Riddervold: Avtaler med EU – lettere sagt enn gjort

EØS-relevants

Når noe er EØS-relevant, har Norge en vei inn i samarbeidet. Imidlertid er mange av EUs nye samordningsmekanismer, inkludert HERA og IRIS2, ikke EØS-relevante. For å få være med trenger derfor Norge bilaterale avtaler med EU.

Når regjeringen først har besluttet at Norge ønsker å delta, er det bare en juridisk bindende avtale som kan sikre at Norge har rett til deltakelse på lik linje som EU-landene. Men å få på plass slike bilateral avtaler har altså vist seg vanskelig.

Passer ikke til systemet

Det er flere grunner til dette. For det første er det ikke alltid klart hvordan en tredjelandsavtale som gir Norge like plikter og rettigheter som EU-landene skal se ut. Norge betaler i dag ikke inn til EUs budsjett, men har ulike finansieringsordninger for våre mange avtaler.

For eksempel er EØS-avtalen knyttet til EØS-midlene, som går til sosiale og økonomiske utjevningsprosjekter etter egne utlysninger. Og der vi deltar i EU-byråer og programmer, for eksempel forskningsprogrammet Horizon, bidrar vi direkte til byråenes og programmenes egne budsjetter. Utfordringen oppstår når en del av EUs nye mekanismer ikke passer helt inn i EUs ‘vanlige’ struktur. 

Det er heller ikke sånn at Norge, som vi kanskje ofte synes å tro, automatisk er høyere på listen enn andre tredjeland. 

Helseberedskap med HERA

La oss bruke HERA som eksempel. HERA er en litt annerledes institusjon enn vi er vant til i EU – det er først og fremst en samordningsmekanisme som koordinerer tiltak mellom landene, men det ligger i Kommisjonen og finansieres gjennom EUs egne budsjetter.

Og dette gjør det komplisert for Norge å få til en avtale med HERA, ikke minst i forhold til finansieringen av norsk deltakelse. Forenklet kan vi si at det i dag ikke finnes ordninger for hvordan et tredjeland som Norge skal ha en avtale med, og betale inn, til et felles budsjett for en enhet som ligger i Kommisjonen.

EU har ikke tid

For det andre er bilaterale avtaler med Norge rett og slett ikke høyt oppe på EUs agenda, med krigen i Ukraina og den eksplosjonen av ny politikk som har fulgt i kjølvannet av denne. Det er ikke manglende vilje i EU til å få på plass avtaler med Norge.

Norge har også en stor backlog som det kalles, med flere hundre direktiver som ikke har blitt implementert – et litt uheldig utgangspunkt når nye avtaler skal inngås.

Men som i Norge er EU-forvaltningen under mye press, og EU har ikke så mye tid til å forhandle avtaler med tredjeland. Det er heller ikke sånn at Norge, som vi kanskje ofte synes å tro, automatisk er høyere på listen enn andre tredjeland. Norge er en tett samarbeidspartner og har en unik tilgang til en del politikkområder på grunn av EØS og Schengen-avtalen og andre avtaler.

Men EU skiller ikke mellom A og B partnere. Hvis noe, så er fokuset til EU for tiden heller østover, ikke bare på Ukraina, men også på andre østlige tredjeland som Moldova. Norge har også en stor backlog som det kalles, med flere hundre direktiver som ikke har blitt implementert – et litt uheldig utgangspunkt når nye avtaler skal inngås.

Mellomløsning

Løsningen på disse utfordringene varierer fra fullt medlemskap på den ene siden til å stå utenfor deltakelse i EUs mange nye krisemekanismer på den andre. Som en mellomløsning har noen også tatt til orde for at Norge trenger en ny overordnet avtale med EU som dekker den økende andelen områder som ikke er EØS-relevante. Med et EU i rivende utvikling er dette uansett en debatt som bør tas.