Tilfellet Sverre Diesen

Diesens fire aksiomer

Postulater og aksiomer er mer eller mindre selvinnlysende utsagn som må tas for gitt for i det hele tatt å komme i gang med resoneringen. I matematikken har vi mange av dem, som for eksempel: Mellom to punkter kan det trekkes en entydig linje, alle rette vinkler er like store, og ting som er lik samme ting, er også like hverandre. Om man ikke aksepterer slike utsagn i utgangspunktet, vil man ikke ha større glede av matematikk. Men for dem som aksepterer disse enkle bestanddelene, som de fleste gjør, kan de brukes til å bygge svært avanserte byggverk. Det er også slik Diesen bygger sine militærfaglige og sikkerhetspolitiske argumenter.

I alt finner jeg fire diesenske aksiomer i boka Krig, Konflikt og Militærmakt – Norsk Forsvar i en endret verden.

For det første må vi gå ut ifra at alle internasjonale aktører er rasjonelle. Det betyr ikke at de er snille, lovlydige eller demokrater, men at de ikke vil gjøre noe de selv taper på. Krig er følgelig et resultat av kalkyler. At du er rasjonell betyr imidlertid ikke at du makter å regne riktig. Som Diesen skriver: «Når det er blitt en langvarig, blodig og kostbar krig i Ukraina, var det derfor ikke noe russerne hadde kalkulert med. Det skjedde fordi de regnet fullstendig feil.» 

Det er som om en helsedirektør skulle be om mer penger til å redusere helsekøene, eller en veidirektør om mer penger til rassikring av vei.

Harald Høiback
Spaltist

Diesens andre aksiom er at Nato kommer oss til unnsetning, om det kniper nok: «Vi synes spesielt uvillige til å se at forsvar i vår kontekst ikke dreier seg om å bevare kontroll over alt norsk territorium til enhver tid, men om å utløse bestemte politiske beslutninger i Brussel og Washington.»

Diesens tredje aksiom er at en dårlig soldat er verre enn ingen soldat: «Kostnadsforholdet og dermed balansepunktet mellom mennesker og materiell har endret seg, og det greier vi ikke å ta konsekvensen av. I stedet har vi beholdt en modell som egentlig baserer seg på at det fortsatt er hvor mange vi er som 'begrenser landets vernekraft', slik det het tidligere.»

Det leder meg til det fjerde, og viktigste av Diesens aksiomer. Størrelsen på forsvarsbudsjettet styres ikke av sikkerhetspolitiske vurderinger. Noe av det dummeste Diesen vet, er politikere som spør forsvarssjefen om hvilke forsvar han synes han trenger. «Det er det som påpekt ingen logikk i, og egentlig burde han da si at 'med all respekt statsråd, det gir ingen mening å be om et slikt råd uten å fortelle meg hvilke økonomiske rammer jeg har å holde meg til'.» Først må altså regjeringen finne ut hvor mye de vil bruke på andre viktige ting, deretter må de fortelle forsvarssjefen hvor mye penger det er igjen til forsvar. At forsvarssjefen, etatsjefen, skal ha en mening om hvor mye penger vi bør avsette til forsvar, er som vi vet en vederstyggelighet. Det er som om en helsedirektør skulle be om mer penger til å redusere helsekøene, eller en veidirektør om mer penger til rassikring av vei. Slik kan vi ikke ha det.

Men stemmer det?

Om du deler Diesens fire postulater, vil du ha mye å glede deg over i Krig, Konflikt og Militærmakt. Da vil du formodentlig også være enig i de viktigste konklusjonene som trekkes der. Noe annet vil være vanskelig. Det vil være som å bryte med formallogikken. Men om du ikke er enig i disse fire aksiomene, blir det langt vanskeligere å være enig i bokas konklusjoner, selv om den fremdeles er høyst leseverdig. 

Man kan kalle Sverre Diesen mye, men middelmådig er han ikke.

Harald Høiback
Spaltist

Det er ikke sikkert at et eventuelt militært angrep på Norge, i en eller annen form, kommer som et resultat av kalkyler, korrekte eller gale, men som følge av hevngjerrighet eller ren ondskap. Nato har over tid også utviklet seg til en nokså mangslungen klubb, og på grensen til en dysfunksjonell organisasjon. Det er grenser for hvor mye tid man ønsker å bruke i tyrkiske basarer, og om USAs kommende president nekter å være med videre, er det kanskje ikke så mye allianseforpliktelser igjen å snakke om? Men Norge må likevel kunne forsvare seg. Det kan også være at vi på et tidspunkt kan havne i en situasjon hvor vi trenger mange soldater, også de som er ganske dårlige. Om all militær spisskompetanse i Norge på et tidspunkt befinner seg inne i døde kropper, kan det være bra å ha flere soldater igjen, selv om de er nokså middelmådige.

Til slutt er det dessverre også mulig å se for seg et scenario hvor en fremtidig norsk generasjon spør sine besteforeldre: «Stemmer det at landet hadde 16 000 000 000 000 kroner på bok da president Lyutsifer Safin la sentrum i fire norske storbyer i grus med krysserraketter? Hvorfor hadde vi ikke luftvern? Ble ikke verdens beste luftvernsystem produsert i Norge? Farmor, fortell! Var forsvarsbudsjettet for lite? Hvor var forsvarssjefen?»

Middelmådig er han ikke

Kanskje hadde general Solli rett likevel? Kanskje var det galskap satt i system han tilbød sine politiske foresatte den gangen på det sene 90-tallet? Som de grep begjærlig med begge hender? Kanskje er det bra at framtidshistorikeren jeg innledet denne teksten med, og som sitter og klør seg i hodet over denne Diesen, ikke finner flere av hans støpning i Norge på det angjeldende tidspunkt? Det er kanskje nok med én Diesen i hver generasjon?

Eller er problemet snarere det motsatte? At Diesen var den eneste toppoffiseren i sin generasjon som hadde refleksjonsdybde og formidlingsevne nok til å etterlate seg noen tankevekkende refleksjoner etter et langt yrkesliv i Forsvaret? De få andre som har forsøkt, har i stort begrenset seg til selvforherligende selvfølgeligheter. Grunnen til at Diesen stikker seg ut er ikke at han spiller skingrende falsk eller så fryktelig høyt, men fordi han er mutters alene i orkesteret. Hvor er alle de andre? Hvor er de som mener andre ting enn ham?

Kanskje er mangelen på innsatsfaktorer som penger, folk og luftvern et langt mindre problem for Norges forsvarsevne enn dyrkingen av den smiskende opportunismen og den klamme militære middelmådigheten? Man kan kalle Sverre Diesen mye, men middelmådig er han ikke.