– Det samiske var noe som skulle usynliggjøres

Kultursjokk i Gudbrandsdalen

13 år gammel fikk Muotka et nytt kulturelt vendepunkt. Familien flyttet til Skjåk i Gudbrandsalen for ett år på grunn av fars jobb. Jenta med langt og ustyrlig hår hadde vokst ut av barnekoften.

Forundret ankom hun dalen mellom fjellene. Bygda stod i sterk kontrast til den flate Finnmarksvidda hun var vant til å skue langt utover hjemme i Nesseby. Hun hadde lest seg opp på flere nynorske bøker, og endatil gått på leikaringkurs for å skli inn i miljøet på sitt nye hjemsted. 

Første skoledag på den nye skolen ble hun tatt godt imot av en hyggelig gjeng med Gudbrandsdøler. Da de spurte hva som var favorittmaten hennes, tråkket hun imidlertid feil;

– Det beste jeg vet er tørka kjøtt og tørka fisk, svarte Muotka.

– Det er jo sånn hunder spiser!, utbrøt en av de nye klassekameratene, og hele klassen lo. 

– Dra på lopphavet, sa klassevennene nå med tulle-stemme og rar dialekt hver gang hun kom inn i skolegården. Muotka følte seg ikke truffet. Men hun hadde fått en påminnelse om at hun var annerledes, samisk. Det var vanskelig å forklare de andre hva den samiske kulturen innebar. 

Dette stod i sterk kontrast til hvordan gudbrandsdølene snakket om sin egen kultur. De var stolte av å komme fra Gudbrandsdalen og viste mer enn gjerne frem sine drakter og tradisjoner.

Jentene sydde bunader selv, og gutta kom og hentet henne i traktor for å dra på date. Da hun så dette, fikk det henne til å stille seg selv spørsmålet;

– Hvorfor kan ikke vi samer være like stolte og vise frem vår egen kultur?

Spørsmålet tente et engasjement i ungjenta. 

 I det norske samfunet er det mange som vil ta vare på det samiske samfunnet. Vi har mange gode samevenner.

 

Veiviseren

Samejenta i Gudbrandsalen ble populær da bygdekinoen i Skjåk satte opp den nye filmen fra Nils Gaup, Veiviseren.

Sagnet om den unge gutten Aigins kamp for å redde seg selv og folket sitt hadde levd på samiske folkemunne i nesten 1000 år. Gaup hadde skapt historien om til en forrykende action film, og endte opp med en Oscarnominasjon.

Da ungdomsgjengen syklet sammen hjem fra kinoen var Muotka stolt. Selv om historien var langt fra en sames hverdag, føltes det som en god begivenhet. En befrielse om at det endelig var noen som fortalte noe om hvordan det er å være samisk. Noe hun selv syntes var vanskelig å sette ord på.

– Nå skjønner vi mye mer! sa vennene i munnen på hverandre. 

Inn i lokalpolitikken

Da året i Gudbrandsdalen var omme, og familien flyttet tilbake til Nesseby, ble kontrasten til de stolte gudbrandsdølene tydelig.  

Engasjementet for å gjøre samene stolt av sin egen kultur, gjorde veien kort inn i ungdomspolitikken. Som 17-åring var Muotka allerede leder av den lokale foreningen. Snart ble hun valgt inn i ungdomsutvalget i Norske Samers Riksforbund (NSR), ble leder av lokallaget, fortsatte veien inn Tromsø sameforening og Alta sameforening. Der ble hun ble valgt inn i landsstyret og heiet frem som valgkampgeneral. 

På veien oppover i politikken lærte Muokta seg samisk. Språket hun alltid hadde hørt, men ikke fått særlig opplæring i.

Sametinget oppstod som en konsekvens av striden om Kautokeino Alta vassdraget.

Kosespråket

– Når jeg besøkte besteforeldrene mine, hørte jeg alltid samisk, men på skolen var det viktigst var å være flink i norsk, forteller Muotka.

Vendepunktet kom først da hun selv var 17 år og ble storesøster. Fra å være en passiv mottaker av samisk språk, ble det viktig for henne at lillebror skulle vokse opp med det samiske språket. Derfor la hun seg i selen for å lære seg det hun i dag kaller sitt «kosespråk». 

– Det kjennes utrolig verdifullt, og jeg er glad for at barna mine har samisk som førstespråk og at de har fått all undervisning i grunn- og ungdomsskolen på samisk, sier hun.

I 2009 ble hun valgt inn som representant på Sametinget, og hun steg i gradene hele veien. Da Muotka ble hun spurt om å overta som sametingspresident måtte hun ta en runde med seg selv og familien.

– Kan jeg klare å lede verdibasert og motivert?, spurte hun seg selv. Hun ønsket å være en god leder og sikre fremtidsmuligheten for den samiske kulturen og språket. I kofferten hadde hun tung faglig bagasje med både juss og prosjektlerderutdanning. 

Familien hadde fulgt hennes brennende engasjement, og ga henne full støtte. I oktober 2021 tok Muotka sete som sametingspresident.

 Mange samer har dårlig systemerfaring. De har opplevd at det samiske ikke blir hørt, og at det er kommunikasjonsutfordringer.

Konfliktløsningsapparat 

– Mange samer har dårlig systemerfaring. De har opplevd at det samiske ikke blir hørt, og at det er kommunikasjonsutfordringer. Vi kan ikke være et vanlig offentlig organ. Vi må jobbe mye med møtene, med menneskene, forklarer sametingspresidenten. 

Og de ser ut til å lykkes. Såpass vellykket har Sametingsmodellen vært, at Muotka reiser både til Australia og Brasil for å snakke om den norske modellen for å finne urfolks meninger. Det samiske parlamentet har eksistert i 34 år.

– Sametinget oppstod som en konsekvens av striden om Kautokeino-Alta-vassdraget, forteller Moutka.

Det var en sivil ulydighetsaksjon som startet i 1968 fordi norske myndigheter skulle demme opp den store Alta-elven i Finnmark. Samene protesterte mot den massive utbyggingen av vassdraget, og striden kulminerte på slutten av 70-tallet.

Alta-striden har Muotka selv bare vage minner fra. Det utspilte seg et par år før hendelsen i skolegården med samekoften på 17. mai. Hun husker imidlertid at hun lekte i stuen, at TV-en stod på, og at hun kjente på den alvorlige stemningen som lå tungt i rommet. De voksne rundt henne var triste og stille, mens nyhetene flimret over TV-skjermen.  

Alta-saken gikk såpass galt i konflikten mellom stat og samiske interesser, at myndighetene forstod at de måtte ha en bedre måte å kommunisere med urbefolkningen på. En løsning ble å samle den samiske befolkningen i en representativt funksjon, et eget parlament hvor samene kunne forhandle frem et felles standpunkt i ulike saker. 

– I Sametinget samles det samiske folket sin folkevalgte stemme. Jeg tror folkevettet er jevnt fordelt. Sametinget er nok like bra og dårlig som ethvert annet folkevalgt organ, mener Muotka.

Vindturbinene på Fosen

Vindparken på Fosen og utbygging av Alta-vassdraget har mange likhetstrekk. I dag har Fosen-saken blitt en slags ny Alta-sak, hvor den norske staten står i konflikt med de samiske interessene.

Samiske interesser kommer til å bli stadig mer aktuelle, og vil være under et større press i fremtiden. Kommuner vil i tiden som kommer stå i en vanskelig spagat mellom urfolks interesser, næringslivsinteresser og en nødvendig overgang til fornybar kraft. Muotka er innforstått med at Sametinget kommer til å få en viktigere og synligere rolle i tiden som kommer. Og hun er glad for å ha mange venner.

– I det norske samfunnet er det mange som vil ta vare på det samiske samfunnet. Vi har mange gode samevenner, sier presidenten. Hun oppfatter at et flertall ønsker samene godt. Likevel er det ikke fritt for hatfylte ytringer og stemmer som oppfatter samene som et problem. 

Det er som å ta lokket av en heksegryte, hvor det kravler opp ubehageligheter som er uakseptable. 

– For det meste er det veldig positivt å gå rundt i kofte, sier Muotka og smiler. Men hun innrømmer også at hun, og mange andre samer, har hatt noen veldig negative opplevelser som hun karakteriserer som «intenst ubehagelig», og «rasistiske uttalelser». Slik oppførsel eskalerer i vanskelige arealsaker.

– Det er som å ta lokket av en heksegryte, hvor det kravler opp ubehageligheter som er uakseptable. Det skjer hver gang det har vært en konfliktsak. Da får vi høre det veldig mye, mener Muotka. Hun understreker hvor viktig det er å bekjempe hets og hat. 

En ustoppelig kraft

Sett i bakspeilet mener Muotka at den samiske kulturen og stoltheten blant samene har tatt et stort sprang i riktig retning på de 30 årene som har gått siden hun først kjente på skammen i skolegården på 17. mai.

– Nå har vi muligheter, kultur, undervisning og fokus på samiske rettigheter, sier hun. Men hun mener det fortsatt er en lang vei å gå, og at mye fortsatt kan gjøres bedre.

Hun ser med stolthet og glede hvordan den oppvoksende generasjonen samer tar stadig større plass i samfunnsdebatten.

– Samiske ungdommer i dag er en ustoppelig kraft. De gjør det veldig bra på nesten alle arenaer.

Muotka tror på ungdommen og tror på fremtiden for den samiske kulturen. Hun viser til at samenes historie fikk mye oppmerksomhet da det Stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin utredning. Utredningen kaller Muotka «et vitnesbyrd over en villet og skadelig politikk».

Men tilbake til start – hva skjedde med jenta i Nessebyen med de skitne hverdagsklærne på 17-mai?

– Hun dro tilbake til skolegården og vant potetløpet, sier Muotka og smiler lurt.

Samiske ungdommer i dag er en ustoppelig kraft. De gjør det veldig bra på nesten alle arenaer.