Debatt

Tidligere EU-parlamentariker: Dansk europapolitikk må forholde seg til et EU i endring

Det er viktig at Danmarks nye europapolitikk tar tak i de store utfordringene slik at det danske EU-formannskapet i 2025 har et solid fundament å stå på, skriver John Iversen, tidligere medlem av Europaparlamentet.

Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) er for tiden er travelt opptatt med å forberede arbeidet med en ny dansk europapolitikk, som kan danne grunnlaget for det danske formannskapet i EU våren 2025, skriver John Iversen.
Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) er for tiden er travelt opptatt med å forberede arbeidet med en ny dansk europapolitikk, som kan danne grunnlaget for det danske formannskapet i EU våren 2025, skriver John Iversen.Foto: Jens Buettner/dpa via AP/NTB
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

De neste årene blir avgjørende for Europas fremtid. En lang rekke land banker på EUs dør, og med krigen i Ukraina og den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, er døren nå ikke så lukket som før.

Derfor er det selvsagt aktsomhetsvurderinger når Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen (V) for tiden er travelt opptatt med å forberede arbeidet med en ny dansk europapolitikk, som kan danne grunnlaget for det danske formannskapet i EU våren 2025.

Tross alt, hvordan skal en union på opptil 36 til 37 medlemsstater ta beslutninger? 

Det er en rekke store utfordringer som jeg vil ta opp i denne artikkelen.

Både den danske utenriksministeren og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz har åpnet for medlemskap for landene på Vest-Balkan, Moldova, Ukraina og på sikt Georgia. Spørsmålet om Tyrkia alene ser ikke ut til å være på noens agenda i overskuelig fremtid.

Hva er EUs posisjon etter utvidelsen?

En stor utvidelse av EU opptar for tiden diplomater i alle landene i EU, og ingen snakker åpent om problemene. Men de er på vei inn i forhandlingsrommene.

I oktober, under det spanske formannskapet i EU, skal EU-lederne diskutere det de kaller «absorpsjonskapasitet» på et uformelt toppmøte i Granada.

Det handler mye om at det er dyp bekymring for hva slags EU som vil komme ut av en så stor utvidelse av medlemskapet.

Både når det gjelder innholdet i samarbeidet, og dermed utgiftene til EU-budsjettet, og de institusjonelle rammene som må skapes rundt samarbeidet innad i unionen.

Utvidelse kan legge press på EU-budsjettet

La oss først se på noen av de store stridspunktene - EUs landbrukspolitikk og EUs regionalpolitikk.

Det er også et betydelig press for å innføre flertallsvalg både i forsvars- og felles utenrikspolitikk.

Når det gjelder den felles landbrukspolitikken, vil en utvidelse til å omfatte for eksempel Ukraina bety opprettelsen av en ny medlemsstat med et jordbruksareal på størrelse med hele Italia. 14 prosent av hele Ukrainas befolkning jobber i landbruket, og Ukraina vil være den største mottakeren av landbrukssubsidier i hele EU.

Dette vil legge et enormt press på EU-budsjettet. Allerede i dag ser vi at både Polen og Romania er svært skeptiske til kornsalg fra Ukraina, noe som legger press på kornprisene i begge land.

På det regionalpolitiske området vil opptaket av land i øst og sør, bety store overføringer av midler som i dag går til dagens fattige medlemsstater.

Alt annet likt vil en større utvidelse til å omfatte et stort antall fattigere land i Øst- og Sørøst-Europa bety en stor omstilling mellom dagens EU-land og de nye landene når det gjelder fordelingen av midler over EU-budsjettet.

Les også
Olaf Scholz trekker frem ømme punkter i EU

Men de store diskusjonene i forhold til det EU-diplomater kaller «absorpsjonskapasitet» er utfordringene med om en union med opptil 37 land i det hele tatt kan fungere.

Her kan du lære mer hvis du tar deg tid til å lese Olaf Scholz' tale på Charles University i Praha 29.august 2022.

Det var her han åpnet for utvidelse til å omfatte Ukraina og en rekke andre land, og satte fingeren på de ømme punktene.

Tross alt, hvordan skal en union på opptil 36 til 37 medlemsstater ta beslutninger? Hvordan kan vi organisere et Europaparlament som ikke må overstige 751 medlemmer, og som samtidig må ha en viss balanse mellom befolkning og representasjon? Og hvordan kan vi unngå å ha en EU-kommisjon med opptil 36 kommissærer - er det mulig at alle land vil være representert i Kommisjonen, men samtidig må dele politikkområder seg imellom?

Danmark inviteres inn i «vennegjengen»

Spørsmålet om flertallsvalg er helt avgjørende. Som Olaf Scholz sa det i sin tale i Praha: «prinsippet om enstemmig beslutning vil bare fungere så lenge behovet for handling er lavt».

Den tyske kansleren er fullt klar over at spørsmålet om flertallsvalg er et farlig område, og derfor påpekte han i sin tale at vi kunne begynne med å implementere flertallsvalg på sanksjonspolitikken og menneskerettighetene.

Det er også et betydelig press for å innføre flertallsvalg både i forsvars- og felles utenrikspolitikk.

En betydelig utvidelse av medlemsstatene vil bety store reformer for parlamentet. 

Den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock har sammen med Frankrike, Italia, Spania, Nederland, Belgia, Slovenia, Luxembourg og Finland opprettet det de kaller en vennegjeng, som alle jobber for innføring av flertallsvalg i EU. Danmark er invitert som observatør.

Europaparlamentet står også overfor betydelige utfordringer.

En betydelig utvidelse av medlemsstatene vil bety store reformer for parlamentet. Med 751 parlamentsmedlemmer er det ikke realistisk å se for seg en betydelig økning i antall parlamentsmedlemmer.

Derfor må antall parlamentsmedlemmer i de nåværende landene reduseres betydelig.

Kompromisser for å sikre EU-kommisjonens fremtid

På dagsordenen står også spørsmålet om størrelsen på EU-kommisjonen. Fram til 2004 hadde de store landene to EU-kommissærer. Nå har hvert land bare én EU-kommissær.

Det er imidlertid stor skepsis til en EU-kommisjon med 36 kommissærer. Allerede i dag er det en åpen hemmelighet at det bare er regelen til én kommissær for hvert land som er bakgrunnen for mange av de noe perifere ansvarsområdene i EU-kommisjonen.

Alle kan se problemet med opptil 36 EU-kommissærer, hver med sitt ansvarsområde, men ingen land er villige til å gi opp muligheten til å bli representert der initiativretten til å lage lover i unionen ligger.

Les også
I sin tale i Praha påpekte Olaf Scholz at hvis vi insisterer på at hver enkelt kommissær har ansvar for sitt eget politikkområde, risikerer vi det Olaf Scholz kalte kafkaeske situasjoner.

Det er ingenting som tyder på at det faktisk vil oppstå en situasjon der enkelte land ikke på en eller annen måte er representert i EU-kommisjonen. Det er imidlertid ikke til å komme unna å finne kompromisser som gjør at kommisjonen kan fungere og ikke bare utvikle seg til et teknokratisk monster.

Løsninger kan bli funnet der flere kommissærer deler en portefølje, men dette vil være svært vanskelig å oppfinne og opptil ti nye porteføljer, utstyrt med skap og ansatte, for nye EU-kommissærer.

Tettere forsvarssamarbeid

La meg gå tilbake til utgangspunktet da jeg snakket om at etter Russlands angrep på Ukraina er døren til unionen nå mer åpen tidligere.

I Danmark var regjeringen modig da den la forsvarsutmeldingen ut til avstemning, og nå er Danmark fullt involvert i den delen av EU-samarbeidet.

Forsvar vil utvikle seg dramatisk som et tema i EU i årene som kommer, og utfordringene er store. Det vil være behov for mye større koordinering mellom landene. I dag er det altfor mange forskjellige våpensystemer, som hver kjøper seg inn i helt ukoordinerte kjøp.

Vi har nettopp fått et innblikk i problemene med å kjøpe Elbit artilleri og rakettkastere.

En institusjonell mulighet for bedre koordinering i Forsvarsrådet vil være å skape et uavhengig råd av EUs forsvarsministere, slik det for eksempel er på landbruks- og miljøområdet.

Hvis det samtidig kan innføres flertallsvalg på dette området, vil det være et stort skritt mot en ekte europeisk forsvarsdimensjon, som også vil bidra til å styrke NATO.

Hvordan kommer vi til det nye Europa?

Mange eurokrater rundt den historiske Belaymont-bygningen, som huser EU-kommisjonen i Brussel, får tics og vridde munnviker når ordet «traktatendringer» nevnes.

Fortiden skremmer. Europakonvensjonen var et storstilt forsøk på å skape en helt ny grunnlov for Europa, som involverte nasjonale parlamenter, regjeringsrepresentanter, EU-kommisjonen og Europaparlamentet.

Etter halvannet års arbeid ble et utkast til det som ble Grunnlovstraktaten lagt fram. Det ble senere avvist i både Frankrike og Nederland i folkeavstemninger.

I dag er det ingen som vil prøve den manøveren igjen.

Utvidelse tar tid

EU-kommisjonen har forpliktet seg til å levere en rapport om utvidelse i oktober til det uformelle toppmøtet for stats- eller regjeringssjefer i Granada, som vil finne sted under det spanske formannskapet i EU.

En tysk-fransk arbeidsgruppe har også blitt nedsatt for å undersøke implikasjonene for europeisk samarbeid i forhold til utvidelse til å omfatte opptil ti nye land.

Hvis forhandlinger om utvidelse settes i gang fra 2024, betyr det selvsagt ikke at det er en prosess som vil bli avsluttet raskt. Det kommer til å ta tid.

Russlands krig mot Ukraina har åpnet døren mer enn på gløtt, og etterlater Ukrainas medlemskap i EU langt unna. Selve prosessen er imidlertid ekstremt viktig for EUs fremtid.

Derfor er det viktig at Danmarks nye europapolitikk tar tak i de store utfordringene, slik at det danske EU-formannskapet, som løper fra 1. januar 2025, har et solid grunnlag å stå på i forhold til de interne reformene i EU som vil være nødvendige i et EU med inntil 36 medlemsland.

Det er imidlertid ikke til å komme unna å finne kompromisser som gjør at kommisjonen kan fungere og ikke bare utvikle seg til et teknokratisk monster.

Danmark går på offensiven til tidens store utfordringer

Det er et godt skritt at Danmark nå er observatør i gruppen av EU-land som utgjør kjernen i samarbeidet. De seks grunnleggerlandene av fellesskapet på 1950-tallet er alle inkludert. Det samme gjelder fire andre land, deriblant Spania og Finland. Denne såkalte vennegjengen arbeider, som jeg skrev tidligere, for flertallsvalg i EUs ministerråd.

Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen var observatør på et møte i mai i Brussel, men han var ikke med på «vennebildet» fordi Danmark ikke er en del av vennekretsen.

Danmark bør bli "ekte" venner med disse landene, som er i ferd med å formulere noen av de vanskelige svarene som vil forberede EU på en ny fremtid, og svare på spørsmålet om det er mulig å skape "absorpsjonskapasitet" slik at EU kan utvide uten å svekke EU.

En ny dansk europapolitikk vil ligge til grunn for dansk politikk på dette området i flere år framover. Det er bra at den nye danske utenriksministeren har valgt en offensiv tilnærming til de store utfordringene Danmark og de andre 26 EU-landene står overfor.

Det vil sikkert være vanskelig å overbevise skeptiske danske partier om at det er på tide å avskaffe vetoretten på en rekke viktige områder hvis unionen skal fungere.

De danske partiene vil måtte forholde seg til de spørsmålene jeg reiste tidligere i kronikken - hvordan skal en union med inntil 36 medlemsland fatte beslutninger? Hvordan kan vi reformere et Europaparlament som vil ha langt flere medlemsstater, men som ikke vil kunne ha et medlemskap på flere enn de nåværende 751 medlemmene? Og hvordan kan EU-kommisjonen fungere hvis alle land fortsatt trenger en kommissær?

Det blir en spennende høst for dansk europapolitikk.

Les også

---

Kronikken er opprinnelig publisert i det danske Altinget, og oversatt av Christina Kullmann Five. 

 

Omtalte personer

Lars Løkke Rasmussen

Danmarks utenriksminister (Moderaterne)
cand.jur. (Københavns Universitet, 1992)

Olaf Scholz

Tysklands forbundskansler (Sozialdemokratische Partei Deutschlands)
Universität Hamburg

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00