Kommentar av 
Lars Peder Nordbakken

Civita-økonom: Månelandinger er dårlig egnet til å løse «ville problemer»

I både Winther-Nielsens og i Mazzucatos tilnærminger til å løse «ville problemer», er det et missing link som kan sies å være det avgjørende utgangspunktet for å utvikle politikk som faktisk kan løse store og komplekse samfunnsutfordringer. I praktisk omgang med slike utfordringer er vi helt avhengige av å utvikle en riktig forståelse av problemets natur, og forstå de kritiske samvirkende faktorene bak problemet, skriver Civita-økonom Lars Peder Nordbakken i et svar på Simon Dyhrs kronikk om «ville problemer».

«Vill problemløsning forutsetter at et stort antall aktører velger å endre sin daglige atferd. Tenk bare på klimaomstillingen, som umulig vil lykkes uten at vi alle endrer vår daglige atferd i klimavennlig retning, innen alt fra forbruk, investeringer, produksjon, distribusjon og transport. Det betyr at ville problemer er typisk polysentriske av natur. Det er en viktig erkjennelse, som skaper et tydelig skille mellom hvilke virkemidler som er godt egnet til å løse problemet, og hvilke som er uegnete», skriver Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.
«Vill problemløsning forutsetter at et stort antall aktører velger å endre sin daglige atferd. Tenk bare på klimaomstillingen, som umulig vil lykkes uten at vi alle endrer vår daglige atferd i klimavennlig retning, innen alt fra forbruk, investeringer, produksjon, distribusjon og transport. Det betyr at ville problemer er typisk polysentriske av natur. Det er en viktig erkjennelse, som skaper et tydelig skille mellom hvilke virkemidler som er godt egnet til å løse problemet, og hvilke som er uegnete», skriver Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.Foto: CF-Wesenberg / kolonihaven.no
Lars Peder Nordbakken
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Simon Dyhr treffer utvilsomt en viktig nerve i det norske politiske systemets funksjonsdyktighet i sitt innlegg i Altinget om politikkens vanskelige omgang med såkalte «ville problemer». Begrepet er hentet ut av en større debatt i Danmark, som oppstod i kjølvannet av statsviteren Sigge Winther-Nielsens bok Entreprenørstaten fra 2021.

«Ville problemer» tilsvarer det engelske begrepet «wicked problems», det som i Norge gjerne betegnes som store og komplekse samfunnsutfordringer. Eksempler er klima- og miljøkrisen, stagnerende produktivitetsutvikling, ungt utenforskap, barnefattigdom og økende ulikhet i livsmuligheter.

Alvoret i tematikken er lett gjenkjennelig i mange land: Hvis ikke politikken viser seg i stand til å løse de største samfunnsutfordringene i vår tid, som ofte er sammenvevde, står vi i fare for å nøre opp under politisk apati, politisk og sosial splittelse og polarisering, samt ulike former for demokratiundergravende populisme. Sporene fra slike tendenser, så vel historisk som i samtiden, bør være mer enn nok til å vekke til live økt samfunnsengasjement, i særdeleshet blant alle som holder vårt demokrati og liberale samfunnsorden kjært.

Les også

Ville problemer møter kortsiktig politikk

Men henvisning til Winther-Nielsens bok beskriver Dyhr de ville problemene slik: «De vanskeligste og mest krevende oppgavene i samfunnet, som det er vanskelig å oppnå konsensus om definisjonen på. Disse problemene må løses på lang sikt, og er vanskelige å håndtere utelukkende politisk. Ville problemer kan altså verken enkelt defineres, eller enkelt løses.»

Dyhr kunne gjerne lagt til ytterligere en dimensjon: Vill problemløsning forutsetter at et stort antall aktører velger å endre sin daglige atferd. Tenk bare på klimaomstillingen, som umulig vil lykkes uten at vi alle endrer vår daglige atferd i klimavennlig retning, innen alt fra forbruk, investeringer, produksjon, distribusjon og transport. Det betyr at ville problemer er typisk polysentriske av natur. Det er en viktig erkjennelse, som skaper et tydelig skille mellom hvilke virkemidler som er godt egnet til å løse problemet, og hvilke som er uegnete. 

Det er en viktig erkjennelse, som skaper et tydelig skille mellom hvilke virkemidler som er godt egnet til å løse problemet, og hvilke som er uegnete.

Lars Peder Nordbakken, økonom, Civita
   

Et grunnleggende problem, slik Dyhr beskriver det, igjen med referanse til Winther-Nielsen, er at løsningen på de ville og langsiktige problemene blir systematisk vanskeliggjort i konfrontasjon med det kortsiktige mediekjøret som i økende grad spiser det meste av politikernes oppmerksomhet og tidsbruk. Dermed blir det også vanskeligere å bygge en robust forbindelse mellom demokratiets ytterdør (politisk debatt i mediene), demokratiets hus (parlamentariske forhandlinger og beslutninger) og demokratiets bakdør (regjeringens og statsforvaltningens styring; utredning, politikkutvikling, gjennomføring, oppfølging og resultatevaluering). Symbolpolitikk og kontraproduktiv demonstrasjon av kortsiktig handlingskraft har derfor lett for å fortrenge langsiktig og konsekvent politisk problemløsning. Slik kolliderer en kortsiktig politisk kultur med de store samfunnsutfordringenes langsiktige natur.

Den utbredte frustrasjonen over politikkens tegn til dysfunksjonell omgang med de store samfunnsutfordringene, som Winther-Nielsen har beskrevet for Danmarks vedkommende, opplever Dyhr også gjelder i Norge. Det mener Dyhr gjelder spesielt innen norsk energi-, miljø- og klimapolitikk: «Ytterdøren er rusten, og bakdøren i norsk klimapolitikk mangler rett og slett helt og holdent.»

Jeg finner det vanskelig å si meg grunnleggende uenig i den analysen.  

Les også

Entreprenørstat og månelandinger

Før vi kommer til Dyhr og Winther-Nielsens forslag til løsninger, støter vi på en fasedelt grunntanke om hvordan staten historisk har endret karakter i møte med nye utfordringer, og hvorfor vi nå står overfor en ny fase. Etter velferdsstaten kom «konkurransestaten». Nå trenger vi en «entreprenørstat», hevder Winther-Nielsen. 

Mazzucatos grunnleggende feil var å feiltolke organisasjonsmodellen bak Apollo-programmet og Manhattan-prosjektet som eksempler på vellykkede løsninger på komplekse og store samfunnsutfordringer. 

Lars Peder Nordbakken, økonom, Civita

Begrepet «entreprenørstat» vil sikkert mange forbinde med økonomen Mariana Mazzucatos mye omtalte bok The Entrepreneurial State fra 2013, og oppfølgeren The Mission Economy fra 2021. Den sistnevnte boken gjorde månelandingsprosjekter, et synonym for målrettede samfunnsoppdrag (missions), til et moteord i politiske diskusjoner om innovasjons-, klima- og næringspolitikk.

Winther-Nielsen nevner bare så vidt Mazzucato, hvilket er litt underlig, siden Mazzucato også tok utgangspunkt i behovet for å utvikle nye måter å løse ville problemer på, ved hjelp av en «entreprenørstat», som etablerer og leder et sett av målrettede samfunnsoppdrag gjennom store prosjekter (etter mønster av det amerikanske romfartsprogrammet Apollo) – såkalte månelandingsprosjekter.

Mazzucato-fellen

Winther-Nielsen unngår, bevisst eller ubevisst, å gå i den samme fellen som Mazzucato, til tross for lignende begrepsbruk. Mazzucatos grunnleggende feil var å feiltolke organisasjonsmodellen bak Apollo-programmet og Manhattan-prosjektet som eksempler på vellykkede løsninger på komplekse og store samfunnsutfordringer. Som Richard Nelson tydeliggjorde allerede i 1977, i boken The Moon and the Ghetto, egner mission-modellen fra de nevnte prosjektene seg kun til klart avgrensede teknologiske prosjekter med et klargjort mål, som rent organisatorisk lar seg administrere under én koordinert ledelse. Nelson forklarte i den samme boken hvorfor mission-modellen ville være uegnet for å løse sosialt komplekse problemer, som sosial segregering og klimaendringer. 

Senere har OECD (2021), i sin gjennomgang av oppdragsorientert innovasjonspolitikk, anbefalt regjeringer om å skille tydelig mellom «technical problems» (som Apollo-programmet) og «wicked problems» (som å stanse klimaendringer). Også i NILUs rapport om målrettede samfunnsoppdrag i Norge (Rapport 2022:7) kommer begrensningene i avgrensede teknologisatser, såkalte «månelandingsprosjekter», tydelig til uttrykk. Samtidig betones viktigheten av politisk nytenkning for å løse store, overgripende og komplekse samfunnsutfordringer. 

Politisk nytenkning og innovasjon

Det er nettopp politisk nytenkning, i betydningen politisk prosessinnovasjon, som sammenfatter Winther-Nielsens «10 bud til en stat, der løser problemer», og som løselig betegnes som veien til «entreprenørstaten». Winther-Nielsens hovedtanke, som skiller seg tydelig fra Mazzucatos mer dirigistiske tenkning, er å innføre nye måter å drive politikk på som gjør det lettere å mestre de store, overgripende og komplekse samfunnsutfordringene. Det handler om å rigge staten til å skape bedre resultater gjennom nye sektoroverskridende organisasjonsformer, ny kompetanse, bruk av rådgivende ekspertgrupper, mer langsiktighet, høyere ambisjoner, overvinne status quo-kreftene, mer eksperimentering – i sum skape en ny kultur for politikkutvikling. 

Det høres litt for enkelt ut, uansett om det er Winther-Nielsens eller Mazzucatos entreprenørstat han har i tankene. 

Lars Peder Nordbakken, økonom, Civita

Hva med Norge, spør Dyhr, og viser til flere talende eksempler på politisk kvalitetssvikt innen energi-, miljø- og klimapolitikken i Norge. Samtidig bemerker han at det samme feltet er godt befolket med uvanlig sterke sektorinteresser som ikke spiller på lag med 2050-visjonen. Likevel mener Dyhr at Norge har gode forutsetninger for å håndtere klimakrisen som et «vilt problem», takket være et sterkt og kompetent forskningsmiljø og Storting, en god politisk kultur og et fremoverlent næringsliv.

Jeg opplever at Dyhr tar av når han deretter konkluderer med at «det vi trenger er statsministerkandidater til neste stortingsvalg som har mot, visjoner og tålmodighet til å skape de tre viktigste politiske månelandingsprosjektene nasjonen noen gang har sett, ved bruk av entreprenørstatens verktøy.» Det høres litt for enkelt ut, uansett om det er Winther-Nielsens eller Mazzucatos entreprenørstat han har i tankene. 

Les også

Standhaftige norske utfordringer

La meg gi noen eksempler på at oppgaven trolig er vanskeligere enn Dyhr antyder:

  • Den gjennomgående sektororganiseringen i Norge, av regjering, statsforvaltning og Stortingets komiteer, står veldig sterkt. Det betyr også høye faglige og organisatoriske barrierer mot viktige sektoroverskridende politiske prosesser – en klar ulempe i møte med store og overgripende samfunnsutfordringer.
  • Det eneste departementet med visse sektorovergripende funksjoner, er finansdepartementet. Men finansdepartementet er relativt svakt utrustet på kompetanse innen innovasjon, dynamisk og institusjonell økonomi – kompetanser som er av stor betydning i møte med politiske og institusjonelle innovasjoner.
  • Norsk politikk og forvaltning har over mange år vist tydelige tegn til kompetansesvikt innen innovasjonspolitikk, som tydeligst har kommet til uttrykk gjennom en lite vellykket samlet styring av et omfattende næringsrettet «virkemiddelapparat». Dette ble blant annet demonstrert under Solberg-regjeringens store gjennomgang av det samme virkemiddelapparatet. Til tross for omfattende bruk av eksterne ressurser til kartlegging og analyse, samt ferske innsikter og problembeskrivelser fra flere utvalg om innovasjon, entreprenørskap og kapitaltilgang, var det eneste som kom ut av prosessen en organisatorisk sammenslåing av de eksportrettede virkemidlene rundt lånegarantier og eksportfinansiering.       

Listen kunne forlenges, men det vesentlige poenget er å erkjenne at vi står overfor en serie barrierer av organisatorisk og kompetansemessig art. For å løse disse utfordringene fremstår flere av Winther-Nielsens ti bud som høyst relevante. 

Problemforståelse er jobb nummer én

Jeg opplever likevel det er et missing link i både Winther-Nielsens og i Mazzucatos tilnærminger til å løse «ville problemer», som kan sies å være det avgjørende utgangspunktet for å utvikle politikk som faktisk kan løse store og komplekse samfunnsutfordringer. I praktisk omgang med slike utfordringer er vi helt avhengige av å utvikle en riktig forståelse av problemets natur, og forstå de kritiske samvirkende faktorene bak problemet. 

I praktisk omgang med slike utfordringer er vi helt avhengige av å utvikle en riktig forståelse av problemets natur, og forstå de kritiske samvirkende faktorene bak problemet.

Lars Peder Nordbakken, økonom, Civita

Vi har spesielt behov for å trenge gjennom lagene av luftige begreper for å komme til kjernen. Det avgjørende spørsmålet er om vi har å gjøre med et polysentrisk problem, eller et monosentrisk problem. Dersom vi har å gjøre med et stort, overgripende og polysentrisk problem, kan umulig tekniske «månelandingsprosjekter» være hovedløsningen. Som vitenskapsfilosofen Michael Polanyi har vist, lar polysentriske problemer seg kun løse gjennom generelle spilleregler (institusjoner), som former produktive incentiver og som forbinder individuelle og desentrale initiativ, eksperimenter og handlinger på en produktiv måte.

Siden vi her har å gjøre med langsiktige problemer og prosesser, er også politikkens tidskonsistens og forutsigbarhet av helt avgjørende betydning, spesielt for næringslivets bidrag til å løse vår tids store utfordringer.

Men for å komme dit kan det se ut som vi kan trenge å ruske opp i politikkens og statens funksjonsmåte, i omgang med store og komplekse samfunnsutfordringer. Her kan Winther-Nielsens ti bud og Dyhrs innspill være verdifulle, også i den norske diskusjonen.

---

Ønsker du å delta i debatten om «ville problemer»? Send en beskjed til Ingrid Skovdahl (insk@altinget.no) eller debatt@altinget.no.

Omtalte personer

Simon Dyhr

Politisk rådgiver, Norsk elbilforening
Statsvitenskap

Sigge Winther Nielsen

Journalist, politisk analytiker, initiativtaker til Institut for vilde problemer
Ph.D. i politisk marketing (Københavns Universitet, 2013)

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00