Natos nye nordiske klubb kommer ikke nødvendigvis til å marsjere i takt

Utad fremstår nok de fire nordiske landene som en relativt homogen masse av små velferdssamfunn med nesten like flagg og noen av verdens lykkeligste befolkninger, som snart vil danne en nordisk klubb innenfor Nato-landenes klubb.

Finland ble med i forsvarsalliansen i april, og når det tyrkiske valget er over, vil Sverige mest sannsynlig også få grønt lys til å bli med i alliansen. Trolig var det ikke akkurat det Russlands president Vladimir Putin hadde tenkt skulle være en ringvirkning av angrepet på Ukraina for knapt 15 måneder siden.

Danmark, Finland, Norge og Sverige har en rekke felles forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser, som de nå vil kunne fremme med høyere stemme og bredere støtte i Nato-kretsen. 

Landene kjenner hverandre fra det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO, der man i flere tiår har forsøkt å hente ut nordiske synergier. Men det har mest handlet om uskyldige samarbeid om materielle anskaffelser og lignende. Blant annet fordi det var grenser for hvor mye Nato-landene Danmark og Norge kunne samarbeide med de to nøytrale broderlandene Finland og Sverige om.

Den barrieren vil formodentlig snart bli fjernet, og veien er ryddet for den nordiske klubben av Nato-land.

Holder Russland i sjakk

Dette er imidlertid ikke alle de fire landene enige om.

For det første har Norge ingen stor strategisk egeninteresse i Østersjøen. Her handler det først og fremst om å holde Russland i sjakk i det høye nord. På land, til sjøs og i luften. Å overvåke Russlands militære aktiviteter og være klar til å respondere. Her er Finnmark, Barentshavet og Norskehavet de viktigste satsingsområdene og potensielle kamparenaer. 

Det er stor forskjell på hvordan de fire landenes forsvar er strukturert og hvilke kapasiteter de rår over.

Når det gjelder Finland og Sverige, er det motsatt. Begge land har små landareal i Arktis. Men det er Østersjøen og Finlands landegrense mot Russland de to landene har øynene rettet mot. Her er de tre strategisk viktige baltiske landene og Natos nye sterke gutt i klassen, Polen, mer åpenbare lekekamerater.

Med Grønland som en del av kongeriket og beliggenheten ved inngangen til Østersjøen, har Danmark et bein i begge leire.

Fjerne himmelstrøk

For det andre er det stor forskjell på hvordan de fire landenes forsvar er strukturert og hvilke kapasiteter de rår over.

Ytterpunktene er Finland og Danmark. Førstnevnte er bygget opp for å kunne forsvare finsk territorium. Det betyr store mengder panser og artilleri. Sistnevnte bærer på bagasjen fra begynnelsen av 2000-tallet, hvor det for danskene handlet om å ha et ekspedisjonsforsvar som kunne sendes til fjerne strøk og kjempe side om side med amerikanerne, britene og franskmennene.

I årene som kommer vil Finland måtte bruke mye energi på å tilpasse sitt forsvar for å møte Natos styrkemål. Her er forventningen at Nato vil kreve større mobilitet. Som en del av en allianse må finnene også kunne komme de andre landene til unnsetning. Da er det ikke lenger nok å kunne forsvare sin egen grense.

Motsatt må Danmark bruke energi på å kunne sette inn tunge styrker med rikelig kampkraft.

Sverige må helt grunnleggende sett finne ut hva det vil si å ikke lenger bære alt ansvaret selv. Det gir både avlastning og nye oppgaver og ansvar. Norge må sørge for at våre bakkestyrker har like mye kampkraft som vi har i luften og til sjøs med nye jagerfly og ubåter.