WWF: Milepæl i arbeidet mot global plastforsøpling

Svake tiltak ennå på bordet 

Det er imidlertid viktig å poengtere at det eksisterende utkastet inneholder et bredt spekter av alternativer, også langt svakere tiltak. Altså er det ikke garantert at det er de sterke og nødvendige tiltakene som blir med videre til den endelige avtalen som skal være ferdig i løpet av 2024. 

Alternativene vi må passe oss for, er nasjonale tiltak som legges opp til å gjennomføres på frivillig basis. Dette kan høres fint ut, men uten felles, bindende regler kan vi ikke løse plastkrisen. Selve grunnlaget for forhandlingene er at enkeltland ikke er i stand til å regulere dette globale markedet på egenhånd, samt at det finnes betydelige stordrifts- og samarbeidsfordeler med et felles regelverk.  

Norske myndigheter har en unik mulighet til å levere et avgjørende bidrag i en kritisk fase.

Karoline Andaur
Generalsekretær, WWF Verdens naturfond

Norge har stått i bresjen for en global plastavtale internasjonalt. Da kan vi ikke slå oss til ro med en avtale gjennomsyret av svake og frivillige tiltak – det har ikke verden tid til.  

For det haster. Allerede havner mellom 9 og 14 millioner tonn plast i havet hvert år, og bare i det toårige vinduet forhandlingene for avtalen pågår, anslås det at plastforsøplingen i verdens hav kommer til å øke med hele 15 prosent. 

Regningen må fordeles 

Akilleshælen er som vanlig hvem som skal frem med pengesekken. Her er det naturlig å se til Norge som foregangsland, som en av lederne for Høyambisjonskoalisjonen for å stanse plastforsøpling. Norge har også verdifull erfaring gjennom Bistandsprogrammet mot marin forsøpling og mikroplast. Norske myndigheter har en unik mulighet til å levere et avgjørende bidrag i en kritisk fase, for eksempel ved å annonsere en styrking av det norske bistandsarbeidet på feltet. 

Finansiering er avgjørende for å oppnå en rettferdig fordeling mellom rike land og utviklingsland, og for å sikre at avtalens forpliktelser kan iverksettes effektivt og få varig virkning. Uten proaktive initiativer og ledelse fra land som Norge, er det en reell risiko for at finansieringsspørsmålet kan bli en politisk verkebyll.  

I november møtes verdens land i Nairobi til tredje forhandlingsmøte. Dette er en historisk sjanse til å få på plass en ny gullstandard for miljøavtaler, og vise at internasjonalt samarbeid i miljø- og klimakampen er mulig. Vi har ikke råd til å la denne sjansen glippe!