Jeg tillater meg å utfordre statsråden på om han ser at det er noen muligheter for at Einar Rasmussen skal få sin takk og medalje for den innsatsen han gjorde for Norge under krigen?

Mange norske kvinner og menn kjempet for Norges frihet og selvstendighet under krigen og okkupasjonen 1940–1945. Kampen foregikk på forskjellige arenaer hjemme og ute. Både militære og sivile deltok. De hemmelige motstandsgruppene gjennomførte blant annet risikable sabotasjeaksjoner, drev viktig etterretningsarbeid og kurervirksomhet over grensen til Sverige. Deres innsats hadde stor betydning for motstandsviljen i befolkningen og bidro til at Norge ikke lot seg nazifisere.

Krigsdekorasjonssystemet ble innført i 1941. For militær og sivil motstand i det okkuperte Norge var ikke innsatsen dokumentert på en systematisk måte. Hjemmestyrkenes Råd besluttet i 1946 at ingen av deres folk ville bli foreslått dekorert fordi det etter rådets syn ville være urettferdig og uheldig å gradere den enkeltes innsats på hjemmefronten. Dette betyr blant annet at ingen fra Milorg er dekorert.

Regjeringens tildeling av medaljer for særlig innsats for Norges sak under andre verdenskrig pågikk til begynnelsen av 1950-årene. I tiårene etter ble det stilt spørsmål om alle som hadde gjort en innsats var hedret som fortjent. Fra 2011 til 2016 ble det gjort en grundig historiefaglig utredning i regi av Forsvarsdepartementet. En gruppe faghistorikere utredet om noen var forbigått ved dekorering på grunn av politiske forhold, manglende kunnskap eller hemmelighold. Utredningen viste at den praksis som var fulgt, i store trekk hadde vært rasjonell og ryddig, selv om enkelte aspekter ikke var i samsvar med det man i dag, to generasjoner senere, vil regne som riktig.

Den daværende regjeringen sluttet seg til en anbefaling om ikke å dele ut flere medaljer for innsats under andre verdenskrig, med mindre nye opplysninger skulle tilsi nye vurderinger. Årsaken var hensynet til likebehandling av alle involverte, og manglende dokumentasjon i mange av sakene. Mange mennesker gjorde betydningsfull og farlig innsats for Norges sak under krigen og okkupasjonen, men forble udekorerte. Så langt i ettertid er det ikke en realistisk og rettferdig måte å rette opp i det. I dette ligger det ingen underkjennelse av Einar Rasmussens innsats under andre verdenskrig. Vi er evig takknemlige overfor dem som satte livet på spill for de verdiene vi holder høyest da nasjonens eksistens var truet.