Statens digitale rolle må tydeliggjøres

Det store bildet

De store teknologiplattformene vi lever med i dag, er i all hovedsak ikke-europeiske. Utenlandske leverandører kontrollerer sentrale lag i vår digitale infrastruktur: skytjenester, utviklingsplattformer, operativsystemer, annonsemarkeder og bruken av kunstig intelligens i nær sagt alle sammenhenger. Arbeidslivet så vel som forbrukermarkedet er blitt så godt som helt avhengige av amerikanske teknologigiganter og deres disposisjoner. I økende grad tas det til orde for å gjøre noe med dette, og det er staten som må gjøre noe.

EU har de siste årene tatt tydelige grep for å styrke sin digitale handlekraft, gjennom regulering av plattformer, satsing på felles dataområder og ambisjoner om større strategisk autonomi på utvalgte teknologiske områder. Dette har ikke vært et uttrykk for teknologisk proteksjonisme, men en erkjennelse av at digitale infrastrukturer nå er like samfunnsbærende som energi, transport og finans. Den mildt sagt formidable allokeringen av penger til europeiske teknologisatsinger er et speilbilde på hvilket omfang EU mener problemet med amerikansk avhengighet har.

Teknologipolitikk og spørsmålet om EU-medlemskap

For Norges del reises flere grunnleggende spørsmål. Hvordan bør staten posisjonere seg i utviklingen av digitale plattformer og økosystemer når rammebetingelsene i stadig større grad defineres i Brussel? Når er det riktig at staten tar et tydelig eierskap til digitale fellesløsninger, og når bør den i stedet bidra til å bygge og delta i større europeiske økosystemer? Hvordan balansere prioriteringen av nasjonale behov mot behovet for nødvendig samarbeid på tvers av landegrenser, for eksempel på områder som tilgang til minnebrikker og håndtering av globale cybertrusler? Hvordan skal europeiske teknologivalg integreres i eksisterende nasjonale strukturer og konsepter? På flere områder ligger vi jo foran, og må kanskje tenke nytt om ting som allerede fungerer.

Og hva betyr dette for debatten om EU-medlemskap, der digital politikk så langt har spilt en relativt beskjeden rolle? Det er for eksempel påfallende i hvor liten grad diskusjonen om digital suverenitet og introduksjonen av KI kobles til EU-spørsmålet i norsk offentlighet, selv om det altså er åpenbart at Norges reelle handlingsrom på KI-området i stor grad vil bestemmes av europeisk samarbeid. Enten vi snakker om regulering, datasikkerhetskrav, tilgang til regnekapasitet eller utviklingen av KI-infrastruktur ellers, vil nasjonal alenegang ha små forutsetninger for å lykkes.

Et rollegalleri

At det er behov for en gjennomgående sterkere statlig rolleutøvelse i digitaliseringen innebærer selvsagt ikke at staten selv bør bygge eller eie all digital teknologi. Men vi kan heller ikke lene oss på EU og håpe at de regulerer digitalmarkedene slik vi vil ha det. Digitaliseringen må være en integrert del av politikken på ulike samfunnsområder, men tilpasset tidens behov og utfordringenes art.

Dersom innovasjon er viktig, må staten enten holde fingrene fra området eller bruke krefter på å tilrettelegge for et velfungerende og innovativt marked. Dersom nasjonal sikkerhet er det sentrale, må staten ha kontroll gjennom sterk regulering eller direkte eierskap. Dersom statens egen tjenesteutøvelse er formålet med digitaliseringen, er det naturlig å tenke at staten bør eie sine egne digitale kapabiliteter. I noen tilfeller kan statens viktigste rolle være å bidra til å introdusere europeiske fellesløsninger, standarder og arenaer – der verdiskaping og innovasjon skjer i samspill mellom offentlige og private aktører, gjerne på tvers av landegrenser. Er det kommunesektorens tjenester som står sentralt, blir statens rolle mer å tilrettelegge for at sektoren får til å levere disse på en måte som er effektiv for samfunnet. Er likebehandling og innbyggernes tillit, rettssikkerhet og tilgang til digitale tjenester det viktigste, er det naturlig at staten trer inn og regulerer markedet og aktørenes disposisjoner på en måte som sikrer innbyggernes interesser.

Behov for en prinsipiell tilnærming

Poenget her er at valgene om når og hvordan staten tar en rolle, må tas bevisst, mer prinsipielt og mer på tvers av sektorer enn til nå. Det vi mangler, er et tydelig rammeverk og kriterier for å gjøre de gode vurderingene. Et slikt rammeverk trengs blant annet for å gi oss evne til å skille mellom områder der markedet bør dominere (uten mye statlig innblanding eller eventuelt kun som tilrettelegger), og områder der staten bør eller må kontrollere eller være en sentral deltaker i de digitale økosystemene. Dette siste kan være områder hvor staten – alene eller sammen med andre europeiske stater – tar et direkte ansvar som eier og tilrettelegger av kritiske digitale ressurser og kapabiliteter. Samferdselssektoren, cyberforsvaret og cybersikkerhetsområdet, finansmarkedet og betalingssystemene er alle eksempler på dette.

I en tid der kunstig intelligens, geopolitikk og digital sikkerhet veves stadig tettere sammen, er dette en risiko vi ikke har råd til å ta.

Gjermund Lanestedt

Uten gode og systematiske vurderinger risikerer vi en digitaliseringspolitikk som er fragmentert og reaktiv, uten helhetlig blikk på makt, ansvar og langsiktige samfunnsinteresser. I en tid der kunstig intelligens, geopolitikk og digital sikkerhet veves stadig tettere sammen, er dette en risiko vi ikke har råd til å ta.

Det er derfor på tide å løfte diskusjonen om statens digitale rolle – og dessuten knytte den tettere til spørsmålet om Norges forhold til EU. Digitalisering er ikke et teknisk spørsmål for spesielt interesserte, men del av den brede samtalen om Norges plass i Europa og fremfor alt om vår evne til å forme den fremtiden vi faktisk skal leve med.