Trude Basso: Vi må finne ut hva helsetjenesten skal gjøre mindre av

I tillegg til en stadig utvidelse av både helsetilbud og pålagte oppgaver, er politisk velmente individuelle pasient- og brukerrettigheter stemt frem gjennom 2000-tallet. Det har kunnet skje fordi god tilgang på arbeidskraft og rause statsbudsjett har gjort det mulig å være verdensledende i å ha flest helsepersonell per innbygger.

I dag har du for eksempel rett til fastlege og rettigheter ved fristbrudd på sykehusbehandling. I eldreomsorgen har du rett til «et mest mulig normalt liv». Pakkeforløpene er ikke en lovfestet rettighet, men akkurat dét er ikke så lett å forstå om du ikke henger inne på nettsiden til Helsedirektoratet.

Man skulle tro at befolkingen var ydmyk for en helsetjeneste som har svart etter beste evne på utfordringer som oppstår fordi både samfunnet og de som bor der, endrer seg. Men forventningene blir grenseløse når grensen for hva man kan kreve av en offentlig helsetjeneste er så utydelig at befolkningen til slutt tror den har rett på alt.

Stadig vanskeligere å innfri forventninger og rettigheter

Uavhengig av økonomiske forutsetninger så vil knapphet på arbeidskraft gjøre det stadig vanskeligere å innfri både forventninger og rettigheter. Vi er der allerede med retten til fastlege. Fødeavdelinger holder stengt av mangel på jordmødre eller fødselsleger. Mange andre sykehusavdelinger som driver døgnet rundt har store utfordringer med å fylle vaktlister som du og jeg er avhengig av om vi blir syke natt til søndag. Og til og med i de store byene kommer det få eller ingen søkere på ubesatte stillinger på sykehjemmene.  

Uavhengig av økonomiske forutsetninger så vil knapphet på arbeidskraft gjøre det stadig vanskeligere å innfri både forventninger og rettigheter. 

Lov om pasient og brukerrettigheter skal fremme tillitsforholdet mellom innbyggere og helsetjenesten. Individuelle rettigheter som ikke innfris og som har betydning for prognose, går med rette utover tilliten til helsetjenesten. Rettigheter som ikke innfris og som ikke har vesentlig betydning for prognose, undergraver dessverre også tilliten.

Med loven i hånd legitimeres skuffelsen over at ens individuelle rett prioriteres ned slik at for eksempel de viktigste kjerneoppgavene for øyeblikkelig hjelp og alvorlig sykdom kan leveres på forsvarlig nivå. Ved å gjøre velferdssamfunnet til et rettighetssamfunn, har man åpnet Sareptas krukke for bortskjemt misnøye.  

Konkurranse om helsepersonell

Det er lite konkurranse om pasientene mellom offentlige og private helsetilbud i dag. Noe av utfordringen er tross alt at etterspørsel styres like mye av tilgang som av behov. Det er nok til alle. Konkurransen er ikke om pasientene, men om helsepersonellet. Det er forhåpentligvis en type konkurranse som ingen som for eksempel ønsker døgnbemannede sykehus, egentlig ønsker seg.

Det er lite bærekraftig med individuelle rettigheter som gjør at penger og helsepersonell forsvinner til det private for behandling av pasienter med fristbrudd på tilstander som ikke er noe mer alvorlige i år enn de var i fjor, og som svekker tillit og øker misnøye. For helsepersonell er det demotiverende å stadig vekk bli påminnet om at jobben man gjør ikke er tilstrekkelig, og at man helst skulle gjort enda mer.

For helsepersonell er det demotiverende å stadig vekk bli påminnet om at jobben man gjør ikke er tilstrekkelig, og at man helst skulle gjort enda mer.     

Lover og forskrifter i seg selv gjør ikke at helsetjenesten ser løsningen på hvordan den kan dekke et økende behov på grunn av flere eldre. De kan derimot være til hinder for nødvendig prioritering av helsepersonell.

• Dersom du har én jordmor, vil du ha jordmora i turnus på fødestuen eller på hjemmebesøk?
• Vil du ha spesialisert helsepersonell hos de sykeste pasientene som er innlagt i psykisk helsevern eller i nye lavterskeltilbud?
• Og hvem ønsker at kirurgen går privat for å ta unna fristbruddpasienter for mindre alvorlige tilstander dersom hun etterlater et hull man ikke får fylt i vaktplanen for de som opererer hull i tarmen i sene nattetimer?

Nødvendig med opprydding i kjerneoppgaver

Utover 2000-tallet har svaret på flere syke og pleietrengende og utvidelse av helsetilbud først og fremst vært «å jobbe smartere» og å ansette flere. Arbeidet med å redusere overforbruk har vært fragmentert og tilfeldig.

Det er politisk risikabelt å iverksette arbeidet med å se på hva den offentlige helsetjenesten kan gjøre mindre av, og hva som eventuelt kan overlates til andre deler av samfunnslivet. Motstanden kommer til å være stor, og dersom man trår feil, kan det bidra til at enda mer kompetanse går fra offentlige tjenester til private alternativ.   

Det er politisk risikabelt å iverksette arbeidet med å se på hva den offentlige helsetjenesten kan gjøre mindre av.

Færre på jobb for hver syk og pleietrengende endrer spillereglene. En opprydding i hva som skal anses som prioriterte kjerneoppgaver i den offentlige helsetjenesten, og som man derfor må prioritere helsepersonell til, er nødvendig i dagens situasjon. Alternativet er i beste fall at helsetjenesten som skal være tilgjengelig for alle, blir mer uforutsigbar. I verste fall blir tilbudet dårligere, også når sykdommen er alvorlig og behandlingen haster.

Det er sikkert enklere å vedta lover og forskrifter om nye helsetilbud og rettigheter enn å ta dem bort, men som land kan vi ikke risikere å havne i en situasjon at du får hjelp for det mer banale, men ikke når det virkelig gjelder.