Vi ville bare snakke litt med noen i embetsverket om alle påstandene om offentlig sløsing, men fant ingen å snakke med.

Når slike påstander fremmes i det offentlige ordskiftet, er forvaltningen – byråkratiet – en naturlig adressat. Det er uavhengig av om påstandene er seriøse og rimelige. 

Politikere har ikke riktig kompetanse

Politiske ledere er riktignok ledere for byråkratiet, men de har har et handicap i møtet med slike spørsmål: Lesere og lyttere vet at politikerne ikke har spesiell god kompetanse på området fordi de ikke har jobbet i den del av forvaltningen som de er satt til å styre. De blir dessuten uunngåelig tolket i lys av at de er assosiert til et politisk parti og politisk program.

Selv internt i forvaltningen er det vanlig å tenke at politikere ikke forstår, og derfor ikke de beste til å forklare forhold som de ansatte vet er ganske komplisert. Dette er ikke kritikk av politikere, bare erkjennelse av rollen. 

Embetsverket har best forutsetninger

Uavhengig av om påstandene er rimelige og hvem som eventuelt har skylda, er det de administrative lederne som har best forutsetninger for å respondere på påstander om «offentlig sløsing», når dette forstås som ineffektivt byråkrati. I statlig sektor gjelder dette embetsverket.

I anledning temanummer om «sløseridebatten» var det derfor naturlig for Stat & Styring å kontakte embetsverket, altså departementene, for å høre hva de synes om de stadig oftere og tydeligere uttalte påstander om offentlig sløsing.

En tredel av departementsrådene svarte

Vi sendte en epost til alle departementsrådene, som omtalt i en annen sak. Leder for det største departementet, UD, som kan antas å ha litt annet å bale med for tiden, ga et utfyllende svar nesten straks. Noen uker senere var det bare fem av departementsrådene, altså under en tredel, som hadde gitt substansielle svar.

De få som svarte, ga gode svar, men vi skulle gjerne også snakket med et menneske og ikke bare utveksle epost. Vi spurte ikke departementsrådene om et intervju, men vet av erfaring at sjansene ville vært små. De har noen av landets viktigste stillinger, som i høyeste grad har offentlig interesse, men snakker praktisk talt aldri med media. Flere har aldri vært intervjuet i kraft av sin stilling. 

Matkasting og fiskeriforvaltning

I en idealisert, karikert situasjonen ville vi ringt sentralbordet i «staten» og forklart vårt anliggende, for deretter å bli videresendt til riktig kontor. Regjeringen har faktisk et sentralbord, men vi ville ikke forstyrre den stakkaren som har til ansvar å svare på alskens henvendelser fra borgere som ikke tar seg tid til å søke opp riktig adressat på nettet før de slår på tråden.

Vi startet derfor med noen søk på regjeringen.no. «Sløsing» ledet til treff knyttet til blant annet matkasting, sirkulær økonomi og krav om at fisk ikke skal kastes over bord.

Det er betryggende, for det viser at regjeringen praktiserer mer presis begrepsbruk enn slik ordet «sløsing» brukes i offentlig debatt. Men søk på litt mer presise ord, som «effektivisering», «effektivitet» og «kostnadseffektivitet» førte heller ikke til bedre forståelse av hvilket kontor eller hvilken person vi burde snakke med.

Ingen «sløseridirektør»

Staten har direktører og fagdirektører for alt mulig. Hvis du lurer på arbeidsgiverpolitikk, digitalisering, organisasjon og ledelse, bærekraft, anskaffelsespolitikk og mye annet, finner du en person med overordnet eller koordinerende ansvar.

Men hvis du lurer på hva «staten» svarer til at toneangivende og innflytelsesrike aktører hevder at staten sløser med penger – det hevdes nesten ti ganger hver dag i redaktørstyrte medier, og kontinuerlig i sosiale medier – finner du ingen «sløseridirektør» eller snarere «anti-sløseridirektør» å kontakte.

Det hadde vi selvsagt ikke forventet, for begrepet er så upresist at det er ubrukelig i forvaltningen. Men det finnes heller ikke en stillingstittel som kvalifiserer til det folkelige tilnavnet «effektiviseringsdirektør»; en som har hovedansvaret eller i det minste et koordinerende ansvar for å unngå ineffektivitet i forvaltningen.

Det er nok fornuftig å spre disse oppgavene på flere i forvaltningens organisasjonskart, men gjør det krevende å vite hvor ansvaret ligger.

Private har tatt statlige stillingstitler

Fraværet av en «sløseridirektør», som altså antakelig er fornuftig, står i interessant kontrast til at to private aktører har utnevnt seg selv til stillinger hentet fra statens stillingskoder, nemlig Sløseriombudsmannen og Forenklingsgeneralen.

Lagoppsettet er altså ganske ulikt på de to banehalvdelene i denne debatten.

Sløseriombudsmannen snakker mye om pengebruk i sektorer der han tydeligvis mener at det kastes bort penger, slik som kultur og bistand. Her er politikerne den viktigste adressat. Riktignok gir han mye oppmerksomhet til enkeltvedtak og enkeltprosjekter, gjerne innen de samme sektorene. Det handler om forvaltning, men mer på saksbehandlingsnivå. 

Flere andre av de mest innflytelsesrike kritikere av offentlig pengebruk snakker egentlig om litt ulike forhold samtidig, og har både politikere og forvaltning som adressat.

Den selvutnevnte forenklingsgeneralen Hans-Jørgen Blomseth er kanskje den som sikter mest presist når han fyrer mot selve forvaltningen som fenomen, og særlig embetsverket. Han forteller i detalj om navngitte personer i konkrete situasjoner i et departement. I hans historiefortelling er han både helt og offer i en lang og forgjeves kamp mot de mange byråkratene rundt ham, som i hans øyne demonstrerte kollektiv motstand mot forbedring.

– Takker høflig nei

Det finnes kanskje andre versjoner av den fortellingen, tenkte vi, og tok kontakt med en av de omtalte: hans daværende overordnede og nå assisterende departementsråd, Morgen Berg i Nærings- og fiskeridepartementet. Vi ba bare om en bakgrunnssamtale, begrunnet med at «det vil hjelpe oss å forstå noen forhold litt bedre, med tanke på om og hvordan vi går videre».

Det kom aldri svar fra assisterende departementsråd, men bare fire timer senere svarte kommunikasjonssjef Lisa Nordøen:

– Vi takker høflig nei til en bakgrunnssamtale om en av departementets tidligere ansatte, men dersom du ønsker en mer generell bakgrunnsprat om forenklingsarbeidet i Nærings- og fiskeridepartementet, eller har noen konkrete spørsmål knyttet til dette, så skal vi selvsagt prøve å være behjelpelige med det.

Vi presiserte at vi ikke ville snakke om den «tidligere ansatte»; men om «problematikken og erfaringene han skriver om». Vår begrunnelse var at «det har åpenbart offentlig interesse hvordan de samme erfaringer og problemstillinger vurderes i departementet».

Tre kvarter senere kom nytt svar:

– Vi takker fortsatt høflig nei til en bakgrunnssamtale.

Ikke engang kommunikasjonssjefene vil snakke

Neste på lista var Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, det naturlige generelle kontaktpunkt for statsforvaltningens arbeid mot ineffektivitet.

Siden vi var interessert i selve debatten om sløseri, ba vi om et intervju med kommunikasjonssjefen om hva hun tenker mot om forvaltningens respons på påstander om offentlig sløsing.

–  Takk for muligheten, men jeg takker nei til en slik samtale, svarte Kjersti Bjørgo.

Et oppfølgingsspørsmål om hvem andre i departementet det ville vært naturlig å spørre, ble ikke besvart.

Der departementene tradisjonelt nøler i møtet med media, er direktoratene ofte mer utadvendt og vi tok kontakt med Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, DFØ.

Heller ikke DFØs kommunikasjonsdirektør Anne-Berit Herstad ønsket å stille til intervju om hvordan forvaltningen forholder seg til påstander om sløsing i det offentlige ordskiftet. Hun begrunnet det med at hun mener at dette var mer naturlig å ta opp med regjeringen fordi debatten handler mye om politiske valg og prioriteringer. 

Herstad supplerte med en lang, informativ og nyttig epost som gikk i detalj om hvordan DFØ jobber for effektivitet. Hun nevnte også en hel håndfull innlegg fra DFØ som faktisk er seriøse, faglige innlegg fra forvaltningen i «sløseridebatten».

Herstad tilbød også intervjuer med folk i direktoratet om fagområder som DFØ har ansvar for. Men det er langt på vei et forvaltningsintent ansvar. Vår interesse i «sløseridebatten» var strengt tatt ikke hva som skjer internt i forvaltningen, men hvordan forvaltningen responderer i det offentlige ordskiftet. Til det spørsmålet fant vi ikke et naturlig kontaktpunkt i DFØ. 

ABE-reformens far 

Nytt forsøk. Det er én person i forvaltningen som har de aller beste forutsetninger for å snakke om tematikken. Som mangeårig politiker kjenner Jan-Tore Sanner godt det politiske ordskiftet om offentlig sektor, og som statsråd var han sentral i Solberg-regjeringens Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. Nå er han statsforvalter.

Han kjenner altså problemstillingen fra minst tre sider, enda flere om vi legger til grunn at han nå har utsikt til både statlig og kommunal sektor.

– Tusen takk for interessant forespørsel. Dette er en problematikk jeg har jobbet mye med, og mener mye om. Jeg finner det imidlertid vanskelig å bidra nå. Det er viktig for meg å være ryddig på roller, og det vil være krevende i et intervju som både peker bakover og fremover, svarte han på vårt spørsmål om en samtale.

Statsråden svarer

Her stanset vår jakt på en person i forvaltningen som ville snakke med Stat & Styring om forvaltningens respons på offentlig sløsing. Det betyr ikke at personen ikke finnes, men vi vet ikke hvor vi skal lete.

En som selvsagt stilte til intervju, er selve sjefen for kampen mot statlig sløsing, Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung. Hun svarte ryddig og godt, men akkurat her var hun feil person.

Tung kan veldig mye om saken gjennom en rekke politiske verv som langt på vei handler om forvaltning – og en bachelor i statsvitenskap, for hva det måtte være verdt. Men hun har ikke førstehåndserfaring fra forvaltning som profesjon, og når hun snakker om «byråkratisering» snakker hun primært om noe hun har hørt om og ikke opplevd selv. 

Derimot omgis hun av et departementsfellesskap med mange som kan mye om saken. De det overordnede og daglige ansvaret, og de fleste har mange tiårs praktisk erfaring, men er ikke til stede i en intens offentlig debatt om hva de kan mest om.