Gerhardsen og Øksengård: Små penger mot store utgifter til demens

En ny studie gjort av Folkehelseinstituttet (FHI), Universitetet i Oslo (UiO) og University of Washington, viser hvordan demens er den sykdommen som koster oss mest. Demens kostet 31,92 milliarder kroner i 2019, som er mer enn dobbelt så mye som neste post på listen, som er fall.

Demens utgjør ti prosent av våre nasjonale helseutgifter. Likevel gjør vi fint lite for å forebygge og forske for å stoppe denne sykdommen.

Vi lever lenger. Det er den enkle forklaringen på at vi vil få en voldsom vekst i antallet med demens.

De neste 20 årene snakker vi om en dobling, om vi ikke finner en kur. Fra dagens 100 000 til 200 000 med diagnose. Fra dagens 400 000 som regnes som nærmeste pårørende, til det dobbelte.

Blir dyrere

Den nye studien ser på helsekostnadene. Om også samfunnskostnadene tas med, er regnestykket 100 milliarder kroner i året nå, og 200 milliarder kroner i året når vi har dobbelt så mange som rammes, viser en tidligere beregning fra Menon.

Budsjettene vil i stor grad gå til å dekke inn de store økningene i eldreomsorgen.

Ordførerne landet rundt skal slite med å finne rom for mange spennende satsinger. Budsjettene vil i stor grad gå til å dekke inn de store økningene i eldreomsorgen.

Vi har ikke økt antall sykehjemsplasser på 20 år. Dette etterslepet må tas inn nå, når de store etterkrigskullene er godt voksne og flere av disse begynner å få demens.

Visjonen om at flere skal bo hjemme lenger, kan ikke inkludere eldre som er rammet av en dødelig hjernesykdom som angriper hjernen og gradvis dreper evnen til å ta vare på seg selv. De trenger heldøgns omsorg utført av fagfolk.

Mangler gjennombrudd

Vi har i dag ingen behandling eller kur mot demens. Det finnes noen spennende resultater fra internasjonal forskning, med et medikament som ser ut til å kunne angripe sykdommen, men løsningen er fortsatt et godt stykke unna.

Disse potensielt nye behandlingsformene vil også være krevende og kunne medføre alvorlige bivirkninger. Mens avisforsidene jevnlig kan bringe nyheter om gjennombrudd i behandlingen av kreft eller hjerte- og karsykdom, har vi ingen slike på demensområdet.

Alois Alzheimer beskrev endringene i hjernen koplet til symptomene på det vi i dag kaller Alzheimers sykdom i 1906. Mer enn 100 år senere er det eneste vi har å stille opp med noen bremsemedisiner fra 1980-tallet, som virker på noen i noe tid. Forklaringen er penger.

Demens var lenge en sykdom uten status. 

Demens var lenge en sykdom uten status. Å forske på «senilitet» ga ingen prestisje. De beste forskerne valgte hjerte og kreft. Dette har heldigvis endret seg de siste årene, men vi har tapt mange forskningsår av den grunn.

Finansieringen henger også langt etter. Globalt forskes det 13–14 ganger så mye på hjerte- og karsykdom og kreft, som på demens. Mangel på penger og målrettet forskningsfokus, er langt på vei den viktigste forklaringen på manglende gjennombrudd.

Millioner mot milliarder

Å få full oversikt over bevilgninger til norsk forskningsinnsats på demensfeltet er krevende. Det forskes for om lag 200 millioner kroner på hjernesykdommer generelt, men det finnes ikke egne tall for demensandelen her. I Demensplanen er det satt av 20 millioner kroner i året. Mot en regning i hundremilliardersklassen blir det ganske smått.

I Norge har vi noen fremragende forskningsmiljøer, inkludert nobelprisvinnere. Med våre omfattende helseregistre har vi også noen helt unike muligheter til å bidra, fordi vi sitter med en innsikt i og data fra befolkningens helse og utvikling, som andre bare kan misunne oss.

I Norge har vi noen fremragende forskningsmiljøer, inkludert nobelprisvinnere.

Men våre forskere har dårlige vilkår. De må bruke halvparten av tiden sin på å jakte på penger, framfor å jakte på svaret på demensgåten. Det er dårlig bruk av forskningskapasiteten.

Måten vi finansierer og organiserer forskningen på, gjør også at det blir mange småprosjekter som ikke henger sammen, slik at puslebitene ikke utgjør en helhet som gir sammenheng som tar oss videre.

Bare forskning stopper demens

Vi kan gjøre mer for å forebygge demens. En Lancet-rapport peker på et potensial for å utsette eller redusere forekomsten med inntil 40 prosent om vi fjerner alle risikofaktorer. Mye av dette handler om grunnleggende investeringer i forebygging og folkehelse.

Selv om noe av forebyggingspotensialet i Norge antagelig allerede er tatt ut, er det utvilsomt behov for en større forebyggingsinnsats også her til lands. Men for å stoppe en utvikling der mange flere rammes av denne brutale sykdommen, trenger vi mye mer forskning på behandling og kur. For det er bare forskning som kan stoppe demens. 

Det forskes i mange spor nå, på diagnose og behandling. Forskerne prøver å angripe den skadelige plakken i hjernen, de ser på mulighetene i kunstig intelligens, og om det finnes medisiner som er godkjent for annet bruk, som kan ha effekt også på demens. Mange er med og leter etter svar, men de stoppes av mangelen på penger.

Mange er med og leter etter svar, men de stoppes av mangelen på penger.

Nasjonalforeningen for folkehelsen samler inn penger til forskning og er enormt stolte av de tusenvis av giverne som står bak oss og støtter. Men vi trenger en helt annen satsing fra det offentlige, og vi trenger flere private som stiller opp på denne dugnaden.

De menneskelige kostnadene er de største, med frykten, ventesorgen og de tøffe takene som følger av en demensdiagnose. Men for bærekraften i samfunnet vårt, har det avgjørende betydning at vi gjør alt vi kan for å finne kuren. Da trenger vi de store pengene.