Ja, til økte forskjeller!

Utsagn over ethvert middagsbord i løpet av enhver valgkamp: «Politikerne bare krangler og skylder på hverandre i stede for å snakke om egen politikk». Ofte er det riktig og det er aldri en god metode for å øke engasjementet for politikk, annet enn deler av egen partiorganisasjon. De har forhåpentligvis allerede bestemt seg for hva de skal stemme.

Som politiker er det en klar fordel å snakke om egne løsninger. Det høres også veldig sympatisk ut å si at «vi snakker bare om vår egen politikk». Men for valgoppslutningens del er det er en like stor fordel å forklare på en ordentlig måte hvorfor de andres løsninger er dårlige.

I velgerundersøkelsen etter forrige kommune- og fylkestingsvalg oppga 35 prosent av de som ikke stemte (og svarte på undersøkelsen) at de lot være å stemme fordi de mente «forskjellen mellom partiene var for små».

Økt temperatur øker opplevelsen av at politikken betyr noe.

At hver stemme teller.

Ifølge valglovutvalget vil valg med tydelige alternativ, der velgeren opplever at mye står på spill, øke valgdeltakelsen. Og da er «det som står på spill» forstått som noe som betyr noe i livet til den som skal stemme, ikke noe som betyr noe for politikerens seier eller tap.

Den samlede valgoppslutningen er like viktig som andel som stemmer på enkeltpartier, det er gjennom et størst mulig valgting politikken høster legitimitet.

Ikke flere personangrep 

Å øke temperaturen i norsk politisk ordskifte, er ikke det samme som å gjøre personangrepene flere. Ola Borten Moe etterlot seg et hjertesukk på vei ut av departementskontorene. Han opplevde det som «strevsomt at vi i økende grad ikke bare diskuterer saker, men trekker motivasjon og intensjon i tvil som skaper et tøffere og hardere ordskifte». Han var bekymret for hva det gjør med samfunnsutviklingen og rekruttering til politikken. 

Økt temperatur øker opplevelsen av at politikken betyr noe. At hver stemme teller.

Jette F. Christensen
Spaltist, Altinget

Kanskje denne valgkampen kan være fri for å tillegge andre intensjoner de ikke har for å forsterke eget poeng. Kanskje vi kan slutte å høre argumenter som «det min motstander mener her når hun sier A er egentlig Øøøøøø».

For å få til det krever det at man er ærlige om egne intensjoner. Da trenger ikke motstanderen dikte dem opp selv. Pensjonistpartiet er eksempelvis klokkeklare. Blant deres viktige saker er «ikke ha eiendomsskatt på våre eiendommer». Det går fint an å være imot det, men det er ingen tvil om hva intensjonen er eller hvem de er på lag med.

Medisinen kan ikke være å gjøre politikken friksjonsløs. Det må, i gøyhetens og demokratiets navn, være mulig å diskutere politiske saker, i stedet for folk og deres intensjoner, på en høylytt og engasjerende måte.

Dropp god-ord og anerkjenn motstanderen

Det er mange ulike måter å øke den opplevde forskjellen mellom partiene på. For eksempel å fortelle om den.  

Bruken av god-ord som det er vanskelig å være imot, går igjen hos de fleste partier. Hvem vil ikke ha mer kontroll, hvis beskjeden er at vi skal ta den tilbake og underforstått mangler litt av den i dag? Trygg styring høres helt klart bedre ut enn alternativet, og frihet er alltid forlokkende.

Velferd er viktig og viktigst hos de fleste og en «god» skole, eldreomsorg og helse nevnes som sentralt hos de aller fleste partier. Rettferdighet er bra! Trygghet og frihet i ulik valør tilbys langs hele bufféen. Men hva er problemet med den andres trygghet når du selv sier trygghet er viktig? Betyr det noe hvem sin frihet som får flest stemmer?

Et annet godt sted å begynne er også å anerkjenne motstanderen. En debattmotstander er nettopp det, en motstander, ikke noen med et illegitimt standpunkt. Fra tid til annen når norske politikere går tomme for argumenter, eller er sure for at den andre har høyere oppslutning eller sier noe som er mer populært enn en selv, kaller man motstanderen for populist. Eller, utroper seg selv til å være det, forstått som bærer av den opprinnelige folkemeningen. Problemet med det er at alle andre meninger umiddelbart blir illegitime, ettersom det da må forstås som om de går på tvers av det «folk» mener.

Interessemotsetninger motvirker politisk kjedsomhet

Folk er ikke enige om alt. Det finnes helt legitime interessemotsetninger i Norge. 

 Det må, i gøyhetens og demokratiets navn, være mulig å diskutere politiske saker, i stedet for folk og deres intensjoner, på en høylytt og engasjerende måte.

Det er en naturlig del av det å være et samfunn. Det er derfor programmet «Einig» på NRK ikke går i valgår. Det er mange samfunnsproblemer som finner sin løsning utenfor tradisjonelle ideologiske skillelinjer, og det er ingenting som tyder på at nødvendigheten for dialog og forlik vil reduseres fremover.

Men valg er primærstandpunktenes tid. Da skal man være ueinig.

Folk går ikke dør til dør i regnvær, står på stand, stiller til valg eller deler ut sur kaffe på morgenkvisten fordi det er det samme hvem som vinner så lenge de har gode intensjoner. 

Uenighet er ikke farlig, det skaper engasjement, øker deltagelsen, og motvirker politisk kjedsomhet. Er det noe vi aldri kan bli for rike på, så er det et godt argument som møtes med et godt motargument, i stedet for påstander om løgn eller populisme. Og hvis det er ekte løgn eller populisme, så fortell på hvilken måte det er det.

Jeg tror ikke aspirerende politikere eller velgere engasjeres av et mest mulig blodfattig ordskifte.

Litt mer konstruktiv krangling kan øke deltagelsen og styrke demokratiet vårt.

Det er det verdt.

I kampen for demokratiet og mot gørrheten: La busta fyke!

God valgkamp! 

I kampen for demokratiet og mot gørrheten: La busta fyke!