Våpenindustrien er Norges skjulte suksesshistorie – og sårbar for politiske strømninger

Opprustning gir industrivekst 

I forrige uke kom nyheten om at Kongsberg Gruppen har inngått nok en milliardavtale om våpensalg, denne gangen til Litauen. 

Mye av den veksten de opplever nå, handler ikke om opprustningen i Europa på grunn av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2021. Den kom som en følge av den samme Putins invasjon av deler av Ukraina i 2013.

Norsk forsvarsindustri omsatte i fjor for 26 milliarder kroner, noe som etter mine beregninger tilsvarer over 3,1 millioner kroner per årsverk (8333 årsverk). Det var en økning på 13 prosent fra året før, viser den årlige statistikken fra Forsvarets Forskningsinstitutt, som ble lagt frem i november.

Ser man på ordrereservene, altså hvor mange bestillinger som ligger inne for de kommende årene, vil denne industrien oppleve enorm vekst i mange år fremover. De forsvarsrelaterte ordrereservene steg med hele 39 prosent det siste året, ifølge rapporten. 

Det som er helt spesielt med forsvarsindustrien, er at den er ett hundre prosent knyttet opp mot politiske beslutninger. All eksport av forsvarsmateriell fra Norge er lisenspliktig, og Norge har et av verdens strengeste eksportkontrollregimer, og all produksjon og innkjøp til eget forsvar også går gjennom Stortinget. Kunder utenfor Norge, er andre lands regjeringer. 

Det andre som er unikt med denne industrien, er hvor langsiktig den er: 

Mye av den veksten de opplever nå, handler ikke om opprustningen i Europa på grunn av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2021. Den kom som en følge av den samme Putins invasjon av deler av Ukraina i 2013. For i årene som fulgte, ble det snakket sammen – behovet for mer kuler og krutt var åpenbar. 

Industrien trenger folk

Det betyr at behovene fremover vil øke betydelig: For teknologisk kompetanse, for samhandling, for investeringsvilje og for risikoavlastning. Også dette er beslutninger som til syvende og sist havner i en stortingskomité nær oss. Øker vi studieplasser til teknologifagene nå, får ikke forsvarsindustrien den kompetansen før det har gått 6–10 år. Blir det liten eller ingen tilgang på kritiske mineraler, vil det være prekært for forsvarsindustrien i hele Europa. 

For noen år siden møtte jeg en gruppe oljearbeidere på en plattform i Nordsjøen. De fortalte at det hadde skjedd en merkbar endring i folks holdninger til dem. Deltok de på en grillfest med folk de ikke kjente og fortalte hvor de jobbet, ville de for 10–15 år siden bli møtt med interesse og respekt. Nå turte de omtrent ikke si hva de drev med – de møter en vegg av skepsis og kritiske spørsmål om klima og utslipp. 

Men Sauli Niinistös dirrende stemme gjør inntrykk. Han ber oss forholde oss med et dypere alvor til at et langsiktig endret trusselbilde som også krever langsiktige politiske prioriteringer. 

Den samme opplevelsen har folk i forsvarsindustrien hatt: I nedrustningsnasjonen Norge har det nærmest vært uglesett å si at du jobber med å produsere «bomber og granater» – eller ammunisjon, høyteknologiske droner og NASAMS, som er mer presise benevnelser. Kommunikasjonsavdelinger i de store forsvarsindustrielle selskapene har brukt det meste av sin tid på å forsvare at det produseres våpen. Nå har det snudd: De blir møtt med respekt og nysgjerrighet, og de er en ettertraktet arbeidsgiver. 

Men de vet også at våpenproduksjon i seg selv er kontroversielt og at stemningen fort kan snu. Og en Gaza-krig får frem helt andre konfrontasjoner politisk enn det en Ukraina-krig gjør. Det merker allerede sentrale aktører i forsvarsindustrien Altinget har snakket med. 

Krav til nedrustning, men behov for opprustning?

Vi er ved slutten av en stortingssesjon der et forsvarsbudsjett med relativt kraftig vekst er vedtatt. Et forsvarsforlik er underveis og vil trolig komme til våren.

Dette har skjedd nesten uten offentlig debatt. Det er et svakhetstegn, og bør uroe flere enn de som sitter med ordrebøker fulle, uten helt å vite om den politiske støtten er langsiktig, eller et blaff.

Forsvar bør engasjere bredere. Myndighetenes muligheter til maktbruk ved hjelp av våpen skal diskuteres og må være underlagt strenge retningslinjer. Men Sauli Niinistös dirrende stemme gjør inntrykk. Han ber oss forholde oss med et dypere alvor til at et langsiktig endret trusselbilde som også krever langsiktige politiske prioriteringer.