Jeg bør gjøre mer for klimaet

Klimaendringene er ikke så langt unna, ei heller så abstrakte. Ikke for deg, ikke for meg.

Jeg kan forvente å leve inntil slutten av dette århundret. Pensjonen min vil jeg først heve i 2069. På tross av at jeg aldri opplevde euforien ved Berlinmurens fall, deltar jeg kanskje på 100-årsmarkeringen.

Ved årtusenskiftet lå jeg i krybben. Følgelig minnes jeg ikke «Y2K», frykten for datasvikt ved overgangen til år 2000. Kanskje like greit. Vissheten om at jeg skal overleve et århundre der kloden degraderes i rekordhastighet, medfører en stor nok dose med panikk og redsel. Men mest av alt sørgmodighet.

Heller enn apati, burde kunnskapen om menneskeskapte klimaendringer motivere meg til handling. Som enkeltmenneske har jeg et ansvar for å forvalte det jeg har fått med hensyn til de som kommer etter meg. Som en som ønsker å leve lenge har jeg selv interesse i at jeg, og dere, lever med lavest mulig klimaavtrykk og ressursbruk.

I dag gjør vi ikke nok.

Skam og skyld

Det svenske ordet  «flygskam» ble kåret til årets nyord i 2018. Siden ble det hyppig omtalt i norske medier. «Selvfølgelig skal vi føle flyskam», ytret en toneangivende MDG-politiker. Og slik utviklet diskursen seg, som gjørmebryting mellom ulike begreper. Ulike følelser, ulike identiteter.

Som en som ønsker å leve lenge har jeg selv interesse i at jeg, og dere, lever med lavest mulig klimaavtrykk og ressursbruk

Ane Breivik
Spaltist

Det er tilforlatelig å tenke at skam kan motivere et individ til handling. Men problemet med skam er at det er et sosialt fenomen heller enn en individuell bevissthet. Skammen kommer utenfra og påføres av andre. Det handler om samfunnets fordømmelse heller enn handlingene i seg selv.

Skyld, som ofte forveksles med skam, skildrer mer presist hvilke konsekvenser ens egne handlinger har. I stedet for å gi uttrykk for andres blikk, betegner skylden ens egen samvittighet.

Skyldfølelsen er ikke konstruktiv i seg selv. Men erkjennelsen av at våre valg betyr noe, kan dyrke frem en følelse av ansvar. I så måte kan det motivere oss til å handle på en mer bærekraftig måte.

Individualisert ansvar i samspill med det kollektive

For to uker siden publiserte A-magasinet et brev fra et ektepar som har tatt bevisste valg for å redusere eget klimaavtrykk, og som opplevde at det påvirket flere av deres sosiale relasjoner.

Psykolog Frode Thuen svarte blant annet følgende:

«Altfor mye fokus på vårt individuelle ansvar vil dessuten kunne avlede oppmerksomheten vekk fra de grunnleggende systemendringene som må komme. Vi må altså ikke individualisere klimatrusselen. Så når vi snakker om personlig ansvar, beveger vi oss fort inn i dilemmaer som det ikke finnes enkle løsninger på.»

Thuen kan ha rett i at individfokuset kan være skadelig dersom det kommer på bekostning av selskapenes ansvar og større systemendringer. Men dette er en falsk dikotomi.

Det er ingen motsetning mellom individualiseringen av ansvar og endring på et større plan. Tvert imot

Ane Breivik
Spaltist

Det er ingen motsetning mellom individualiseringen av ansvar og endring på et større plan. Tvert imot. Thuen undervurderer hvordan større endringer innen samfunn og politikk gjerne har blitt preget av sosiale bølger, og fått sin spede unnfangelse med individet selv

For å sette det litt på spissen: Ville vi sett feminismens andre bølge uten virkemidler som p-pillen, at stadig flere kvinner tok høyere utdanning og deltok i arbeidslivet? Samtlige av disse er individuelle valg. Men summen av mange slike individuelle valg evnet også å endre samfunnsstrukturen, og endre narrativet, med følger for politikk og lov.

Mange grønne valg

Karbonregnestykket er like fullt åpenbart: de utslippskuttene du får til ved å unngå plastposer utgjør bare en promille av det Equinor kan få til ved å bruke friske penger på havvind heller enn nok en oljerigg.

Samlet står olje- og gassutvinning og industri for nesten halvparten av de 48,9 millioner tonn CO2-ekvivalentene som Norge slipper ut årlig. Da betyr det kanskje ikke så mye, i det store bildet, at jeg bruker tøynett, kutter kjøttet og dropper flyet. 

Men kollektivt betyr det noe. Forbrukerkultur betyr noe. Om normene i samfunnet vårt endrer seg, kan det både bidra til å minske våre samlede klimagassutslipp og gjøre politisk handling mer sannsynlig.

For min egen del, har jeg de siste par årene tatt en del bevisste valg som nå har satt seg så godt fast at det føles svært behagelig. Det er greit å ta tog i stedet for fly, spise i hovedsak vegetarisk og kun kjøpe klær fra bruktbutikker. Det påvirker ikke min levestandard negativt. 

Men så er det jo mer jeg kan gjøre. Være mer kritisk til det elektroniske avfallet jeg genererer, kildesortere bedre, unngå miljøgifter, være mer oppmerksom på klimagassutslippene forbundet med all maten jeg kjøper.

Det er en rekke grønne valg jeg kan og bør ta i hverdagen. I tillegg til de grønne valgene jeg tar politisk og som småsparer. Samtlige av disse valgene komplementerer hverandre fint. Men de betinges av at du gjør det samme.