Washington ser tre geostrategiske områder i verden

Mindre internasjonal innsats?

Kanskje kan Amerika leve et helt utmerket liv med et mye mindre internasjonalt engasjement enn i dag? Financial Times tar opp akkurat dette temaet i en bredt anlagt artikkel 15. februar.

Hovedbudskapet er at amerikanske sikkerhetsinteresser krever vesentlig mindre internasjonal innsats enn det som har vært lagt til grunn de siste 80 årene. Man behøver ikke å være fullt ut enig med forfatteren for å tenke at denne teksten er verdt å reflektere litt over. I tillegg kommer at bruken av amerikansk militærmakt etter 1945 i liten grad har levert de politiske resultatene Washington hadde sett for seg. Frigjøringen av Kuwait i 1991 var et hederlig unntak.

Amerika har enorme behov for å investere i egen infrastruktur og bygge opp en moderne velferdsstat.

Arne Bård Dalhaug
Generalløytnant (p) og spaltist

Asia er selvsagt det aller mest sentrale geostrategiske området sett fra Washington. Veldig mange Kina-eksperter sier i dag høyt at Beijing innen noen år vil angripe Taiwan militært. Skulle dette skje, må vi også legge til grunn at Kinas nære støttespiller Nord-Korea vil starte en krig mot Sør-Korea. I så fall ville USA mest sannsynlig bli involvert i en høyintensitetskrig både på land og over enorme havområder i Asia.

Men også i Asia har tvilen om hvorvidt USA virkelig vil være villig til å stå ved sine forpliktelser, begynt å snike seg inn. New York Times sine meningsmålinger på Taiwan viser at færre enn før faktisk tror at USA vil gripe inn militært. Sam Roggeveen er forsker ved Lowy-instituttet, Australias ledende tenketank når det gjelder internasjonale forhold. Han mener at USA over tid vil komme frem til at kostnadene med å stå opp mot Kina i Asia, ikke er verdt de enorme kostnadene, og at amerikansk sikkerhet ikke krever dette. Følgelig må en forvente en kraftig redusert amerikansk tilstedeværelse i Asia.

Laber avskrekking i Midtøsten

Det er ikke å ta for sterkt i å si at amerikansk politikk i Midtøsten de siste par tiårene har vært lite å skryte av. Nåværende konflikt viser med all tydelighet igjen at amerikansk innflytelse på Israel er heller beskjeden, og at hverken Houthi-militsen eller Iran synes å bli særlig avskrekket av USA.

Faren for en utvidelse til en regional krig er fortsatt til stede, og mulighetene til å få Israel til å akseptere en to-statsløsning fremstår som heller små. Mange tenker at USA rett og slett ikke er i stand til å presse frem en varig fredsløsning. 

Amerikanske interesser i Midtøsten, utover å sikre Israels overlevelse som stat, er mindre i dag enn på lenge. USA har over lang tid forsøkt å redusere ressursbruken i denne regionen, men terroren utløst av Hamas den 7. oktober i fjor presset amerikanerne til igjen å øke fotavtrykket.    

Europa må gjøre mer selv

Sett fra Washington var også Europa en region som kunne håndteres med en relativt beskjeden innsats, men det var før 24. februar 2022. USA tok et kraftige grep om ledelsen av NATO og innsatsen til støtte for Ukraina.

Imidlertid, siden høsten i fjor har det ikke vært mulig å få gjennom en ny omfattende amerikansk hjelpepakke til Ukraina. Og selv om denne skulle bli vedtatt i løpet av våren, vil tilliten til USA være varig svekket, i Europa og globalt.

Donald Trump sine lite gjennomtenkte uttalelser hjelper heller selvsagt ikke. Og signalene fra amerikanske politikere i München var at Europa må gjøre mye mer selv. 

Bruken av amerikansk militærmakt etter 1945 har i liten grad levert de politiske resultatene Washington hadde sett for seg. 

Arne Bård Dalhaug
Generalløytnant (p) og spaltist

I europeiske hovedsteder ser man nok mer enn ett «Zeitenwende». Fra å være relativt trygg på at USA ville stå last og brast med Europa, er stemningen i de fleste hovedsteder at det nå er grunnlag for tvil. Videre er det blitt ganske åpenbart at Europa må ta et langt større ansvar for Ukraina enn man så for seg bare for noen måneder siden.

Enkelte europeiske politikere har endatil mumlet om at Europa kanskje trenger egne atomvåpen. Og til syvende og sist settes det jo spørsmålstegn ved om i hvor stor grad USA vil fortsette å investere i den verdensorden vi kjenner etter 1945.  

Sprekker i det amerikanske lederskapet

Israel kan uansett ikke alene bygge opp militære styrker av en slik størrelse at Iran/enkelte arabiske land kan avskrekkes uten amerikansk bistand.

I Asia er Kinas militærmakt så omfattende at det er bare USA som kan utbalansere denne. Selv om bekymringen er til stede for at USA en dag kan nedskalere, ser vi lite amerikansk press mot disse allierte om å ta mer ansvar.

Det er foreløpig bred politisk enighet i Washington om at amerikanske interesser krever å demme opp for kinesisk aggresjon. Støtten til Israel er mer betinget av den jødiske lobbyen internt i USA og av sterke kristne grupper, men vi ser større sprekker i det amerikanske politiske landskapet enn tidligere.

Den uforbeholdne støtten Israel er vant til fra USAs side, kan ikke lenger tas for gitt. På noe sikt kan dette gi store endringer av amerikansk utenrikspolitikk rettet mot regionen.

Trusselen fra Russland er håndterbar

Europa er i en særstilling i den forstand at trusselen fra Russland er håndterbar gitt en befolkning på over 700 millioner mot et Russland på 140 millioner, og den europeiske økonomien er flerfoldige ganger større.

Men også i Asia har tvilen om hvorvidt USA virkelig vil være villig til å stå ved sine forpliktelser begynt å snike seg inn. 

Arne Bård Dalhaug
Generalløytnant (p) og spaltist

Sett fra Washington fremstår europeisk militær svakhet som i stor grad å være «selvforskyldt», noe som kommer til uttrykk i en viss amerikansk irritasjon.

USA har et enormt globalt spenn i sin utenrikspolitiske portefølje, og er strukket veldig tynn mange steder. Når USA ser på verden, stikker Europa seg ut som det geostrategiske området som kunne avlaste USA mye mer, og det er ikke en urimelig betraktning hvis vi ser saken med amerikanske øyne.

Det er absolutt ingen grunn til å tro at dette vil endre seg, Trump eller ikke. Trump som president vil selvsagt gi dette noen ekstra omdreininger. Bare tanken om «Dormant NATO» er bekymringsfull.

Europa bør bli mye mer opptatt av hva de tilbyr som USA virkelig føler at landet trenger. NATOs generalsekretær har allerede påbegynt den reisen.

Transatlantisk sikkerhet er under press, og det er også USAs rolle som «globalt politi». Det er mange som ser at USA trenger mye mer hjelp til å opprettholde den verdensorden vi har hatt siden 1945.

Historisk sett har Amerika hatt et betydelig innslag av isolasjonisme og ønske om nøytralitet. Politiske grupperinger som ønsker et mindre internasjonalt orientert USA, har vokst i styrke de siste årene.

USA er strukket tynn mange steder, og stadig flere ser at det er ikke gitt at alle som ønsker seg militær hjelp fra USA, garantert vil få støtte. Dette må vi anta også vil medføre at land som Kina, Nord-Korea, Iran og Russland tenker at de nå har flere frihetsgrader til å drive med alt fra full invasjon til ulike former for hybrid krigføring.

Denne utviklingen må vestlige land ta med en helt annen grad av alvor enn hva som har vært vanlig frem til nå. Norge er absolutt intet unntak.

Det er særlig Europa USA har høye forventninger til. Vi bør ikke skuffe vår aller viktigste allierte. 

Europa bør bli mye mer opptatt av hva de tilbyr som USA virkelig føler at landet trenger. NATOs generalsekretær har allerede påbegynt den reisen.

Arne Bård Dalhaug
Generalløytnant (p) og spaltist