Samforskning og offentlige tjenester: Nye krav og nye roller

Samtidig har vi lite systematisert kunnskap om hva dette innebærer i praksis: hvordan samforskning faktisk gjennomføres, hvilke dilemmaer som oppstår, og hvilke konsekvenser det får for forskningskvalitet, roller og ansvar. To av bidragene i spesialutgaven, Subedi og Fisker og Åkerblom  belyser ulike dilemmaer ved samforskning, og hvilke krav det stiller til forskeres refleksivitet og fleksibilitet.

Samforskning har lange tradisjoner, og kan, slik vi peker på i vår innledningsartikkel, spores både tilbake til (deltakende) aksjonsforskning, designmetodikk, designdrevet innovasjon, og i noen grad endringsledelse. Samtidig ser vi at det er i ferd med å bli en gjennomgripende norm i nordiske og internasjonale forskningsprogrammer, men ofte uten at det knyttes tydelig til vitenskapsteoretiske dilemmaer og debatter disse forskningstradisjonene sprang ut av.

Samforskning, i ulike former, er ikke lenger noe som kun er knyttet til visse fag og metodetradisjoner, men er i økende grad krav og forventninger bygget inn i de institusjonelle rammene som former forskningen i bred forstand.

For noen forskere og fagfelt er dette en naturlig videreføring av etablerte praksiser. For andre innebærer det en mer grunnleggende omstilling. Det er viktig å analysere, forstå og diskutere hva denne omstillingen innebærer fordi det ikke bare handler om hvordan vi involverer aktører eller organiserer samarbeid. Det berører mer grunnleggende spørsmål om hva slags kunnskap forskning skal produsere, hvordan den utvikles, og hvilke kriterier som ligger til grunn for hva som regnes som gyldig og relevant kunnskap.

Bidragene i spesialnummeret viser hvordan disse forventningene utspiller seg i praksis – i spennet mellom symbolsk medvirkning, relasjonelt arbeid og endrede forskerroller.

Forskning og makt

Kurt Lewin, kjent for mange gjennom sin tretrinnsmodell for endringsledelse, skrev tidlig at «forskning som ikke produserer annet enn bøker, holder ikke» (Lewin, 1946, s. 35, vår oversettelse). I sin opprinnelige kontekst handlet dette om samfunnsansvar – om forskningens rolle i å bidra til bedre livsbetingelser, særlig for de mest sårbare. Dagens vektlegging av samarbeid, deltakelse og samskaping kan forstås som en videreføring av dette idealet.

Men når vi går fra å spørre hva samforskning er, til å spørre hvorfor det forventes, for hvem det skal fungere, og med hvilken autoritet kunnskap valideres, oppstår nye spenninger. Samforskning kan romme både problemløsning, utviklingsstøtte og samfunnskritikk. Dette innebærer svært ulike forpliktelser når det gjelder makt, deltakelse og kunnskapsproduksjon.

Dette er ikke akademisk føleri. Det handler om hvem som definerer kunnskap, og hvem som eier «sam-» i samforskningen. Kanskje har forskere hatt for mye definisjonsmakt når det gjelder å vurdere hva slags kunnskap samfunnet trenger, og hvordan den kan utvikles. Det er imidlertid ikke gitt at denne makten kan overføres til direkte til politikere, praksisfelt, innbyggere og brukere uten kostnad. Det handler om å finne gode balanseganger.

Nye verktøy

Samforskning som begrep synliggjør hvor omfattende forventningen om samarbeid mellom forskning og praksis er blitt. Intensjonene kan være gode. Samtidig er det en reell risiko for at denne utviklingen innebærer en forskyvning av forskningens selvstendige samfunnsansvar, til fordel for mer interessedrevne prioriteringer i virksomheter og forvaltning.

Vi vil derfor argumentere for behovet for tydeligere veiledning i hvordan policy og institusjonelle rammer samspiller med forskningspraksis, hvordan forskningsdesign kan balansere hensyn til uavhengighet og samfunnsnytte, og hvordan forskere kan arbeide mer systematisk med refleksjon rundt roller, dilemmaer og avveininger i samforskning.

Spesialnummeret er et bidrag til – og en invitasjon til videre diskusjon av – nettopp disse spørsmålene.

Referanser

Lewin, K. (1946). Action research and minority problems. Journal of Social Issues, 2(4), 34–46. https://doi.org/10.1111/j.1540-4560.1946.tb02295.x