Månedens portrett| Mariann Hussein: «Med dagens kriterier for familiegjenforening, hadde jeg ikke vært i Norge»

– Onkelen min ble drept da han var på vei hjem, etter å ha fulgt meg og familien min til et trygt sted. Den unge, lekne og snille onkelen min. Det var mitt første møte med krigens grusomheter, sier Marian Hussein. For over 30 år siden var hun en redd liten jente på flukt i Somalia. I dag er hun en stolt folkevalgt i det norske parlamentet for Sosialistisk Venstreparti.

Nestleder i Sosialistisk Venstreparti, Marian Hussein, er født i Somalia og ble valgt inn på Stortinget i 2021. Hun er den første stortingsrepresentanten med afrikansk bakgrunn og den første som bruker hijab. 
Nestleder i Sosialistisk Venstreparti, Marian Hussein, er født i Somalia og ble valgt inn på Stortinget i 2021. Hun er den første stortingsrepresentanten med afrikansk bakgrunn og den første som bruker hijab. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Christina Kullmann Five

En lys og smittende latter. Det er det første møtet med Marian Hussein. Lyden av henne beveger seg mot meg i stortingskorridoren, før hun fysisk dukker opp rundt et hjørne sammen med sin rådgiver. Høyreist, med et fast håndtrykk og et bredt smil, viser Hussein meg inn på kontoret sitt.

– Jeg har ikke rukket å rydde så mye etter valget, sier hun unnskyldende og lukker igjen noen åpne skapdører. Den nyslåtte nestlederen av Sosialistisk Venstreparti setter seg, og ser rett på meg med et viljesterkt, men vennlig blikk.

Hun innrømmer at hun er litt nervøs, og triller ut den avvæpnende latteren igjen. Marian Hussein er født i Somalia, og er den første personen med afrikansk bakgrunn som kom inn som fast representant på Stortinget. Reisen har vært lang fra Somalia, via Saudi-Arabia, til Østerdalen, før hun flyttet til Stovner på Oslos østkant, og endte opp på stortingsbenken som representant for Sosialistisk Venstreparti.

Fakta

Fakta om Marian Hussein

Marian Hussein er født i 1986 i Somalia og kom til Norge da hun var ti år gammel. Hun har bakgrunn som vernepleier. Hussein er nestleder i SV og stortingsrepresentant for Oslo.

Hun ble valgt inn som stortingsrepresentant for Oslo ved stortingsvalget 2021 og sitter som medlem i Helse- og omsorgskomiteen.

Marian har vokst opp på Stovner. Hun har blant annet jobbet som pleieassistent, miljøterapeut, forskningsassistent, i førstelinjen i NAV og i barnevernstjenesten.

Hun har møtt som vararepresentant på Stortinget i perioden 2017 til 2021, leder SVs inkluderingsutvalg, har sittet i bydelsutvalget i Gamle Oslo og sittet i SVs programkomité. 

Kilde: SV.no, snl.no

 

På flukt

Om Marian ser ut av kontorvinduet sitt og følger Karl Johans gate med blikket, kan hun se den norske kongens slott trone på toppen av bakken. Om hun går ut kontordøren og følger korridoren, er hun bare trappetrinn unna stortingssalen i det norske parlamentet.

Første gang Marian hørte om landet Norge, var hun ti år. Hun bodde i Saudi-Arabia og fikk beskjed om at hun, om noen få uker, skulle flytte til et kaldt land i nord.

Marian Hussein 2 år gammel, mens hun enda bodde i Somalia.
Marian Hussein 2 år gammel, mens hun enda bodde i Somalia. Foto: Privat

– Norge? Hvor er Norge? Ingen ante hvor det var, ler Marian. Løsningen hun og søsknene fant til slutt, var å forklare at de skulle flytte til «nabolandet til Sverige». Sverige hadde de fleste hørt om. 

Som tiåring hadde Marian vært flyktning halve livet allerede. På 1990-tallet gikk Somalia som statsdannelse i oppløsning som følge av borgerkrig og regimeskifte. Marian var dermed bare fem år gammel første gang familien måtte legge ut på flukt. Først flyktet familien til besteforeldrene. Der fikk de vite at det ikke var trygt nok, og måtte fortsette flukten til en ny by. Besteforeldrene ble igjen.

Det var da det skjedde. Ordet «krig» som den fem år gamle jenta ikke hadde forstått, fikk hun nå kjenne på kroppen. Onkelen hennes hadde fulgt familien til den nye byen de skulle oppholde seg. På ungguttens ferd tilbake til sine foreldre, ble han drept. Mens Marian forteller rolig stemme, retter hun litt på brillene. En hijab dekker stramt håret hennes, og over en blomstrete sommerkjole har hun en strikkejakke. 

Migrantbarna – første møte med klasseskille

Da borgerkrigen brøt ut var Marians far migrantarbeider i Saudi-Arabia. Han var utdannet elektroingeniør og jobbet på en fabrikk for Pampers. Faren hadde pendlet til Somalia fra Saudi-Arabia, men ettersom krigen eskalerte, bestemte han seg for å flytte familien med seg til Saudi-Arabia.

– Det var en helt annen tilværelse. Jeg var i trygghet, gjenforent med far og fikk det mye bedre med en gang. Men vi hadde en uro for alle de andre, familien som var igjen i Somalia. Det var en beredskapssituasjon, forteller Marian.

I Saudi-Arabia fikk hun føle klasseskille på kroppen. Migrantbarna var annenrangs borgere. De fikk ikke samme rettigheter som de ektefødte saudi-araberne.  

– Mitt første skoleår gikk bra. Men jeg fikk en klar følelse av at vi mennesker ikke er like. Menneskesynet var diskriminerende. Vi som var migrantbarn ble sett ned på av saudi-arabiske barn, og vi snakket ikke med hverandre selv om vi gikk i samme klasse, forteller Marian. Enda mer utrettferdig var det at Marians lillebror ikke fikk lov å starte på den offentlige skolen. Det var bare døtrene av migrantbarn som hadde rett på skole. Husseinfamilien, som hadde dårlig råd fra før, måtte skrape sammen til privatskole til lillebror. 

Men jeg fikk en klar følelse av at vi mennesker ikke er like. Menneskesynet var diskriminerende.

Fra het millionby til iskalde grisgrendte strøk

– Det er en lang og komplisert historie, sier hun og gestikulerer mens hun slipper ut latteren igjen. Svaret på spørsmålet om hvorfor Marian endte opp i Norge, er en historie om familiegjenforening. Fars søster bodde i Østerdalen i Norge, og fikk gjenforening med sin bror. Han var på dette tidspunktet meget kreftsyk, og fikk behandling i Tyskland. På dødsleiet fikk Marians far hente sin familie fra Saudi-Arabia til Norge.

Den ti år gamle Marian landet derfor en vinterdag på Røros flyplass. Overgangen fra en ørkenhet millionby med 35 varmegrader i Saudi-Arabia, til minus 20 grader i Østerdalen, var enorm.

– Hva er dette lille lageret, tenkte Marian forundret da hun gikk ut av flyet og så Røros flyplass. Her var det ingen blokker, ingen brun tørr ørkensand. Bare noen små hus, og hvit kald snø. Snø hadde hun aldri sett før. Hvit kulderøyk kom ut av munnen hennes når hun pratet, og søsknene lo av hverandre.

Selv om det var veldig annerledes, var det spennende, og Marian kjente seg trygg. Familien flyttet inn på Os i Østerdalen, og ble mottatt med klær og leker. De fikk hele tiden god informasjon om hva som skulle skje, og raskt fikk hun begynne på skolen.

Her er Hussein 9 år gammel, og bor i Saudi-Arabia.
Her er Hussein 9 år gammel, og bor i Saudi-Arabia. Foto: Privat

– De behandlet meg med respekt! utbryter Marian. Møtet med den norske klassen var positivt. I klassen var alle like, og de inkluderte henne. Det var en helt annen følelse enn klasseskillet i Saudi-Arabia. 

Etter opplevelsene Marian selv har hatt, engasjeres hun i dag av flyktningebarnas hverdag i Norge. Hun opptatt av at barna som kommer hit, raskt skal få begynne på skolen.

– Det er bra at vi har blitt flinkere å gi barn rett til skole og barnehage. Det er ikke bra for barn å være lenge i asylmottak. Den hverdagen, hvor bekymringene til de voksne er mange. Barn trenger å få en pause fra de voksnes bekymringer, sier Hussein.

Selv om den ti år gamle Marian var trygg i Norge, ble familien på nytt rammet av sorg. To måneder etter at familien var gjenforent, døde Marians far av kreften. Tilbake satt mor igjen med syv barn, i et fremmed land.

Lykkejegere?

Stovner på Oslos østkant er Marians sted nå. Dit flyttet familien i 1998, og hun bor fortsatt der med sin sønn. Mor og flere søsken bor rett i nærheten, og er til god hjelp når dagene på Stortinget blir lange.

– Mange bruker ord som "migranter", eller "lykkejegere" om de som flykter. Når man har kjent på de opplevelsene selv, så vet man at det for mange ikke handler om å være lykkejegere. Men at ditt hjem ikke lenger er trygt. Det gjør meg engasjert i spørsmålet om hva kan vi gjøre for at færre må forlate hjemmet sitt, sier Marian som innrømmer at hun nok har ekstra mye solidaritet med mennesker på flukt.

– Har flukten og all flyttingen preget deg? 

– All flyttingen har gjort at jeg selv er mer åpen for forflytninger. Trygghet handler ikke om et sted. Vi mennesker kan trygge hverandre, og vi kan gjøre hverandre utrygge, svarer Marian kontant.

Hun er takknemlig for at de norske myndighetene behandlet familiens søknad om familiegjenforening raskt på slutten av 90-tallet, slik at de rakk å få litt tid med faren før han døde.

– Jeg blir helt… ja…., rørt senker hun blikket og hun tar en liten pause før hun fortsetter;

– Med dagens kriterier for familiegjenforening, hadde jeg ikke vært i Norge, sier Marian ettertenksomt. Hun er trist på vegne av de barna som går glipp av viktig tid med foreldre som oppholder seg i et annet land. Hussein mener at slike søknader om familiegjenforening tar for lang tid i dag, på barnas bekostning.

Når man har kjent på de opplevelsene selv, så vet man at det for mange ikke handler om å være lykkejegere. Men at ditt hjem ikke lenger er trygt. 

Morna, Jens!

Det var Siv Jensens tale etter valgseieren i 2013, da Jens Stoltenberg måtte kaste kortene for en borgerlig regjering, som utløste en innmelding fra Marian Hussein til Sosialistisk Venstreparti. 

– Jeg følte noe stod på spill, sier hun. Da innbetalingsgiroen kom i posten angret hun, og hun betalte ikke kontingenten. Men noe var vekket i henne.

Frem til nå hadde hun hatt en oppfatning av at det bare var «folk som studerer statsvitenskap som jobber med politikk». Ikke sånne som henne selv, en vernepleier. Engasjerte og interessante samtaler med en kollega på jobben, gjorde at hun etter hvert valgte å betale medlemskapet i SV 2014, og turte å gå på sitt første partimøte. Deretter ballet det på seg. Da skjønte hun at politikk handler om det vi føler en nærhet til, som vi kjenner igjen. 

Ett av de første offisielle SV-bildene av Marian Hussein, tatt i 2017.
Ett av de første offisielle SV-bildene av Marian Hussein, tatt i 2017. Foto: Marius Nyheim Kristoffersen/Sosialistisk Venstreparti

Det er lite prat om hvilke muligheter flyktninger får, men mer prat om hvilke utfordringer de har.

– For en utrolig reise du har gjort. Tenker du ofte på det?

– Det er lite prat om hvilke muligheter flyktninger får, men mer prat om hvilke utfordringer de har, sier Marian. Hun penser stadig vekk fokus over fra seg selv til andre, og er nå mer opptatt av å snakke om holdninger til flyktninger enn sin egen reise. Hussein tror at flyktningestrømmen fra Ukraina har endret norsk flyktningdebatt. 

– Tidligere var det fokus på hva må flyktningene måtte endre for å tilpasse seg. Nå har vi innsett at også Norge må endre noe for å ta flyktninger godt imot. Kanskje har vi ikke vært bedre forberedt enn nå, sier hun håpefullt.

Likevel er Marian skuffet over visse sider av Norges innvandringspolitikk. Et forslag om å gi afghanske kvinner rett til asyl i Norge, ble nylig stemt ned, fordi det kunne gi feil signal til folk som ønsket å komme til Norge. 

– Har vi ikke lyst til å gi de kvinnene et signal om håp i Norge? Hva slags stemmer ønsker vi å være i verden? Jeg blir skremt av hvor ille vi tror om folk, sukker hun.

Hussein har også selv blitt preget av folks tanker om flyktninger. Å være den første stortingsrepresentanten som bærer hijab, har vakt reaksjoner.

Med dagens kriterier for familiegjenforening, hadde jeg ikke vært i Norge.

– Hva slags reaksjoner har du fått?

– Folk er glade, sier Marian og smiler igjen. Til den dag i dag har hun fått mest positive reaksjoner. Mange med minoritetsbakgrunn, som ikke selv har tenkt på at de kan være politikere, blir inspirert av Marian. De ser nå at det er et spillerom som er åpent, også for dem.

– Vi er her for deg, vi er veldig stolte, forteller Marian at hun får høre fra mange ungdom fra Oslo øst. Men stoltheten er blandet med et alvor.

– Det er mange som nå føler de er representert av meg. Det er litt skummelt å overtenke. Det er en tillitserklæring, men likevel en tillit man må ivareta, sier hun alvorstynget.

Noe vi må lære oss å leve med  

– Du beskriver positive tilbakemeldinger, men opplever du også hets på grunn av hijaben din?

– Jo, jeg har fått noen negative kommentarer, innrømmer hun. 

Men ethvert forsøk på å få Marian Hussein til å snakke om det negative, mislykkes.

– På vernepleierstudiet lærte vi om positiv forsterkning. Menneskemøter gir meg energi. Jeg gir ikke så mye oppmerksomhet til det negative. Det tar gleden bort, sier Marian.

Fysisk hets har hun heldigvis sluppet unna, forteller hun. Men psykisk hets betegner hun som «noe vi må lære oss å leve med». Hussein tar selv en del forhåndsregler for å unngå å havne i en vanskelig situasjon. Hets mot folkevalgte er generelt sett et problem mot demokratiet, mener Marian.

– Lokale politikere er mer sårbare. De har ikke det samme apparatet som oss stortingsrepresentanter. Jeg ser eksempler på lokalpolitikere som blir sykmeldte på grunn av hat og hets, sier Hussein alvorstynget og engasjert.

Benken i stortingssalen deles med Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde.
Benken i stortingssalen deles med Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

– I stortingssalen er du plassert ved siden av Christian Tybring Gjedde fra Fremskrittspartiet som har vært en av Stortingets mest innvandringskritiske politikere. Hvordan er det å sitte ved siden av ham?

– Som person er han en vanlig mann med sine meninger. Jeg har lært meg å håndtere det. Problemet med utspillene han har hatt, er at partiet har en følgerskare. Det er noe med en signaleffekt. Hva vi politikere gjør, kan skade og begrense folk. 

Kommentarer som «jeg vil ikke ha tørklehode til å hjelpe meg» er et eksempel på hva muslimske kvinner i omsorgstjenester har opplevd å høre, forteller Marian. 

– Folk får ikke gjort jobben sin fordi de blir diskriminert på jobb. Vi må huske at det er en hverdag. Vi politikere må si ifra om at en visst type oppførsel ikke er akseptabelt. Dessverre var ikke Erna Solberg flink til å irettesette kolleger. Jeg håper vi kan få et skifte i Norge hvor en del utspill over streken kan bli slått hardere ned på.  

Men hvordan jobbe mer effektivt når du gir omsorg?

Mer omfordeling

– Hva er motivasjonen din for å stille som folkevalgt?

– Jeg ønsker å være en stemme for de som sjelden får dele sin hverdag med politikere. For eksempel mennesker med funksjonsnedsettelse eller deres pårørende. Eller helsepersonell i en hektisk hverdag. De får utallige meldinger om at de må jobbe mer effektivt. Men hvordan jobbe mer effektivt når du gir omsorg? Akkurat nå passet det bare med bleieskift, og ikke med en dusj?, spør Marian med ironi i stemmen. Hun mener at omsorg ikke kan effektiviseres bort, og at vi må snakke mer om de vanskelige prioriteringene som kommer fremover.

– Hva skal vi prioritere for å ivareta velferd? Vi ender med å tape mer med å effektivisere for mye, mener Marian. 

– Hva er din viktigste kampsak?

–  Vi må omfordele mer, vi må kjempe mer for de rettferdige løsningene hele tiden. På alle felt. Nå står det en del viktige slag for kloden, og omprioriteringer vi må gjøre nå. I tillegg må vi omfordele velferd i Norge. Vi kan ikke alltid prioritere lakselobbyen. Det er mange som har behov for fellesskapet, som ikke blir hørt. Vi kan ikke bruke all spalte- og tv tid på de rikeste menneskene i Norge. Det er ikke fornuftig, hamrer Hussein frem. 

– Hva betyr lederskiftet i SV for partiets retning? 

– Jeg tror det betyr at vi skal breie oss som det folkevalgte vi er og skal være. Vi skal rekruttere fra alle samfunnslag og perspektiver, mener Hussein.

Hun opplever at partiet har gitt beskjed om at de ønsker en dame som har vært i helsevesenet, i landets mest klassedelte by, at de vil ha folk med ulik bakgrunn. Hussein mener at lederskiftet, med henne selv nå i ledelsen, betyr at Sosialistisk Venstreparti har blitt litt mer mangfoldig. 

– Kanskje får vi litt bredere appell, men også en litt annen sammensetning av folk. Vi har nå en annen inngang til politikken enn hva mange andre har hatt. Vi fortsetter å jobbe for de samme sakene. Jeg håper SV vil fortsette å kjempe for rettferdig fordeling, og klimakampen. Mannskapsbytte betyr ikke kursendring, avslutter Mariann og setter et punktum med en liten latter. 

Mannskapsbytte betyr ikke kursendring.

Marian Hussein har en drøm. En drøm om å kunne være en stemme for de som sjelden får dele sin
hverdag med politikerne.
Marian Hussein har en drøm. En drøm om å kunne være en stemme for de som sjelden får dele sin hverdag med politikerne. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

 

Omtalte personer

Marian Hussein

Nestleder, Sosisalistisk Venstreparti, stortingsrepresentant (SV), medlem, helse- og omsorgskomiteen, medlem, Stortingets delegasjon til OSSEs parlamentariske forsamling

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00