Bli abonnent
Annonse
Analyse av 
Jette F. Christensen

Trump viste sitt svakeste punkt i Davos

Donald Trump økte sin politiske risiko da han underkjente alliertes innsats for USA i Afghanistan, skriver Jette F. Christensen, utenriks- og sikkerhetsanalytiker i Altinget.  
Donald Trump økte sin politiske risiko da han underkjente alliertes innsats for USA i Afghanistan, skriver Jette F. Christensen, utenriks- og sikkerhetsanalytiker i Altinget.  Foto: Arthur J. Cammelbeeck/Altinget og NTB/AP Photo/Markus Schreiber
27. januar 2026 kl. 05:00

Kjernen i alle allianser og forpliktende samarbeid er at det ikke er noen konkurranse å vinne. Gevinsten er felles styrke mot felles trusler. Når ett land ser bort fra dette, tvinges de andre til å gjøre det samme – i Nato, FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i alle internasjonale samarbeid som involverer USA under Donald Trump.

Hans mål virker å ha vært å sprenge dem innenfra og erstatte alt med bilaterale kontakter der han har størst sjanse for å vinne. Eller å etablere parallelle strukturer. Som den geopolitiske bursdagsfesten han kaller Fredsrådet. Der kan han invitere og av-invitere alt etter hvem han liker den dagen.

Siden han selv har redusert verdenspolitikken til en jentegarderobe på ungdomsskolen, må også han forholde seg til reglene som gjelder der. Det nytter ikke med all verdens ballonger, tryllekunstnere eller gutter fra B-klassen hvis ingen av de andre jentene gidder å komme. 

Trumps to svakeste kort

Under forrige ukes møte i Davos avslørte Trump sine to svakeste kort:

  • Hvor avhengig han er av at alle aksepterer hans alternative verdensorden der bare han kjenner reglene.
  • Og at hans verdensbilde er bygget av pappklosser.

Han gjentok at valget han tapte var rigget og at sikkerhetssituasjonen og tilgang til ressurser er organisert på en helt annen måte enn det den er. Og at han ikke tror Nato vil være der for USA. Det har de vært før, og det kommer de til å være igjen. 

Fordelen med sannhet er et den sier noe om virkelige hendelser eller situasjoner. Det gjør at både Europa og Trump kan si han har fått noe – selv om verden forblir som før. 

Siden han selv har redusert verdenspolitikken til en jentegarderobe på ungdomsskolen, må også han forholde seg til reglene som gjelder der. 

Jette F. Christensen
Utenriks- og sikkerhetsanalytiker, Altinget

I forhandlingene om Grønland kan resultatet bli status quo, uten at de som har lyttet til hans fortelling om sikkerhetssituasjonen føler at de taper noe.

«Grønland kan ikke bli beskyttet av hundesleder». Nei, det gjør ikke det i dag heller.

«Vi vil ha adgang til militær tilstedeværelse på Grønland». Fint, det har dere allerede.

«Vi vil ha tilgang til mineraler». Værsågod, det har dere allerede. 

Diktatorspøken ingen lo av

Howard Lutnick, USAs handelsminister, fikk sin kronikk publisert i Financial Times i forrige uke, om hvorfor Trump ville delta i Davos. Den var full av lærebokeksempler på autokratisk propaganda:

Som at institusjoner og prinsipper står i veien for «vanlige folk» – som Donald Trump, og andre statsledere som ikke liker begrensing av makt til fordel for særinteresser som frihet, rettsstat og mediemangfold.

Kronikken og intervjuet Trump ga forrige uke der han spøkte om at man av og til trenger en diktator, var det ingen som syntes var morsomt. Fordi det er så åpenbart at det ikke er en spøk for ham.

Trump forholder seg ikke til styresett, forskning eller regler mot å bruke handel som våpen. Derfor er han mer enn andre avhengig av gunst. Særlig blant sine egne. Derfor har de siste ukers nytolkning om «suverenitet» på Grønland ikke gått hjem blant hans med-partrioter, hverken hjemme eller ute. Flere senatorer har begynt å snakke om å avsette ham dersom han skulle bruke militærmakt om Grønland, deriblant republikaneren Don Bacon. 

Les også

Hva stoppet handelskrigen?

Torsdag kveld i Brussel var det store diskusjoner om hva det var som avlyste handelskrigen. Var det internt press, markedenes reaksjon på tollen Trump truet med, at Europa sto mer samlet, sannheten om russisk og kinesisk tilstedeværelse, møtet med Mark Rutte eller at flere statsledere kritiserte Trump hardere politisk?

Mette Fredriksen fremholdt ikke overraskende det siste. Problemet med den analysen er at Trump opprettholdt truslene lenge etter harde politiske ord falt. Det er ikke lett å bruke politiske og prinsipielle argumenter mot noen som ikke bryr seg om noen av delene. 

Trump forholder seg ikke til styresett, forskning eller regler mot å bruke handel som våpen. Derfor er han mer enn andre avhengig av gunst. 

Jette F. Christensen
Utenriks- og sikkerhetsanalytiker, Altinget

Hva det var som faktisk gjorde utslaget, er mindre viktig enn resultatet av hva de europeiske lederne tror gjorde det. Det påvirker hvordan de agerer fremover.

Rygger har rettet seg over hele kontinentet. Selv land som Norge, som ikke var de første til å melde seg på Grand Prix i Stick it to the man, var tidlige med å avvise invitasjonen til Fredsrådet.

Natt til fredag holdt Ursula von der Leyen er pressekonferanse der hun oppsummerte strategien til EU fremover som «forberedt og samlet».

Hvis dette bare bidrar til at den interne knivingen mellom Frankrike og Tyskland om strategi dempes, er mye vunnet allerede.

Risikoen ved å håne falne soldater

Donald Trump økte sin politiske risiko da han underkjente alliertes innsats for USA i Afghanistan. Ikke bare blant landene og familiene som mistet noen som kjempet og ga alt der. Men også blant hans mange støttespillere som er veteraner. De kjempet sammen med allierte soldater. De vet at det han sa, ikke stemmer. Fordi de, i motsetning til ham, var der og sloss for landet sitt. Det er deres gunst og tillit Trump trenger frem mot mellomvalget.

EU og Europa har rustet opp lenge. Konkurransekraft bygges. De økonomiske virkemidlene mot eksterne sjokk finnes og skapes. Markedene taler for seg og snakker et språk Trump forstår. Lysten på å eie amerikansk gjeld synker. Salget av statsobligasjoner i Japan har inspirert det danske pensjonsfondet Akademiker pensjon, som har sagt de vil selge sin beholdning av amerikanske statsobligasjoner. En verdi til omtrent 900 millioner kroner. Fondet sier beslutningen ikke er politisk motivert, men handler om å redusere risiko. Show, don`t tell. 

Les også

Verden minus én

I alle forhandlinger handler det om å få motparten til å føle at vedkommende har oppnådd noe.

Alle autokrater vinner på at det er kriser. De aller beste er dem de skaper selv. Da er det gjerne også bare de som kan løse det. Problemet med å forholde seg til en statsleder som bare er så mye som 5 prosent autokratisk anlagt (i følge Trump er han 95 prosent «common sense»), er at avtaler har en varighet like lenge som det tar for blekk å tørke. 

De kjempet sammen med allierte soldater. De vet at det han sa, ikke stemmer. Fordi de, i motsetning til ham, var der og sloss for landet sitt.

Jette F. Christensen
Utenriks- og sikkerhetsanalytiker, Altinget

Derfor er handelskrigen bare avlyst frem til neste gang han tror det lønner seg å starte en. 

Jobben til Europa og Nato er å få allianser til å overleve Trump. Det er mulig å hente inspirasjon fra tittelen på magasinet Foreign Affairs siste nummer: «Verden minus en».

Å bygge en tredje vei som Canadas statsminister Mark Carney snakket om i sin mye omtalte tale, trenger ikke være nødvendig. Han var en av mange i Davos som holdt taler fulle av patos og samhold verden trengte nå. Men hva var det egentlig han foreslo? Han snakket om å bygge institusjoner som virker. Det er ikke institusjonene som er problemet, det er at USAs president ikke forholder seg til dem. 

Det fines en vei videre for Europa og Nato. Den er bygget med samhold, markeder, sannhet og ydmykelse. Som å ikke komme i geopolitiske bursdager man kaller fredsråd. 

Les også

Annonse
Annonse
Annonse
Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977red@altinget.no
Sjefredaktør:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørAnne Marie KindbergStyreleder og utgiverRasmus Nielsen
Copyright © Altinget, 2026