Vil ikke Miljødirektoratet nå klimamålet for 2030?

Fullt samarbeid med EU

I 2015 tok Solberg-regjeringen grep som endret hele logikken i debatten. Norge skulle bindes til EUs mer ambisiøse klimapolitikk og klimamålene for 2030 skulle nås i samarbeid med EU. Ansvaret ble delt i to.

Store industribedrifter og petroleumsnæringen, som sto for om lag halvparten av klimagassutslippene, forble en del av EUs kvotesystem. Bedriftene hadde selv det juridiske ansvaret for egne kutt. Staten fikk ansvaret for den andre halvparten, nemlig ikke-kvotepliktig sektor. Utslippene herfra kom i hovedsak fra transport, landbruk og småindustri.

I tillegg påtok staten seg ansvaret knyttet til klimagassutslipp fra landbruk, skogbruk og arealbruksendringer (LULUCF). Usikkerhet til hva forpliktelsen ville bety for økt hogst i skogbruket var hovedgrunnen til at Senterpartiet endte opp med å stemme imot samarbeidet med EU i 2019 da avtalen med EU endelig kom på plass.

Spørsmålet om hvorvidt klimakutt skal tas i Norge eller kjøpes fra utlandet har ridd norsk klimadebatt som en mare så lenge jeg kan huske

Denne oppdelingen ble lagt til grunn da Stortinget behandlet klimaloven i 2017. Stortinget støttet skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. I lovforslaget var det spesifisert at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet årlig skulle legge frem hvordan «Norge kan nå målene fastsatt i loven».

Stortinget understreket også at det skulle legges frem «en oversikt som synliggjør sektorvise utslippsbaner innenfor ikke-kvotepliktig sektor og hvilke typer tiltak som vil være nødvendig for å realisere disse.»

Mange partier har vært opptatt av at politikken må bidra til nasjonale kutt i hele økonomien og har det i sine partiprogrammer. Støre-regjeringen hadde til og med et mål i Hurdalsplattformen om 55 prosent nasjonale kutt i norske utslipp frem til 2030. Det har de siden har gått bort fra.

Det eneste det har vært bred konsensus om, er at målet om kutt i ikke-kvotepliktig sektor står i en særstilling, fordi forpliktelsene ligger på staten og ikke på enkeltbedrifter.

Makten ved faglige utredninger

Klimapolitikk krever politisk mot, og politisk mot krever faglig ryggdekning. Nettopp derfor er det alvorlig at veikartet for ikke-kvotepliktig sektor ikke når i mål i år. La meg ta noen eksempler på hva faglig ryggdekning har betydd:

Da klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) fikk Miljødirektoratets rapport om hva som skulle til for å nå klimaforlikets mål frem mot 2020, endte det med stortingsvedtak om forbud mot oljefyr i husholdninger, nullutslippskrav i kollektivanbud og landsstrøm i norske havner. Alle vedtakene er, eller er i ferd med å bli gjennomført.

Og da det ble klart at Equinor og partnerne ikke ville elektrifisere Utsirahøyden, noe den samme rapporten hadde slått fast var avgjørende for å nå klimamålene, så ble det fremmet forslag, og deretter fattet enstemmig vedtak om elektrifisering av Johan Sverdrup og hele Utsirahøyden. Utsirahøyden ble elektrifisert.

Klimapolitikk krever politisk mot, og politisk mot krever faglig ryggdekning

Da fagetatene foreslo mål om nullutslipp for både ferger, personbiler, busser, varebiler og lastebiler, fikk vi forslag og stortingsvedtak, som fikk på plass opptrapping av omsetningskravet for biodrivstoff og mål om alle personbiler skulle være basert på nullutslipp i 2025. Målet ble nådd.

Mønstret er det samme hver gang: Faglig utredning, politisk mot og konkrete vedtak som resulterer i klimakutt. Mønsteret er nå brutt.

Når Miljødirektoratet ikke viser hvordan klimamålene i ikke-kvotepliktig sektor kan nås, gir de heller ikke politikerne noe å handle på. Konsekvensen er at politikken stopper opp, fordi politikerne ikke har et faglig fundert veikart å lene seg på.

Klima- og miljøministerens behov

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland- Eriksen har fått et tungt ansvar lagt på sine skuldre. Som ansvarlig statsråd jobber han knallhardt for å få på plass klima- og miljøpolitikk for å nå klimamålene Norge har satt.

Det er viktig. For om folk skal ha tro på politikkens bidrag til å løse klimakrisen, en krise regjeringen selv har kalt «vår tids største utfordring», må mål som settes faktisk nås.

Mot seg har han en tradisjonell finansminister som foretrekker å kjøpe kvoter ute fremfor å kutte hjemme. På den andre siden har han en klimadebatt der ambisiøs politikk avfeies som klimasløsing og selvpisking.

Konsekvensen er at politikken stopper opp, fordi politikerne ikke har et faglig fundert veikart å lene seg på

I et slikt landskap er det avgjørende at klimaministerens egen fagetat utstyrer ham med et veikart som faktisk tar Norge helt til mål. Det har de ikke gjort i år.

Derfor er det nødvendig at direktoratet gjør noe med det selv, eller at statsråden eller Stortinget gir en klar tilleggsbestilling: Lever et veikart som tar ikke-kvotepliktig sektor helt til 2030-målet.

Uten et fullstendig faglig grunnlag er én ting sikkert. Klimamål nås ikke. Og da har Miljødirektoratet selv en del av ansvaret.

NB: Holmås skriver spalte i Altinget på egne vegne, ikke på vegne av Sopra Steria. Meningene er hans egne og representerer ikke nødvendigvis bedriftens syn. Holmås utfører oppdrag for en rekke virksomheter knyttet til bærekraft, samt i energi- og bygg- og anleggsvirksomhet.