Giske-bok kan bli uhyggelig aktuell i dansk politikk

Tidligere har Arbeiderpartiet hatt en sterk posisjon blant både nær- og globalvelgere. Ifølge meningsmålingen i boka får Arbeiderpartiet nå 23 prosent av stemmene blant globalvelgerne, men bare ti prosent blant nærvelgerne.

Store grupper av nærvelgere er hjemmesittere, andre stemmer på Fremskrittspartiet eller Senterpartiet.

Etter samtaler med nykommere i Nidaros-forumet er det ifølge Giske ingen tvil om hvorfor: Folk kjenner ikke lenger igjen Arbeiderpartiet, sosialdemokratene har beveget seg for langt bort fra «vanlige folk» og deres hverdag. 

Giske skisserer også hvordan de kan gjenvinnes: Respekten for det praktiske arbeidet må gjenoppreises, tryggheten for barn og eldre må styrkes, det trengs et oppgjør med sentraliseringen til storbyene, selv om det møter motstand hos opinionsdannere – «for Oslo-kommentariatet er hovedstadens dominans nærmest en naturlov».

Giskes resept minner om det danske sosialdemokratiske partiet i Mette Frederiksens første periode. Han legger heller ikke skjul på inspirasjonen fra Kaare Dybvad og Mette Frederiksen, artig nok i en tid der Mette Frederiksen II er på jakt etter andre retninger. 

Giskes analyse viser at skillene også finnes på våre breddegrader.

Lars Olsen
Dansk journalist

Analysen er utviklet av den britiske redaktøren og Labour-debattøren David Goodhart. I 2017 ga han ut «The Road to Somewhere» om den nye konfliktlinjen:

Omtrent halvparten av britene er somewheres. De er forankret i et område og en rolle – husmor i Cornwall, bonde i Skottland eller snekker i Nordøst-England. De bor spredt over hele landet.

20–25 prosent er anywheres og bor hovedsakelig i storbyene. De har høyere inntekt, lang utdanning, finner sin identitet i jobb og karriere og kan leve – anywhere. Den siste fjerdedelen er et sted på skalaen mellom de to ytterpunktene.

Anywheres er økonomisk og kulturelt liberale, de omfavner EU og det flerkulturelle samfunnet, men kan være både sentrum-venstre i media, kultur og undervisning – eller sentrum-høyre i det private næringslivet. Konfliktlinjen går dermed på tvers av høyre-venstre.

I kunnskapssamfunnet er det anywheres som dominerer blant opinionsdannere og beslutningstakere. Mange somewheres opplever på sin side at de blir overkjørt av samfunnet. Misnøyen handler ikke bare om innvandring og EU, som ved Brexit, men om bredere sosial polarisering.

Den nye kunnskapsøkonomien har skapt langt større utrygghet på nedre halvdel av samfunnet. Industrier og gruver har stengt, fortidens selvsikre arbeiderklasse har blitt erstattet av usikre og dårlig betalte servicejobber som vakter, renholdspersonale og bartendere.

Skandinavia og Tyskland er heldigvis ikke avindustrialisert på samme måte som Storbritannia; men Giskes analyse viser at skillene også finnes på våre breddegrader. Nærvelgerne har også spilt en viktig rolle i den danske politikken de siste tiårene. 

Socialdemokratiet gjenetablerte på en unik måte båndene til nærvelgerne, som de europeiske søsterpartiene sliter med. Trond Giske er med gode grunner inspirert av dette.

Lars Olsen
Dansk journalist

Ved årtusenskiftet fikk Dansk Folkeparti sitt gjennombrudd ved å mobilisere nærvelgere som var misfornøyde med masseinnvandringen og de etablerte politikerne. Da DF triumferte ved valget i 2015, var det også forankret i provinsens opprør mot hovedstadseliten – våre anywheres, ifølge boken «Opprør fra utkanten», som en rekke valgforskere har skrevet.

I 2017–22 tok Mette Frederiksens sosialdemokrati virkelig opp hansken: tidlig pensjonsrett for slitne arbeidere («Arne-pensjon»), strengere innvandringspolitikk, et oppgjør med sentralisering, «nærheten tilbake» og lignende.

Den nye profilen passet perfekt for de tradisjonelle kjernevelgerne i arbeiderklassen, som i dag bor i områder og distrikt utenfor storbyene.

Det ble en knockout mot Dansk Folkeparti, der tusenvis av sofavelgere ble mobilisert og Mette Frederiksen statsminister. Socialdemokratiet gjenetablerte på en unik måte båndene til nærvelgerne, som de europeiske søsterpartiene sliter med. Trond Giske er med gode grunner inspirert av dette.

Spørsmålet er bare: Er Mette Frederiksen II i stand til å gjøre det samme igjen?

Socialdemokratiet har mistet mange arbeiderklassevelgere, ikke minst etter at store bededag ble avskaffet.  S-toppen kan med rette peke på investeringer i yrkesutdannelser og lønnsløft for offentlige grupper, men profilen til den privatansatte arbeiderklassen står ikke like sterkt som før.

Noen av de frafalne har – heldigvis, for sosialdemokratene – gått til Sosialistisk Folkeparti, men danske nærvelgere kan også gå en annen vei.

Socialdemokratiet-Venstre-Moderaterne-regjeringen stiller seg merkelig likegyldig til spørsmålet om sentrum-periferi, den løftes egentlig bare av Danmarksdemokraterne. Lederen Inger Støjberg gjorde et kanonvalg på deler av Jylland, og med nyvalgte Susie Jessen har de også en sterk profil i de gamle DF-bastionene i Vest- og Sørsjælland – her vil Socialdemokratiet få mye sterkere motstand enn ved forrige valg.

Generelle uttalelser om «samarbeid over midten» og «ansvar for Danmark» appellerer i beste fall til noen globalvelgere. For nærvelgerne handler det om hverdagen – og de kan fort endre posisjon.

---

Denne kronikken ble først publisert i danske Altinget, og er oversatt og tilrettelagt av Ingrid Skovdahl.