Da Norge var EU-medlem på prøve

Kåre-Per – den viktigste årsaken til skilsmisser?

Alle arbeidsgruppene ledes av «formannskapet», som roterer hver sjette måned. I denne perioden var det Tyskland som skulle bringe meningene sammen. 

Når man kommer fram til en enighet, går det videre til COREPER, komiteen for de faste representanter COREPER på fransk – eller Kåre-Per, som ble den norske uttalen. På spøk den viktigste årsaken til skilsmisser, siden møtene kunne medføre hyppig sent kveldsfravær fra familien. 

Rett ved midnatt fikk jeg ordet, sa det på to minutter og dro hjem hvor vi hadde hatt middagsgjester en fredag kveld. Gjestene hadde reist, kun sigarlukten var tilbake. 

Knut Arne Sanden
Tidl. LOs mann i Brussel

Da EF var seks land, var det ambassadørene som satt i COREPER, og sakene var færre. Disse avklarte sakene og lot bare de vanskelige bitene gå til ministerrådet for beslutning. Men med det indre marked og mye annet måtte man ha to COREPER, nemlig I og II. 

Utenrikssakene og en rekke viktige ting havnet i nummer II, hvor ambassadørene regjerte. Det falt daværende EU-ambassadør Eivind Berg noe tungt at han skulle sitte i nummer II, mens alle mulige underordnede veltet seg i glansen av I. 

151 lange dager

Hver morgen kom det en halv meter høy dokumentbunke til EUDEL på engelsk, tysk og fransk. Den tyske versjonen ble kastet, mens noen ambisiøse frankofiler økte sine franske spesialkunnskaper ved også å lese den franske utgaven. Ellers gikk alt på haltende engelsk. Dokumentene var detaljerte og refererte ofte til hva de enkelte land hadde ment sist og hva formannskapet forslo som ny tekst. Fristen var kort, og en rekke saker måtte avklares i Oslo, enten i UD eller i det berørte fagdepartement som skulle utforme et «mandat» som man måtte prøve å holde seg innenfor i arbeidsgruppen. Nå var ikke mandatene så spesifikke at det gjorde noe, slik at det var romslig plass for egne vurderinger. Mandat måtte de der hjemme fundere på i løpet av helgen. 

Den første saken som jeg skulle presentere det norske synet på, var en fillesak og skulle opp etter lunsj. Men det dro ut. Klokken 18.00 var det en kort spisepause med vin til de som ønsket. Deretter gikk det slag i slag. Klokken 22.00 ble det servert whisky ved møtebordet. Flere takket ja og det dempet litt på uenigheten, men ikke på taletrengtheten. Rett ved midnatt fikk jeg ordet, sa det på to minutter og dro hjem hvor vi hadde hatt middagsgjester en fredag kveld. Gjestene hadde reist, kun sigarlukten var tilbake. 

Slik pågikk det i 151 dager. Da det begynte å nærme seg dato for folkeavstemningen, økte «responsen» på de norske innleggene. I et møte hvor vi drøftet et direktiv om foreldreledighet for begge foreldre, holdt jeg et litt pompøst innlegg om nødvendigheten av «familiegjenforening mellom far og barn». Jeg hørte «tause applausen» i den danske kabinen, hvor det satt minst to kvinnelige tolker.

Den tyske møtelederen, en mann, kommenterte tørt at ved å imøtekomme ønsket fra «Norwegen», kunne det kanskje bidra til et norsk ja, så han støttet forslaget av den grunn, men la til: Det er neppe nok. 

En surrealistisk engangsopplevelse

Han fikk rett. Natten til den 28. november ga et nytt nei. Om morgenen kom vaskepersonalet og dermed ble det norske skiltet «Norge» fjernet fra møterommene. Dokumenthaugen sank hurtig og til slutt var det bare noen slengere som var sendt av noen som ikke hadde fått med seg det norske nei-et.

De norske tjenestemenn- og kvinner kunne puste lettet ut og vende tilbake til et normalt liv, med normal arbeidstid, familieliv og arbeidsdokumenter på norsk.

Vi hadde fått prøvd oss, og uavhengig av ja eller nei hadde vi fått en unik, men ikke udelt positiv innsikt i en del av det som kalles komitologien i EU.

Det hele var kanskje kun en surrealistisk engangsopplevelse. 

Det hele var kanskje kun en surrealistisk engangsopplevelse.

Knut Arne Sanden
Tidl. LOs mann i Brussel