Litt av forklaringen på stormen mot offentlig sektor er at de ansvarlige lederne har vært tause i årevis

Våre tall gjelder redaktørstyrte medier, men alt tyder på at utviklingen har vært mye mer dramatisk i sosiale medier. Redaktørstyrte medier har iallfall et ideal om at en påstand skal kvalifiseres og at kritikk bør møtes med mulighet til tilsvar. Det skjer sjelden i sosiale medier. 

En ny vending i den politiske debatten er at kritikken kommer fra begge sider. Etter at Rødt har meldt seg på, har begge ytterpunkter i det politiske spekteret tatt eierskap til «sløseri» som politisk sak. Kall det gjerne sløseripopulisme, og det er det gode grunner til, men det gir ikke sløseridebatten mindre politisk kraft. 

Diskursiv, ikke substansiell endring

Hvorfor skjer dette nå? Ikke fordi det sløses mer enn før, eller fordi det er mindre offentlige midler tilgjengelig. Forklaringen ligger ikke i substansen, men i diskursen: Det har skjedd noe i det offentlige ordskiftet, ikke i offentlig sektor.

Litt av forklaringen er at enkeltpersoner har fått enormt gjennomslag på sosiale medier, podkaster, bøker og en film. Det skyldes igjen at disse personene er uvanlige dyktige og har fått god hjelp av algoritmene på sosiale medier. 

Påstandene står uimotsagt

Men det er enn annen og viktig grunn til deres gjennomslag: de har ikke fått motstand fra noen som vet bedre og kunne ha nyansert bildet. Kritikerne har kommet med påstander om offentlig sløsing, uimotsagt, i årevis.

En påstand som ikke blir imøtegått, framstår stadig mer som udiskutabel og etter hvert nærmest som et faktum, selv om den aldri ble godt begrunnet i første omgang. I dette tilfellet snakker vi om en påstand som strengt tatt ikke er usann: Det sløses selvsagt alle steder, både i offentlig og privat virksomhet. Noe annet er ønsketenking.

Det etterlatte inntrykk er likevel sløsing er et særlig kjennetegn ved offentlig sektor. Heller ikke dette er nytt, og påstanden er kanskje like gammel som byråkratiet selv. Men tidligere var det i minste diskutabelt, og det ble regnet som litt ufint i sosialdemokratiet og tillitslandet Norge. Når det ikke diskuteres, vil stadig flere akseptere det som en selvsagt del av fortellingen om landet vårt.

Oppleves urimelig

Et urimelig utslag av sløseridebatten er når denne oppfattes som generell kritikk av offentlig ansatte. Både i tjenesteleveransene og i forvaltningen oppleves arbeidsdagene travlere og tøffere enn før, og de fleste har ikke særlig mer å gi.

Samtidig er mange ansatte enige i at det sløses, og kanskje i økende grad, på måter som går utover dem selv. Stadig mer arbeidstid brukes på dokumentasjon og teknokratiske krav, samt organisatoriske prosesser som oppleves unødige – på bekostning av arbeidet for å levere på sine hovedoppgaver som de brenner for og har kompetanse på.

Det er i så fall ikke deres egen skyld, men et ansvar som langt på vei må deles mellom politikere og forvaltningens egne ledere. 

Slikt snakkes om i forvaltningen hele tiden – mest i kantina, men også på møterom og interne seminarer. I media finner du knapt spor etter de ansattes erfaring i debatter om offentlig sløsing, selv om det er innenfor deres ytringsfrihet å delta i debatten. 

Har selvstendig ansvar, og sviktet

For lederne, derimot, er det ikke et snakk om ytringsfrihet, men en forpliktelse knyttet til stillingen.

Ledere som har ansvaret for det meste innen forvaltningen, nemlig embetsverket, er helt tause i denne debatten og har vært det i årevis.

Mye av byråkratiseringen vi har sett siste par tiår, kan forstås som respons på at tilliten til byråkratiet er svekket.

Øyvind Eggen
Redaktør, Stat & Styring

Når påstander om offentlig sløsing viser til politisk bestemt pengebruk, kan og bør dette delegeres til politisk ledelse. Men når offentlig sløsing forstås som generelle påstander om at offentlig sektor er ineffektiv, er forvaltningen selv adressat. Her har forvaltningen et selvstendig ansvar for å svare, men har sviktet.

Det finnes unntak, særlig blant etatsledere. Men de har bare som mandat å snakke om hva de selv har ansvar for. Til generelle påstander om ineffektiv forvaltning eller unyttig byråkrati, kanskje med en injurierende undertekst at byråkratene ikke bryr seg om at de forvalter andres skattepenger, er det departementets ledere som bør svare.

Statsråden mangler legitimitet

Departementenes ryggmargsrefleks er å delegere enhver deltakelse i offentlig debatt til statsråden. Men statsråden har verken kompetanse eller legitimitet til å imøtegå generelle påstander om ineffektiv forvaltning. De fleste statsråder har ikke relevant erfaring; alle ansatte vet at forvaltning ser annerledes ut «ovenfra» enn innenfra. Lenger nede i organisasjonskartet hersker en bred oppfatning av at statsråden ikke helt forstår, og at politisk ledelse ofte er litt av årsaken til det mange ansatte oppfatter som sløsing.

Hva de ansatte mener, er ikke uviktig her. En viktig grunn til å delta i debatten er nemlig personalpolitisk: De ansatte fortjener at noen tar dem i forsvar mot urimelig kritikk. Riktignok vil mange ansatte mene at deres administrative ledere har mye av ansvaret for det som kritiseres, ikke minst sløsing med deres egen arbeidstid. I så fall er de kanskje nysgjerrige på hvordan lederne vil forklare dette i media.

De sitter musestille

Men mens påstander om offentlig sløsing har blitt stadig mer høylytte de siste årene, har embetsverkets ledere sittet musestille. De fleste av dem er aldri i media; noen av dem finner du knapt om du søker på nettet.

De fleste synes mest komfortable utenfor offentlig søkelys. Men det finnes ingen gode saklige begrunnelser for at forvaltningens øverste administrative ledere knapt nok har vært til stede i en av samfunnets viktigste diskusjoner, om et spørsmål der de har det overordnede og daglige ansvaret – og oftest også tiår med relevant praktisk erfaring. 

Ved å la påstander om offentlig sløsing få leve fritt, uten å bli imøtegått av de som både har ansvaret og har den nødvendige kompetanse, har forvaltningen og særlig embetsverket et medansvar for de siste års endring i det offentlige ordskiftet. 

Som demonstrert av de disruptive konsekvensene i andre land, vil det ganske sikkert påvirke både politikk og forvaltning også i Norge, og forvaltningen vil merke konsekvensene mest.

Redusert tillit koster mye

Vi har mye å gå på i Norge, og det skjer nok ikke radikale endringer med det første. Men et tegn på en ny situasjon er at påstander om sløsing nå kommer fra begge sider av det politiske spekteret. Det er politisk nytt. 

Innbyggerundersøkelsen 2026 fra DFØ viser noe litt overraskende og bekymringsverdig. Nordmenns tillit til Stortinget og Regjeringen er forsiktig på vei opp etter noen års nedtur, men tilliten til offentlig forvaltning går ned.

Hvis endringene reflekterte svingninger i folks tillit til «staten» eller «systemet», burde disse grafene bevege seg i takt. Når de går hver sin vei, tyder det på et omdømmeproblem hos forvaltningen, og en sterkere opplevd kontrast mellom «politikerne» og «byråkratiet». Hvis det fortsetter, kommer det til å slå ut i forvaltningens disfavør i årene som ligger foran oss.

En første konsekvens kommer gradvis. Flere tiårs erfaring tilsier at når tilliten svekkes til offentlig sektor, blir responsen mer dokumentasjon og mer byråkrati. Den første indirekte konsekvens kan altså være merarbeid for å dokumentere hva forvaltningen gjør og oppnår. Det er arbeid som i utgangspunktet ikke er særlig produktiv – altså sløsing.

Mye av byråkratiseringen vi har sett siste par tiår, kan forstås som respons på at tilliten til byråkratiet er svekket. Lett karikert er byråkratisering en respons på kritikk av nettopp byråkratiet, som i neste omgang svekker byråkratiets kapasitet til å levere på sine kjerneoppgaver og derfor kritikerne mer rett. Dette har antakelig vært uunngåelig, og det skjer i de fleste land. Men vi tåler ikke mange flere runder i denne dansen.