Analyse av 
Christina Kullmann Five

Det grønne skiftet; kunsten å lage omelett uten å knuse egg

En omlegging fra olje og gass til en fornybar virkelighet høres rent og grønt ut, og er noe de aller fleste vil si ja til. Men hvem vil egentlig ta ulempene en slik omlegging vil medføre?

En gigantisk vindmølle som nærmeste nabo? Nei takk. Men ett sted må de jo stå nå som strømmen skal bli grønn. Dette bildet er fra Tysvær vindpark hvor vindturbinene må slås av på kveld og nattestid på grunn av støy.
En gigantisk vindmølle som nærmeste nabo? Nei takk. Men ett sted må de jo stå nå som strømmen skal bli grønn. Dette bildet er fra Tysvær vindpark hvor vindturbinene må slås av på kveld og nattestid på grunn av støy.Foto: Jan Kåre Ness / NTB
Christina Kullmann Five

Langt ute i Nordsjøen står de. Enorme konstruksjoner, som fortidsdyr med en snabel ned i kontinentalsokkelen. De færreste nordmenn er plaget av synet av oljeplattformene, eller tenker på jobben de gjør. De er ute av syne og sinn.

Men vi kan alle glede oss over kraften som strømmer fra Nordsjøen til de tusen hjem. Til lampen som magisk lyser opp når du trykker på bryteren. Til kaffetrakteren som gir deg varm kaffe i koppen om morgenen. Til varmekablene på badet som varmer dine kalde vinterføtter.

En kamp mot vindmøller

For nordmenn på ferie i Danmark er det rart å se de menneskeskapte skogene med vindmøller, som utrettelig veiver med lange armer for å fange vinden.

«Eksotisk», tenker vi. Men snart må nordmenn også ta inn over seg at dinosaurtiden er forbi. Det grønne skiftet kommer. Og det kommer til å treffe oss midt i planeten.

...snart må nordmenn også ta inn over seg at dinosaurtiden er forbi. Det grønne skiftet kommer. Og det kommer til å treffe oss midt i planeten.

Riktignok er vi i Norge allerede velsignet med mye ren energi, ettersom landets bratte fjell og fossefall gir oss muligheten til å bruke vannkraft. Men likevel må mye skje også i Norge for å fase ut klimaverstingene olje og gass. Equinor melder at de i løpet av de neste fire årene skal investere 200 milliarder kroner i fornybar energiproduksjon.

Et av flere grunnleggende problemer for energikilder er at alle vil ha energien, men ingen vil ha produsenten. Fritt for å ikke ha et kjernekraftverk som nabo, eller en vindmølle i hagen. Sannsynligvis vil de fleste nye vindmøllene plasseres der det alltid er vind, langt til havs. Men noen må nok i fremtiden også tåle å ha en kraftprodusent irriterende nær.

Fosen-dommen og den etterfølgende debatten illustrerer poenget. Det er nå ett år siden Høyesterett avsa dommen som konkluderte med at vindkraftutbyggingene på Storheia og Roan utgjør et brudd på på menneskerettighetene for reineiere i området. Nå protesterer urfolk på at regjeringen ikke rydder opp etter seg.

Fosen-saken er bare en i rekken av de mange kampene urfolk har stått i for å forsvare sitt territorium mot storsamfunnets inngripen. Og flere kan det bli. Denne kampen for egne rettigheter kan dessverre gi assosiasjoner til den håpløse motstandskampen mot vindmøllene som forfatteren Miguel de Cervantes Saavedras beskrev i romanklassikeren om Don Quijote.

Jakten på råmaterialer

Det er ikke bare plasseringen av vindmøller som vil prege debatten fremover. Sjeldne jordarter og mineraler er avgjørende for å gjennomføre det grønne skiftet. Mineraler er råstoff til produksjon av vindmøller, og solceller. I tillegg trenger blant annet forsvarsindustrien, helsevesenet, prosessindustrien, og batteriindustri mineraler.

Det er ikke bare plasseringen av vindmøller som vil prege debatten fremover. Sjeldne jordarter og mineraler er avgjørende for å gjennomføre det grønne skiftet.

Kina dominerer i dag bildet og er verdens ledende leverandør av kritiske mineraler. EU har tatt tak i utfordringen i å gjøre Europa mer uavhengig av Kina for disse kritiske råvarene. Denne frikoblingen fra Kina vil i seg selv skape et stort økt behov for europeiske sjeldne mineraler og jordarter. I tillegg vil omveltningen til det grønne skiftet skape en enda større etterspørsel etter de kritiske innsatsfaktorene.

EU har lenge sett dette behovet komme, har jobbet med et nytt regelsett tilpasset det økte behovet i Europa. EU-kommisjonen skal levere et utkast til nytt regelverk i midten av mars.

Gjemt i norske berg ligger et stort potensiale av de ønskede mineralene. Flere har allerede øynet dette som et vekstområde for norsk industri. Nord-Norge ønsker å melde seg på kappløpet, og ser mineralmarkedet som en gyllen sjanse. 

Les også

USA satser stort på mineraler. Biden-administrasjonen anslår at det de neste tiårene er «forventet en etterspørselsvekst for kritiske mineraler på 400 til 600 prosent». 

Hei hå-hei hå

Dette vanvittige behovet vil føre til ihvertfall to ting. For det første må vi skjerpe oss på resirkulering, såkalt «urban mining». Mineralene som allerede er utvunnet og som nå befinner seg i din mobiltelefon, i el-bilen, eller i pc'en, må brukes på nytt. For det andre vil gruvedrift få ny vind i seilene. 

En ny gruve vil nødvendigvis kreve inngrep i naturen. Kanskje skal gruven legges et sted der det er bevaringsverdig uberørt natur, eller den vil gi forurensende utslipp i fiskevannet til den lille bygda som lever av fiske. Kanskje vil den komme i konflikt med et fredet bosettingsfelt fra steinalderen, eller samisk reinbeite. Hva skal veie tyngst? Inngrepet som er nødvendig for å oppnå ren, grønn energi? Eller de direkte lokale konsekvensene av naturinngrepet?

Ettersom Norge tross alt har en stor kontinentalsokkel, er det fristende å utvinne mineraler fra havbunnen. En tilsynelatende god løsning som ville skapt lite bry for oss på land. Men stopp nå litt, hva med fisken? 

Ikke godt nok

En ressursvurdering fra til Oljedirektoratet peker på et betydelig ressurspotensial for havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. Olje- og energidepartementet har hatt på høring en utredning av konsekvenser av gruvedrift under havoverflaten.

I høringen får imidlertid utredningen hard medfart. Blant annet har flere miljøvernorganisasjoner i en felles høringsuttalelse gått hardt ut mot regjeringens forslag. Miljøorganisasjonene påpeker at Olje- og energidepartementet «ikke klarer å svare godt nok på hvilke konsekvenser leting og utvinning vil få for norsk økonomi, klima og den unike naturen i dyphavet, og at kunnskapshullene ikke blir tilstrekkelig vektlagt i vurderingen av industriens miljøpåvirkning.»

Det ser dermed ikke ut til at havbunnen blir et egnet sted for mineralutvinning med det første.

Krevende spagat

EU og Norge har satt seg mål om å være karbonnøytralt innen 2050. For å redde klimaet må vi nødvendigvis dermed også gjøre store inngrep i naturen. Nå sier Mijøstiftelsen Bellona i et intervju med Altinget at de stiller seg positiv til gruvedrift i Norge, og håper at Norge kan bli best i klassen på "grønne mineraler".

Dette er en interessant utvikling og et godt eksempel på krevende avveininger myndighetene vil stå i fremover. En spagat mellom å redde klimaet i det store bildet, men på bekostning av noen lokalsamfunn i det lille bildet.

Man må dessverre knuse noen egg for å lage den omeletten. 

 En spagat mellom å redde klimaet i det store bildet, men på bekostning av noen lokalsamfunn i det lille bildet.

  


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977[email protected]
Sjefredaktør og ansvarlig utgiver:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørAnne Marie KindbergStyreleder og utgiverRasmus Nielsen
Copyright © Altinget, 2024