Åpenhetens dilemma – vil idealene våre overleve KI-gigantenes tidsalder?

Eksplosjon i antall innsyn og klager, og frykt for at publiserte data misbrukes gjennom KI og dataskraping. Dagens åpenhets-regelverk er ikke tilpasset maskinenes og algoritmenes tidsalder, mener ukas spaltist.

Sivilombud Hanne Harlem melder om 40 prosent økning i antallet klager de siste to årene. KI får noe av skylda. — Sivilombud Hanne Harlem melder om 40 prosent økning i antallet klager de siste to årene. KI får noe av skylda.Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

4. mai 2026 kl. 05:00

Kristin Weidemann Wieland

Direktør for forsknings, innovasjon og digitalisering i KS

I Norge har vi lange og sterke tradisjoner for åpenhet når beslutninger tas. Dette har røtter helt tilbake da vikingene møttes på tinget for å fatte beslutninger i fellesskap. Verdiene er videreført til det moderne Norge der nettopp åpenhet, transparens og likebehandling er viktig for hvordan offentlig forvaltning skal praktiseres. Hovedtanken er at åpenhet og likhet for loven skaper tillit, og i tillegg reduserer muligheten for maktmisbruk og korrupsjon.

Dette idealet gjelder også i dag, men med den raske utbredelsen av KI-verktøy, oppstår spørsmålet: Hvordan kan vi forvalte disse idealene så de ikke blir en uhåndterbar byrde, som i verste fall kan true det samfunnet de var ment å beskytte?

I dag er åpenhetsprinsippene videreført gjennom en uttalt ambisjon – og et lovforslag Stortinget skal behandle før sommeren – om at offentlige data skal være åpne og tilgjengelige for kunnskapsutvikling, innovasjon, verdiskaping og demokratisk kontroll. Men loven adresserer i liten grad utfordringen med hvordan åpenhet bør styres når data utnyttes av KI-baserte verktøy.

Flere klager

Alle har rett til innsyn i saker som gjelder dem selv, og rett til å klage dersom de er uenige i vedtak. Samtidig kan hvem som helst be om innsyn i dokumenter til og fra det offentlige. Innsyn kan bare unntaksvis nektes, for eksempel av hensyn til personvern, konkurransesensitiv informasjon eller rikets sikkerhet. Møter i Stortinget, kommunestyrer og fylkesting er i prinsippet offentlige, og strømmes digitalt slik at alle kan følge med uavhengig av tid og sted. Også saksdokumenter, vedtak og informasjon om hvem som har søkt på offentlige stillinger er tilgjengelige for allmennheten.

Mye har vært skrevet om at summen av forventninger fra oss innbyggere til offentlige tjenester, grunnet flere og sterkere lovfestede rettigheter, overstiger det som er mulig å innfri. Bruken av KI-assistenter har senket terskelen for å klage på ting man ikke er fornøyd med.

Vi står overfor et helt nytt trusselbilde som vi ennå ikke helt ser konsekvensene av, eller har regulering for å håndtere.
Kristin Weidemann Wieland

Sivilombudet melder i sin årsrapport for 2025 om en stor økning i antall klagesaker, der nettopp KI oppgis som en av årsakene. Tilsvarende økninger meldes fra kommuner, fylkeskommuner og statlige etater. Klagene der KI er brukt er også mer komplekse å håndtere, tungt begrunnet i lovverk og internasjonale konvensjoner – virkelige som fiktive. Men de skal behandles og besvares.

Resultatet er lengre behandlingstid og køer og behov for flere saksbehandlere og jurister.

Isolert sett er det selvsagt positivt at vi som innbyggere opplever at KI gjør det enklere for oss å ivareta rettighetene våre. Men paradokset er at klagestrømmen binder opp ressurser som kunne vært brukt til å levere bedre tjenester. KI kan riktignok brukes for å effektivisere klagebehandlingen, men til syvende og sist må mennesker, i alle fall enn så lenge, kvalitetssikre og virksomheter ta ansvar for svarene som gis. Ellers risikerer vi både at innebyggede skjevheter (bias) og hallusinering i KI-modellene preger klagebehandlingen. Det vil være uakseptabelt.

Innsynsbegjæringer øker tilsvarende i antall. Dermed må det ansettes flere som må gå igjennom og vurdere om innsyn kan gis. Også her kan KI assistere, men i sum er likevel konsekvensen at ressursene til offentlig administrasjon øker.

Les også

KI kan forklare at antallet klager til Sivilombudet har eksplodert

KI kan true tilgjengeligheten

En annen utfordring er KI-verktøyene i seg selv. Maten deres er jo informasjon. KI-roboter skanner de åpne kildene på internett og laster ned informasjon automatisk, såkalt skraping. Informasjon fra ulike kilder kombineres kraftfullt ved hjelp av stadig bedre algoritmer. Slike KI-verktøy settes i gang med både vennlige, men ikke minst uvennlige hensikter, av både virksomheter, stater og kriminelle miljø.

Gjennomdigitaliserte samfunn med stor åpenhet som vi har i Norge er ekstra sårbare. Vi står rett og slett overfor et helt nytt trusselbilde som vi ennå ikke helt ser konsekvensene av, eller har regulering for å håndtere.

Reidentifiseringer en av de største risikoene. Selv når offentlige data og andre åpne kilder er anonymisert, og harmløse hver for seg, kan de gjennom kombinasjon og analyse avsløre identiteten og sensitiv informasjon om enkeltpersoner. Åpenhet kan dermed i praksis føre til utilsiktede personvernbrudd og kan utnyttes i målrettede angrep mot enkeltpersoner.

Maktforskyvning er en annen sentral dimensjon. Tilgang til avanserte KI-verktøy gir ressurssterke aktører et betydelig fortrinn i å samle inn, analysere og utnytte data. Dette kan styrke journalistikk og sivilsamfunn, men gir også økt handlingsrom for kommersielle selskaper, fremmede stater og kriminelle miljøer. Resultatet kan bli en skjev fordeling av innsikt og påvirkningskraft.

Sikkerhet og sårbarhetskartlegging utgjør en tredje risiko. Åpne offentlige data kan brukes til å identifisere kritisk infrastruktur, organisatoriske svakheter og avdekke angrepsflater både i privat og offentlig sektor. I krigen i Ukraina er nå KI-agenter som målrettet gjennomfører angrep mot både sivil og militær infrastruktur en stadig større del av krigføringen.

En fjerde konsekvens er en såkalt «chilling effect». Når offentlige virksomheter opplever at publiserte data lett kan misbrukes gjennom KI og dataskraping, kan de bli mer tilbakeholdne med å dele informasjon eller publisere mindre detaljerte data. Slik kan omfattende bruk av åpenhet over tid føre til mer lukkethet i forvaltningen.

I verste fall kan tilgjengeligheten til løsningene trues. Andelen automatisert trafikk har økt voldsomt over tid. Ifølge Digi.no var over halvparten av all aktivitet på nettet i 2025 ikke skapt av mennesker. Ikke minst nettsider blir ofte tungt belastet. Flere studier antyder at KI kan påvirke opptil 80 prosent av enkelte nettsiders trafikk og i verste fall sette dem ut av spill. Ulempen er at det kan værevanskelig å skille de «slemme» fra de «gode», slik at det enkleste grepet for å beskytte seg rett og slett blir å stenge KI-botene ute.

Kan legge til rette for misbruk

Samlet sett innebærer dette at selv om vi som individer og virksomheter opplever stor hjelp og mange muligheter ved bruk av KI, kan prinsippet om åpenhet legge til rette for datamisbruk i stor skala, men også økt administrativ byrde for offentlig sektor. Innsyn kan gi grunnlag for automatisert overvåking, transparens kan eksponere sårbarheter, og likebehandling og selve idealene for demokratiet kan utfordres når makt konsentreres hos få aktører med tilgang til kraftige KI-verktøy.

Dagens regelverk er i stor grad utviklet for en analog eller menneskesentrert virkelighet: Offentlegloven regulerer individuell innsynsrett, GDPR beskytter personopplysninger, og Sikkerhetsloven ivaretar nasjonale sikkerhetsinteresser. Men regelverket er ikke tilpasset maskinenes og algoritmenes tidsalder. Det gjelder også datadelingsloven som nå ligger til behandling i Stortinget, som kanskje ikke hadde sett slik ut dersom lovarbeidet startet i dag.

Vi har rett og slett behov for et nytt styringsmessig rammeverk der hensyn til åpenhet, innsyn, personvern og sikkerhet sees i sammenheng – samtidig som at vi ikke stanser alle mulighetene datadeling og KI representerer.

Utfordringen er at samfunnet vårt slett ikke er tilpasset tempoet og kraften i en utvikling vi i dag ikke helt aner rekkevidden av. Dette skaper et styringsmessig vakuum som bør adresseres på nasjonalt nivå.

Les også