Vis meg pengene!

Seinsommeren har bydd på rekordflommer. Bygder er blitt oversvømt to ganger på rad, og kjellere er fylt med vann. Folk har kjørt i panikk fra jordskred eller stått bom stille på grunn av stengte veier. Dynket i flomvann føles det rart å måtte argumentere for at klima er en viktig sak i valgkampen. Det er som om været allerede er blitt som i framtids-kortfilmen med den litt kleine tittelen «Fuck fossils» fra 2017 med en av Skam-skuespillerne, hvor det er regelmessige varsler om kjøreforbud og behov for koking av drikkevann. 

Fra bare å ha gitt eiendomsskatt til kommunene, gir nå vindkraftanleggene på land også inntekter fra produksjonsavgift og snart naturressursskatt.

Geir Ramnefjell
Spaltist

Heldigvis har bildet også endret seg. I løpet av sommeren ble klimasaken igjen løftet til toppen av velgernes prioriteringsliste, viste en undersøkelse fra NRK uka før valget. 

Det er likevel ikke bare flommene som har fått oppmerksomhet. I en rekke kommuner har vindkraft på land vært et sentralt stridsspørsmål i valgkampen. Denne gangen gikk også innbyggerne til urnene med visshet om at kommunal godkjenning vil være mer avgjørende, og at store økonomiske gevinster lokalt ligger i potten. Fra bare å ha gitt eiendomsskatt til kommunene, gir nå vindkraftanleggene på land også inntekter fra produksjonsavgift og snart naturressursskatt. Det er snakk om store summer. 

Var ikke elektrifisering upopulært i nord?

I Bjerkreim kommune i Rogaland har det stått mange tøffe kamper om vindkraft på land. Med vindparkene som er blitt bygget, får Bjerkreim allerede 48 millioner i årlige inntekter fra vindkraftproduksjonen, noe som utgjør omtrent 30 prosent av budsjettet i en kommune med cirka 2800 innbyggere.

Fram mot valgdagen dro det seg ytterligere til. Et nytt prosjekt, Moifjellet vindkraftpark, er under planlegging. Uka før valget gikk et flertall i kommunestyret inn for videre utvikling av prosjektet. Spenningen var dermed stor fram mot valget. Resultatet tilsier nå at det også vil være et flertall for Moifjellet vindkraftpark i den videre behandlingen i kommunen. 

Lønnsomhet er ikke grønnvasking, det er en forutsetning for å gjennomføre prosjekter.

Geir Ramnefjell
Spaltist

Striden i Bjerkreim har gått under radaren i den nasjonale nyhetsdekningen, i likhet med mange andre lokale vindkraftsaker. Kampen om vindkraft i Finnmark har fått langt mer oppmerksomhet, godt hjulpet av tilknytningen til elektrifiseringen av LNG-anlegget på Melkøya i Hammerfest. 

I kommunene Lebesby og Gamvik er det planer om store, nye vindkraftanlegg på land. Partiene som støtter utbyggingsplanene fikk flertall i lokalvalgene, noe som har overrasket mange. Var ikke elektrifiseringsplanene upopulære i nord? 

Igjen må vi se på forholdene lokalt, og gevinstene, for å forstå gjennomslaget. Det er ikke drømmen om elektrifisering av LNG-anlegget som sikret flertall. Lebesby vil få 150 millioner kroner i årlige inntekter fra vindkraft dersom de to parkene i kommunen blir fullt utbygd. Gamvik vil få nær det tilsvarende ved full utbygging. Det kan være vanskelig å henge med på tallene, de flyr bokstavelig talt gjennom lufta. Beregninger gjort av Fornybar Norge gir en nyttig tommelfingerregel: Hver enkelt turbin i en park, som gjerne består av et titalls, vil gi 900 000 kroner i lokale inntekter til vertskommunen.

Det er ennå langt fram til prosjektene kan realiseres. Fosen-saken må eksempelvis avklares før troverdige avtaler som kan sikre sameksistens med reindriftsnæringen kan komme på plass.