12 avvisninger i Den europeiske menneskerettsdomstolen – en positiv nyhet for norsk barnevern

Barnevernet som tramper inn, kanskje i hælene på politiet, for å hente ut et livredd barn som roper på mamma. Foreldres årelange kamp mot et rettssystem som hindrer dem fra å se barnet sitt.

Det er lett å fyre opp følelser med sjokk-overskrifter når feil skjer i barnevernet.

Et oppgjør med menneskerettighetene

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har hatt en slags storrengjøring mot norsk barnevern, og håndtert over 40 saker siden 2017. Da klagene fra domstolen begynte å dumpe inn hos Barne- og familiedepartementet, var jeg ansatt i departementet som jurist. Jeg var en av byråkratene som håndterte strømmen av klagesaker, og opprydningen det medførte. Siden starten har Norge blitt dømt gang på gang for brudd på retten til familieliv.

Barnevern er sannsynligvis en av de vanskeligste og viktigste oppgavene et samfunn har. Det er en hårfin balansegang mellom to grunnleggende menneskerettigheter; rett til familieliv og rett til beskyttelse.

Denne uken kom det imidlertid et lysglimt fra Strasbourg for norske myndigheter. EMD avviste torsdag 12 klager mot norsk barnevern.

Begrunnelsen til domstolen var at det samlet sett ikke hadde vært noen mangler i beslutningsprosessen. Den avslo derfor klagene som åpenbart ugrunnede.

Dette kom imidlertid samme uke som myndighetene ble dømt i ni saker, for å ha brutt retten til familieliv for foreldre og barn. Det er meget alvorlig, og en katastrofe for de barn og foreldre som har blitt rammet av feil.

Barnevernsfeltet har imidlertid en rekke vanskelige dilemmaer. 

Hårfin balansegang

Norge og Norden er langt fremme når det gjelder å anerkjenne barns rettigheter. Norge var for eksempel først ute med å opprette et barneombud, og vi har tidlig vært opptatt av hva som er barns beste.

Barnevern er sannsynligvis en av de vanskeligste og viktigste oppgavene et samfunn har. Det er en hårfin balansegang mellom to grunnleggende menneskerettigheter; rett til familieliv og rett til beskyttelse.

Både foreldre og barn har rett til beskyttelse av familielivet med hverandre. Samtidig har barnet en rett til å bli beskyttet mot foreldre som ikke fungerer, og som skader barnet.

Men hvordan skal myndighetene vite hva som egentlig foregår bak hjemmets fire vegger? Og om man finner det ut, er det ikke slik at det som er best for ett barn er like bra for et annet barn? Hvordan kan man forutse hvordan barnet vil få det i fremtiden om det blir boende hjemme, om barnet flyttes i fosterhjem, eller på institusjon?

Det er i utgangspunktet sunt at overnasjonale organer kan korrigere dersom et land ikke respekterer menneskerettighetene. 

Kritisk blikk utenfra 

Det er i utgangspunktet sunt at overnasjonale organer kan korrigere dersom et land ikke respekterer menneskerettighetene. Å heve barnevernsspørsmålet opp på europeisk nivå viser imidlertid at avveiningen av hva som er best for et barn til en viss grad ser ut til å være kulturrelatert.

I noen kulturer – gjerne øst-europeiske – er det tradisjon for at familien vet best, og at de skal håndtere et barns oppfostring. Mens i andre – de nordiske og vest-europeiske – er det en større tro på at staten skal ordne opp, dersom familien ikke fungerer.

I motsetning til spørsmål som kan telles og måles, som for eksempel antall dager i varetekt, blir derfor spørsmålet om en barnevernssak er gjennomført i strid med menneskerettighetene, vanskeligere å måle med samme målestokk. 

Ny barnevernslov

Barnevernssakene i EMD har gjort at norsk barnevern har sett seg selv godt i speilet, og tatt grep. Det er bra. Enkelte deler av regelverket trengte åpenbart en revisjon.

I arbeidet med ny barnevernslov som trådte i kraft første januar i år, er det tatt tak i mange av utfordringene som domstolen i Strasbourg har pekt på. Norge har en grunnleggende god rettssikkerhet i barnevernssaker. Prosessen er preget av blant annet rett til medvirkning for barn, plikt til samarbeid med foreldre, rett til kontradiksjon og rett til overprøving.

En viktig del av kritikken fra Den europeiske menneskerettsdomstolen har dreiet seg om praktiseringen av reglene om samvær mellom barn og foreldre. Nå er det både laget nye lovbestemmelser og retningslinjer. Det ser ut til at praksisfeltet har forstått viktigheten av at samvær vurderes annerledes.

Ikke fall ned i grøften

Samtidig kan det være grunn til å frykte at praktiseringen av endringene i norsk barnevern, med et økt fokus på foreldrenes rettigheter, indirekte svekker barns rettsstilling:

• Barnevernet må ikke bli så redd for å gripe inn unødig, at barn blir boende for lenge under uholdbare forhold, fordi man «venter og ser det an».
• Barnevernstjenesten kan bli så opptatt av å dokumentere godt det den gjør, at den får mindre tid til familiene.
• Barnevernstjenesten risikerer å blir så opptatt av at barnet skal ha samvær med foreldrene sine, at barnet utsettes for unødvendig retraumatisering.
• Statistikk viser at adopsjonstallene går ned, sannsynligvis fordi EMD har kritisert myndighetene for å adoptere bort enkelte barn. Kan dette gå på bekostning av barn som trenger den stabiliteten og inkluderingen i en familie som en adopsjon representerer?
• Kan det bli vanskeligere å rekruttere fosterforeldre når det er disse som blir sittende igjen å håndtere vanskelige situasjoner som eksempelvis barn som retraumatiseres av samvær med foreldre?

EMD-dommene mot norsk barnevern har vært en nyttig korreks, men utfordringen videre blir dermed å sørge for at man ikke faller ned i denne motsatte grøften.

Penger til god forebygging er en viktig investering som på sikt vil spare samfunnet for mye. Spare mange mennesker fra lidelser og ødelagte liv, spare kostnader til et barnevern og andre hjelpetjenester, og unngå fremtidige fellelser i EMD. 

Grunn til å feire

Uansett, avvisningene som EMD gjorde denne uken, møtes ikke med store overskrifter i media, fordi myndighetene ikke hadde gjort feil.

Men de 12 sakene gir grunn til å anerkjenne at systemet har fungert. Det er grunn til å sende en tanke til alle barnevernsarbeidere der ute, som gjør så godt de kan hver eneste dag, for at barn i Norge skal ha en trygg oppvekst.

Selv om uken startet med dårlige nyheter, ble torsdag en dag for å gi en honnør til barneverns- og helsenemndene som fatter de forferdelig vanskelige beslutningene om å ta et barn ut av sitt eget hjem.

Det kan også være en anledning for norske politikere til å grunne over betydningen av ordet «forebygging». Forebygging er ikke et ord som slår hardt når det er budsjettkonferanser og det knives om pengebevilgninger. Det er forståelig at det er vanskelig å sette av en masse penger til forebygging.

Men det å forebygge er å sørge for at foreldre som ikke kan håndtere barn, får god oppfølging allerede fra svangerskapet. Å forebygge omsorgssvikt er å hjelpe barn helt fra starten i livet, så de ikke trenger å få ødelagt barndommen med traumer og brudd på familiebånd.

Penger til god forebygging er en viktig investering som på sikt vil spare samfunnet for fremtidige utgifter, spare mange mennesker fra lidelser og ødelagte liv, og unngå fremtidige fellelser i EMD.  

--- 

RED. ANM: Christina Kullmann Five jobbet i Barne- og familiedepartementet som jurist og fagrådgiver fra 2013 til 2022. Hun har jobbet for flere statsråder, og har vært med i arbeidet med ny barnevernslov. Five har siden oktober 2022 vært nisjeredaktør for Altinget EU/EØS.