Spaltist:  
Harald Høiback

Death by PowerPoint

Å ta livet av folk med PowerPoint er ikke bare et militært privilegium – det er en global syke. I dette spaltistinnlegget av oberstløytnant Harald Høiback er det imidlertid den militære varianten av det digitale masseødeleggelsesvåpenet som står i fokus.

Foto: Montasje: Ole Berg-Rusten/NTB/Heiko Junge/NTB
Harald Høiback

PowerPoint er et i-landsproblem mange av oss kjenner. Enkelte av oss har også gleden av å utsette andre for ubehaget. Å ta livet av folk med PowerPoint er heller ikke bare et militært privilegium. Her er det imidlertid den militære varianten av dette masseødeleggelsesvåpenet som står i fokus. Det er grunn til å tro at vi påvirkes av dette verktøyet på langt flere måter enn vi tror. Vi finner mye på nettet om hvordan man bør gjøre sine PowerPoint-foredrag mindre kjedelige, men det finnes ikke så mye om hva dette presentasjonsverktøyet gjør med vår måte å tenke på. Det finnes nok noen PowerPoint-plansjer om det, men ikke så mye mer.

Her skal jeg løfte fram tre problemer med denne programvaren som fortjener vår oppmerksomhet. For det første kan fargerike digitale lysark lure beslutningstakere til å tro at de har et bedre beslutningsgrunnlag enn de har. For det andre kan dansen rundt PowerPoint gjøre det vanskelig å samle kollektive erfaringer og akkumulere kunnskap. For det tredje er plansjenes vanedannende og sedative effekt større enn godt er.

Glansbilder av virkeligheten

Mange stabsoffiserer har PowerPoint-plansjer som eneste synlige resultat av sitt arbeid. Slider oppdateres og presenteres gjennom dagen på ulike arbeidsmøter og boards. Det er som hovedregel et fast sett med plansjer som arbeidsdagen dreier seg rundt. Alt mange som slutter i en militær stab etterlater seg, er en fil eller ti med fargerike PowerPoint-plansjer. Noe utover det som får plass på plansjene, og som andre kan bruke senere for å få mer forståelse for de vurderingene som lå bak plansjene, kan det imidlertid være vanskeligere å oppdrive. 

Det er grunn til å tro at vi påvirkes av dette verktøyet på langt flere måter enn vi tror.

Harald Høiback
Spaltist

PowerPoint er et presentasjonsverktøy, men ofte representerer ikke plansjene annet enn seg selv. I stedet for å presentere funn og vurderinger, blir plansjene en erstatning for normal og ryddig saksbehandling. Beslutningsgrunnlaget for en militær sjef i et hovedkvarter ligner derfor på de glansede brosjyrene du finner på nettsidene til bilforhandlerne. De er pene å se på, og de gir en ide om hva slags bil dette er, men det er ikke mulig å bruke dem til å reparere bilens motor, eller finne fram i trafikken. Beslutningene blir deretter.

Plansjer gir tilhørerne løsrevne informasjonsbrokker uten å fortelle hva dette betyr i det store bildet. Connecting the dots overlates som regel til tilhørerne. Vedkommende ved lerretet har gjerne også kun punktene på plansjene å forholde seg til. Å spørre dem om hva det de presenterer kan få å bety for de videre operasjonene, kan være som å invitere de klassiske værdamene på TV 2 til å diskutere komplekse varmfronter. Man gjør det i så fall bare for å være ekkel. 

Les også

Vandrende plansjesett

Ulike plansjesett kan også vandre fra den ene operasjonen til den andre. De samme plansjene pusses litt på og skyves hit og dit, uten at man tenker særlig på det som ligger under dem. Det er også rubrikkene i plansjeformatet som bestemmer hva tilhørerne blir presentert, ikke hva de trenger å høre. Plansjene blir huskeliste, arkiv og regnskap for den som briefer, ikke en budskapsplattform utarbeidet med tanke på hva tilhørerne trenger. 

Alt mange som slutter i en militær stab etterlater seg, er en fil eller ti med fargerike PowerPoint-plansjer. 

Harald Høiback
Spaltist

Enkelte formuleringer og brokker av informasjon kan ha eksistert virtuelt i staben i mange år, uten at det er mulig å finne ut av hvem, om noen, som i sin tid opprinnelig skrev det. Man endrer og klatter etter behov. Da den amerikanske general David Petraeus overtok i Kabul etter den like amerikanske Stanley McChrystal i 2010, tok han for eksempel med seg sine beste ideer i fra Irak, eller snarere sine beste plansjer: «More than a few eyebrows went up: same-old, same-old. Well, what did they expect? Hire the Iraq guy; get the Iraq solution.»

Handle- og gjennomføringskraft på plansjer

Mange plansjeverk kan også ha liten kontakt med det som skjer utenfor stabens egne vegger. Å dra gjennom en bunke plansjer på møter kan være eneste mulighet til å vise handle- og gjennomføringskraft. De praktiske konsekvenser, utenfor hovedkvarteret, er gjerne mindre viktig. 

Å dra gjennom en bunke plansjer på møter kan være eneste mulighet til å vise handle- og gjennomføringskraft. 

Harald Høiback
Spaltist

I 2010 skrev den amerikanske obersten Lawrence Sellin et innlegg om livet som stabsoffiser i det internasjonale hovedkvarteret i Kabul. Innlegget gikk viralt, og fikk fatale følger for hans videre karriere. Han er nok en kranglevoren fyr, men det svinger utvilsomt av hans vurderinger:

«For headquarters staff, war consists largely of the endless tinkering with PowerPoint slides to conform with the idiosyncrasies of cognitively challenged generals in order to spoon-feed them information. Even one tiny flaw in a slide can halt a general's thought processes as abruptly as a computer system's blue screen of death. The ability to brief well is, therefore, a critical skill. It is important to note that skill in briefing resides in how you say it. It doesn't matter so much what you say or even if you are speaking Klingon […] Each day is guided by the 'battle rhythm,' which is a series of PowerPoint briefings and meetings with PowerPoint presentations. It doesn't matter how inane or useless the briefing or meeting might be. Once it is part of the battle rhythm, it has the persistence of carbon 14. And you can't skip these events because they take roll — just like gym class […] The commander's immediate subordinates, usually one- and two-star generals, listen to the brief in a semi-comatose state. Each briefer has about one or two minutes to impart either information or misinformation. Usually they don't do either.»

PowerPoint-syken er global

De fleste av oss har nok opplevd å sitte i halvkoma foran TV-skjermen og se på værmeldingen, uten å få med et ord. Slik er det også å høre på briefer i stab: «The ranks of generals and admirals who assembled daily in the ISAF headquarters typically sat mute, mesmerized by the colorful slides and soothing voices, like cobras swaying to the tune of a fakir’s flute.» Så selv til det PowerPoint er utviklet for, å presentere informasjon, tanker og idéer, egner de seg ofte dårlig. I hvert fall dårligere enn vi later til å tro. Spesielt om vi tror at kulepunkter på et fargerikt lysark er alt et foredrag trenger.

PowerPoint-syken er selvfølgelig ikke forbeholdt vår del av verden. Tidligere amerikansk forsvarsminister Robert Gates ble derfor dypt fortvilet da han så at sykdommen også hadde spredd seg til Irak: «And right there in the middle of a war zone, in the equivalent of Fort Apache, Baghdad, I got a PowerPoint briefing by Iraqi officers. PowerPoint! My God, what are we doing to these people? I thought. It took a lot of self-control to keep from bursting out laughing.»

Om du synes denne kronikken ble i lengste laget, eller at det er vanskelig å finne hovedpoengene her, kan jeg selvfølgelig tilby et PowerPoint-foredrag, om honoraret er hyggelig. 

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00