Våre ledende politiske kommentatorer har EU i blindsonen

«Hadde ikke EU eksistert, hadde noe annet eksistert…»  

Røe Isaksen tar oss med til slutten på den kalde krigen – eller «slutten på historien» som det den gang het, der verdens liberale, fredelige og multilaterale samarbeid skapte grobunn for optimisme og velstand etter å ha nedkjempet den ene ideologiske fienden: kommunismen.  

Elegant og fengende beskriver han historiens løp og dilemmaer, fra murens fall i 1989 til i dag, om hvordan ideer, økonomi og sikkerhetspolitikk formet hverdagen vår. I jeg-form blir vi presentert for Torbjørns syn på verden: «Jeg er altså opptatt av hvordan ideer og den konkrete virkeligheten hører sammen». Men så; hvor ble det av Europa, da, Torbjørn? «Land ble enda tettere vevd sammen i et komplisert nettverk av kapital, investeringer og forsyningslinjer» skriver han, som om det skjedde av seg selv? 

Men hvordan komme unna å nevne EUs institusjonelle oppbyggings rolle i å forme verden fra murens fall til i dag?

Paal Frisvold
Spaltist

Hele den kronglete veien med traktatsendringer, utvidelser og oppbyggingen av EU må kunne sies å være et av de sterkeste bevisene på hvordan ideer blir til virkelighet. Ikke at slike kjedelig statsvitenskapelige fakta fortjener plass i en så velskrevet og salgbar bok, men hvordan komme unna å nevne EUs institusjonelle oppbyggings rolle i å forme verden fra murens fall til i dag? Det kan minne litt om justisminister Mehls kommentar etter å ha deltatt på EUs justisministermøte i Brussel: «Hadde ikke EU eksistert, hadde noe annet eksistert…»  

Slik er det jo ikke. For det var noen enkeltindivider, med samme interesse og visjon som Torbjørn Røe Isaksen, noen tiår tidligere som også ville gå fra ideer til virkelighet, og bygget opp europeiske institusjoner og arenaer, noe verden aldri tidligere hadde sett. Men det havnet i Røe Isaksens blindsone. 

Mangler europeisk kildenettverk

Vår aller fremste EU-forkjemper, Aftenpostens politiske redaktør, gir meg jevnlig ut-av- kroppen-opplevelser med sine grundige på-kornet skisser og kommentarer om hvor viktig EU er for oss: På område etter område setter han politikere og statsråder brutalt til veggs og viser at svaret er Europa, enten spørsmålet handler om miljø, økonomi, demokrati eller geopolitikk.

I boken «Jonas og krigen» avdekkes Alstadheims fortrolige samtaler med statsminister Støre. Mye plass blir viet tiden da prisen på norsk gass for europeiske husstander vekket sterk kritikk av Norge, formidlet i internasjonalt media. Alstadheim lar sin intime samtalepartner utbrede sine argumenter side opp og side ned; «Det er jo ikke den norske regjeringen som styrer disse salgene; det gjør selskapene», samtidig som han på politisk korrekt vis signaliserer at han er villig til å diskutere andre tiltak: «Jeg tror Norges vilje til å se på alle mulige ordninger og fleksible løsninger for å få mer stabilitet i markedet bidro en god del.» 

Her kan ikke Alstadheim trekke på lignende nettverk og kilder, slik hans svenske, danske og andre europeiske kollegaer har.

Paal Frisvold
Spaltist

Alstadheim gir leseren fascinerende innsikt når han letter på forvaltningssløret og beskriver SMKs intense arbeid med et eget statssekretærutvalg, som legger strategi for å overtale EU-landene, Kommisjonen, og særlig Tyskland. Over ett tusen milliarder kroner vil Norge kunne tape på et «pristak» slik krefter i EU-samarbeidet hadde foreslått. Mye stod derfor på spill under middagen med Ursula von der Leyen i Elyseepalasset hos den franske presidenten, Emmanuel Macron. Forskrekket over Kommisjonens forslag om å ville forby kjøp av norsk gass fra Arktis, satte statsministeren presidenten i Europakommisjonen på plass: «Vi kan selge den alle andre steder. Hele verden roper etter flytende gass. Hun så på rådgiverne sine, og jeg følte at poenget satt.» End of story. 

Alstadheims prisbelønnede journalistiske arbeid er tuftet på bl.a. et bredt nettverk av tillitsbaserte kontakter og kilder – foruten fingerspisskjennskap til hvordan norsk forvaltning og regjeringsapparat er skrudd sammen. Problemet er at boken ikke gjenspeiler hvordan statsministerens retorikk, taktikk og strategi ble mottatt i det politiske miljøet i Brussel: I Europakommisjonen, blant EUs medlemsland og i Europaparlamentet freste de over norsk arroganse. Her kan ikke Alstadheim trekke på lignende nettverk og kilder, slik hans svenske, danske og andre europeiske kollegaer har.

Historien havnet i – blindsonen

I et demokratisk perspektiv er det problematisk at Alstadheims bok er blottet for EUs reaksjoner. Årsaken er, som mange har påpekt, at norsk media mangler det samme nettverket av kilder som kan formidle hva som egentlig foregår bak kulissene. Det er ingen å snakke fortrolig med. For med EØS jobber ingen nordmenn på innsiden av EU-systemet som kunne fortelle ham resten av historien, slik:

I september 2022 utkommanderte kommisjonspresident Ursula von der Leyen i sin State of the Union-tale, på en høflig og vennligsinnet måte, Norges statsminister til Brussel: EU ville ha slutt på de skyhøye gassprisene. En felles arbeidsgruppe ble nedsatt for å se på konkrete tiltak, men møttes kun en håndfull ganger – til stor frustrasjon fra EU-hold; «Norge har tydeligvis lært av delelinjeforhandlingene hvordan man skal trenere forhandlinger» ble det hvisket. Den norske forhandlingsdelegasjonen kunne reise seirende hjem – ingen enighet om tiltak for å få ned gassprisen. Det var umulig. Dermed tok Kommisjonen skjeen i egen hånd og innførte en serie markedsinngripende tiltak; nøytraliserte TFF-børsen i Nederland og etablerte felles forhandlingsplattform for innkjøp av gass, hvor også norske oljeselskaper i dag deltar. Alle tiltakene var Norge godt kjent med. Alle kunne Norge ha delt med Kommisjonen. Men den historien havnet i – blindsonen.

I tretti år har vi snakket om EØS-avtalens demokratiske underskudd fordi Norge ikke er representert i EUs beslutningsorgan. Men situasjonen er mye verre. For i tillegg til våre tre statsmakter har også våre ledende politiske kommentatorer EU i blindsonen.