CO2-avgifter: På tide med noe øremerking?

Mindre fokus på de indirekte effektene

Hva skyldes dette? Avgiftsinntektene blir jo ikke borte, men bidrar til å finansiere offentlig velferd eller redusere andre skatter og avgifter. Og subsidiene må dekkes inn på et vis – de er ingen gratis lunsj. En mulig årsak er at selve avgiften og subsidien er godt synlig for de som må betale avgiften eller som mottar subsidien, mens bruken av avgiftsinntektene og inndekning av subsidiene ikke er det. Dermed rettes fokus mot det man tydelig ser eller opplever, men ikke mot de mer indirekte effektene. 

Selv om subsidier også bør spille en sentral rolle i klimapolitikken, er CO2-avgifter mer treffsikre og dermed mer effektive i å redusere utslipp enn subsidier.

Knut Einar Rosendahl
Spaltist og NMBU-professor

En annen mulig årsak er at selv om økonomer ser på CO2-avgifter som effektive i å redusere utslipp, deles ikke denne oppfatningen uten videre av alle andre. For mange sees avgiften på kun som en ekstra kostnad man må betale for å kunne fortsette å slippe ut CO2. Hvis avgiftsinntektene derimot brukes til å redusere utslipp, vil mange tenke at dette er den viktigste miljøeffekten av avgiften.

En tredje årsak er at CO2-avgifter antas å ha en regressiv fordelingseffekt, det vil si at det fører til økt inntektsulikhet. De rike kan dessuten enkelt kjøpe seg fri. I mange land stemmer det at CO2-avgifter har en regressiv fordelingseffekt fordi husholdninger med lav inntekt bruker en noe større andel av sitt budsjett på fossil energi enn de med høy inntekt. Dermed rammes de relativt hardere av en CO2-avgift. I Norge er ikke dette nødvendigvis tilfelle, dels fordi kraftproduksjonen vår er tilnærmet utslippsfri, og dels fordi nordmenn med god råd flyr mye. Dessuten vil indirekte effekter, både via markedet og via eierskap til forurensende bedrifter, trekke i retning av at CO2-avgifter kan ha en mer progressiv fordelingseffekt.

Hvordan bruke avgiftsinntektene

Hvorvidt CO2-avgifter fører til mindre eller mer inntektsulikhet, avhenger naturlig nok også av hvordan avgiftsinntektene brukes. Dersom de brukes til å redusere skattene for de med lav inntekt, vil det selvfølgelig ha en progressiv fordelingseffekt. Men så lenge denne sammenhengen ikke er eksplisitt, vil det trolig ikke påvirke holdningen til selve avgiften.

Et forslag som av og til dukker opp, er å tilbakebetale inntektene fra CO2-avgiften til befolkningen. Hver enkelt får det samme beløpet, uavhengig av hvor mye man har betalt inn. Kan dette øke aksepten for høyere CO2-avgifter? Internasjonale studier tyder iallfall på det. En slik ordning vil både være svært synlig og ha en klart progressiv inntektseffekt. Enkelte husholdninger med lav inntekt og høyt forbruk av fossil energi kan riktignok komme dårligere ut. Varianter av en slik tilbakebetaling har vært prøvd i Canada, Sveits og Østerrike. 

Hvis avgiftsinntektene brukes til å redusere utslipp, vil mange tenke at dette er den viktigste miljøeffekten av avgiften.

Knut Einar Rosendahl
Spaltist og NMBU-professor

Lignende forslag har for øvrig vært foreslått som erstatning for dagens strømstøtteordning, blant annet av Diderik Lund og meg selv.

Et alternativt forslag er at avgiftsinntektene brukes til å subsidiere klimavennlige alternativer, slik som kollektivtransport eller elbiler. Som nevnt over kan det bidra til å øke troen på at politikken fører til kutt i utslipp. I EUs kvotesystem har man lignende regler ved at landene må bruke en del av auksjonsinntektene på klima- og energirelaterte formål. En utfordring med denne typen øremerking er at staten uansett bruker betydelige midler på både kollektivtransport og elbiler, og det kan bli vanskelig å vite hva de øremerkede midlene faktisk bidrar med. Men det kan tenkes at oppslutningen om CO2-avgifter likevel økes hvis man vet at inntektene brukes på denne måten.

Klimapolitikken må oppleves rettferdig

Som nevnt innledningsvis er det gode grunner til å være skeptisk til øremerking, og det er alltids en fare for at øremerking på ett område kan gi smitteeffekter på andre områder. Klimakrisen er imidlertid såpass alvorlig, og vil kreve en stor omstilling av økonomien, at hvis man først skal gjøre unntak, står CO2-avgiftene trolig først i køen. Det er iallfall vanskelig å se for seg andre avgifter som er like viktige. 

Det er iallfall vanskelig å se for seg andre avgifter som er like viktige. 

Knut Einar Rosendahl
Spaltist og NMBU-professor

De siste årene har det blitt økt søkelys på at klimapolitikken må ha aksept i befolkningen. Den må oppleves rettferdig. Samtidig er det viktig at politikken ikke er unødig dyr – økonomenes vektlegging av kostnadseffektivitet er fortsatt viktig. Tiltak som kan øke aksepten for CO2-avgifter, er derfor svært verdifulle, og øremerking må vurderes med dette perspektivet for øyet.