye antibiotika og alternativer til antibiotika. Heller ikke dette er det spor av i politikken – eller heller mangelen på politikk – som regjeringen nå fører på dette området. 

Situasjonen krever handling og tydelighet

Satsingen som Solbergregjeringen stod for, hadde bred støtte også i opposisjonen. Senterpartiets Kjersti Toppe var for eksempel en pådriver som utfordret regjeringen Solberg til å gjøre enda mer.

Men nå er Toppe blitt statsråd. Opposisjonen er kommet i regjering. Det er blitt taust om antibiotikaresistens, både fra Toppe og fra helse- og omsorgsministeren. Hvordan klarte Norge å miste den internasjonale ledertrøyen? Og hva har regjeringen tenkt å gjøre for å kjempe mot antibiotikaresistens på hjemmebane? Spørsmålene er viktige, fordi dette handler om helt andre ting enn at Norge skal skinne internasjonalt. Antibiotikaresistens handler om menneskeliv som går unødvendig tapt, både i Norge og i resten av verden. Det er en situasjon som krever handling og tydelighet fra regjeringen.