Rehabiliteringssenteret AiR: Hvem bestemmer over arbeid og helse?

Passer ikke inn i spesifikke løp

Selv er jeg på ingen måte redd for at velferdsstaten er «for snill» med sine ytelser, men for de fleste gir det å ha en jobb å gå til mer enn det tar, tross alt. Å tilhøre et arbeidsfellesskap har en egenverdi, i tillegg til at et stadig aldrende Norge trenger arbeidskraft. Tall fra NAV og SSB viser oss at det er i de yngste aldersgruppene utenforskapet relatert til arbeid øker mest. 

For en gammel fastlege er det ingen overraskelse at det er døgntilbud som gir uttelling.

Elisabeth Swensen
Overlege, Rehabiliteringssenteret AiR

Psykiske lidelser og smertetilstander i muskler/skjelett er hovedårsaken til den store økningen i sykepengeutbetalinger. Et ferskt statistikknotat fra NAV datert mars 2024 er i tillegg særlig relevant. Der skriver forskerne om mottagere av arbeidsavklaringspenger (AAP): «Vi ser en spesielt stor økning i antall mottakere for enkelte diagnosegrupper. Det gjelder blant annet hovedgruppen 'allment og uspesifisert'. (...) Vi ser at diagnosen 'slapphet og tretthet' øker spesielt mye, med nær 1.200 flere mottakere i 2023.» 

Det store flertallet av pasienter i behov av arbeidsrettet rehabilitering passer rett og slett ikke inn i spesifikke rehabiliteringsløp der inngangsbilletten er eksempelvis kreft, revmatiske sykdommer eller nevrologiske lidelser, slik Helse Sør-Øst nå legger opp til.  

Døgntilbud gir uttelling

Kunne ikke våre pasienter hatt like stor nytte av en digital app eller et tilbud på dagtid der de bor, i stedet for å beslaglegge senger i spesialisthelsetjenesten? Det korte svaret er nei.

Forskning på effekter av arbeidsrettet rehabilitering understøtter påstanden: Det er bare døgntilbud av en viss varighet som har vist seg virksomt når man undersøker om og i hvilken grad pasientene er i arbeid etter rehabilitering. Samfunnsøkonomisk gir rasering av dagens tilbud ingen mening, tvert om. 

Politikerne er de som tar beslutningene. 

Elisabeth Swensen
Overlege, Rehabiliteringssenteret AiR

For en gammel fastlege er det ingen overraskelse at det er døgntilbud som gir uttelling. «Bedre rik og frisk enn fattig og syk» er godt vitenskapelig underbygget. Vi snakker her om en gruppe pasienter der mye har gått dårlig lenge, mange med såkalt sosial uflaks og det som vel heter «krevende rammebetingelser». For disse pasientene – som altså både vil og kan arbeide dersom noen ser ressursene som bor i dem – er det nødvendig i en periode å bli løftet ut og opp av en fastlåst hverdag. Ta tilbake en døgnrytme med måltider, aktivitet og søvn. Få eget rom med dusj og låsbar dør. Være del av et pålagt fellesskap. Tåle utfordringer og oppleve mestring. Bli sett av fagfolk som stiller skreddersydde krav og er eksperter på arbeidslivet.

Vet Vestre og Brenna hva som står på spill?

Politikerne er de som tar beslutningene. Det er desto mer uforståelig dersom de nå tillater at kortsiktige budsjetthensyn i helseforetakene får sette den reelle dagsordenen der arbeidsrettet rehabilitering enten forsvinner helt som døgntilbud, minimeres til det ugjenkjennelige eller forutsettes ivaretatt av kommuner som ifølge Riksrevisjonens nylige rapport ikke er i stand til å overta oppgaven.  

Arbeids-og inkluderingsminister Tonje Brenna og vår nye helseminister Jan Christian Vestre bør ha de beste forutsetninger for å anerkjenne betydningen av helsetilbud med arbeid som uttalt mål. Helse Sør-Øst er i sin vurdering av fremtidige rehabiliteringsbehov i ferd med å kutte dette.

Vet politikerne hva som står på spill?

De oppfordres herved til å følge nøye med på hva som faktisk skjer når helseforetakene nå oversetter de politiske visjonene for arbeidsrettet rehabilitering til det som kan bli nedrigging av flaggskipene innen fagfeltet.